Kvää­nit yhä il­man suo­jaa

Kve­ne­ne fort­satt ute En vern

Ruijan Kaiku - - Forside - Cil­le Dahl med­lem Qvän Øst­lan­det, tils­lut­tet NKF-RK

KRONIKK:

Kve­ne­ne fort­satt uten vern.

Det er kri­tis­ke ti­der for Nor­ges glem­te ur­folk, kve­ne­ne. I ja­nuar ble det lagt fram fors­lag til en nor­disk sa­me­kon­vens­jon, en vi­de­refø­ring av ILO-kon­vens­jon 169 fra 1989, og det leg­ges opp til ra­ti­fi­se­ring av den nå i naer fram­tid. Selv om kon­vens­jo­nen har vaert un­der ar­beid på nor­disk nivå i fem år, kom det som en over­ras­kel­se på oss kve­ner at fors­la­get lå klart nå, for så vidt vi vet har in­gen kve­ner blitt ver­ken tatt med på råd un­der­veis el­ler fått fors­la­get til hø­ring – vi har ik­ke fått det til­sendt, en­gang!

Og det er spe­sielt over­ras­ken­de et­ter­som kve­ne­ne i 2013 fikk skrift­lig besk­jed fra nors­ke og svens­ke myn­dig­he­ter om at der­som sa­me­kon­vens­jo­nen ville berø­re andre grup­per, ville de bli kon­tak­tet før en­de­lig ved­tak. Det har vi ik­ke blitt. Så vi vet ik­ke hva som står i fors­la­get, vi vet ba­re at kon­vens­jo­nen når den blir en­de­lig ved­tatt kom­mer til å på­vir­ke kve­ne­ne minst li­ke mye som sa­me­ne – ba­re med mot­satt for­tegn.

Vi kan ba­re an­ta at fors­la­get har lik­het­strekk med inns­til­lin­gen fra den norskle­de­de nor­dis­ke eks­pertgrup­pen som for­hand­lin­ge­ne tok ut­gangs­punkt i, som fo­res­lo nye sa­mis­ke ret­tig­he­ter og mer makt til sa­me­tin­ge­ne: «Sta­te­ne skal ik­ke ved­ta el­ler til­la­te […] for så vidt ik­ke det berør­te sa­me­tin­get sam­tyk­ker til det­te» – med andre ord: Sa­me­tin­ge­ne i de tre lan­de­ne vil gis ve­to­rett i det som om­ta­les som sa­mis­ke områ­der. Men det man­ge la­ter til å ik­ke vi­te, er at der bor det li­ke man­ge kve­ner som sa­mer, sann­syn­lig­vis fler. Vi kve­ner har ba­re vaert litt vel vil­li­ge til å la oss as­si­mi­le­re og vi­se at vi er «go­de nord­menn» og ik­ke noen trus­sel (som vi ble bet­rak­tet som da Nor­ge fryk­tet «den fins­ke fa­re»). Der­med har vi blitt en usyn­lig be­folk­ning – til og med for oss selv. Min mor har kvensk som morsmål, men det hør­te jeg ik­ke et pip om før jeg var naer­me­re tret­ti år. Så vidt jeg viss­te fram til da snak­ka hun ba­re norsk. Se­ne­re har jeg møtt man­ge med lik er­fa­ring. Det er in­gen i dag som vet nøy­ak­tig hvor man­ge vi er, men ba­sert på hvor len­ge vi har vaert i Nor­ge og om­ta­ler av oss i gam­le kil­der, kan man anslå at vi er rundt en halv mil­lion. Forhå­pent­lig­vis får vi en dag et kven­mann­tall.

Det er all­ment kjent at for­nors­kin­gen fra 1860 til 1960-tal­let ram­met sa­me­ne hardt. Men få vet at den gikk minst li­ke hardt ut over kve­ne­ne. I 1936 ved­tok Stor­tin­get at kvensk skul­le he­te finsk i Nor­ge; kvensk ble altså plut­se­lig reg­net som et frem­medspråk – et som ik­ke hør­te Nor­ge til – og der­med had­de ik­ke len­ger Nor­ge noe ans­var for at kvens­ke barn skul­le få lae­re morsmå­let sitt. Fram til da had­de det vaert til­latt å bru­ke kvensk som hjel­pespråk, men nå ble det helt for­budt å snak­ke kvensk på sko­len, og vi for­nek­ta altså oss selv til og med in­nen­for vå­re eg­ne fi­re veg­ger. Helt fram til i dag. Og ennå har ik­ke kve­ne­ne fått rett til un­der­vis­ning i morsmå­let. Jeg er ba­re en av man­ge som fort­satt blir nek­ta ret­ten til å lae­re å snak­ke med mo­ren min på morsmå­let hen­nes.

Kve­ne­ne så sa­me­ne stab­le på bei­na Al­taopprø­ret (med god støt­te fra stor­sam­fun­net), som end­te i sa­misk vår og Sa­me­ting. Kansk­je har kve­ne­ne håpt i det lengs­te – for len­ge – at når det reg­net på pres­ten kom det kansk­je til å dryp­pe på klok­ke­ren et­ter hvert. Imens har det blitt sta­dig faer­re kvens­ke morsmåls­bru­ker­ne og kul­tur­bae­re­re, til kvensk i dag er et av Eu­ro­pas mest ut­ryd­ning­strue­de språk, og en usyn­ligg­jort og for­tiet kul­tur. Selv om kvensk ble anerk­jent som eget språk i 2005 og der­med til­sy­ne­la­ten­de godk­jent til bruk ig­jen, står vi i dag fort­satt prak­tisk talt uten ret­tig­he­ter, be­vilg­nin­ger og bes­kyt­tel­se. Man­ge vegret seg for å lae­re bar­na si­ne kvensk da det ble for­budt å snak­ke det på sko­len – de had­de jo selv opplevd det som en be­last­ning, noe man kun­ne bli straf­fet for å kun­ne – og der­for er vi fle­re ge­ne­ras­jo­ner som ik­ke kan det som egent­lig skul­le vaert vårt morsmål; det er i dag ba­re noen få tusen kvensk­ta­len­de ig­jen. Det er akutt be­hov for å få løf­tet kvensk opp på nivå 3 i den eu­ro­peis­ke språk­pak­ten. Eu­ro­parå­det har gjen­tat­te gan­ger kri­ti­sert Nor­ge for manglen­de po­li­tikk for kvensk.

Kve­ne­ne had­de grunn til å hå­pe at det skul­le dryp­pe på klok­ke­ren, for i den førs­te inns­til­lin­gen til sa­me­rett­sut­val­get (NOU 1984:18) sto det: «Ser man på kve­ne­nes le­ve­vei er også den knyt­tet til pri­maer­nae­rin­ga. Det er der­for nep­pe tvil om at den­ne grup­pa vil kun­ne ten­kes å ha be­hov for vern om land og vann­ret­tig­he­ter.» Det­te var altså et inn­ly­sen­de fak­tum al­le­re­de for over tret­ti år si­den. Dess­ver­re var det førs­te og sis­te gang kvens­ke for­hold ble tatt opp, og sta­ten har ik­ke fulgt opp den­ne trå­den. Tvert imot har vi blitt neglis­jert og ute­luk­ket si­den, også i Nor­ges FN-rap­por­te­ring om ur­folk og nas­jo­na­le mi­no­ri­te­ter.

‘Men er kve­ne­ne ur­folk, da?’ lu­rer man­ge. ‘Er ik­ke de ba­re inn­vandre­re fra Fin­land?’ Nei, vi er ik­ke opprin­ne­lig inn­vandre­re fra Fin­land. Det har blitt sagt og sk­re­vet hundre­vis av gan­ger, men det vi­ser seg å vae­re feil. Kve­ner har vaert bo­satt i Nor­ge si­den vi­king­ti­da. Snor­re sk­rev om oss, og det for­tel­les om oss i Egils sa­ga og Orknøyin­ge­nes sa­ga. Vi­kinghøv­din­gen Ot­tar fra Hå­lo­ga­land for­tal­te i år 890 til kong Al­fred i England om si­ne na­boer kve­ne­ne, og det­te står sk­re­vet i kong Al­freds an­na­ler fra den tid.

Opprin­ne­lig kom vi fra det his­to­ris­ke Kven­land, som lå rundt Bot­ten­vi­ka og strak­te seg til Ka­re­len i øst og til Hel­singland i Sve­ri­ge i vest. Derf­ra har vi be­ve­get oss, del­vis i bøl­ger, opp gjen­nom år­hundre­ne, over det som i dag er riksgren­ser. Noen har kom­met tid­lig og noen se­ne­re, men al­le sam­men i god tid før Fin­land ble egen stat i 1917, så å kalle oss inn­vandre­re fra Fin­land er uan­sett galt.

‘Er ik­ke kvensk ba­re en finsk dia­lekt?’ blir vi of­te spurt. Ig­jen: Nei. Sna­re­re er det som finskfød­te førs­tea­ma­nuen­sis ved UIT Ei­ra Sö­der­holm, for­fat­ter av den førs­te kvens­ke gram­ma­tik­ken, sier: «Kvensk er det fins­ke språ­kets mor». Noen fo­ret­rek­ker også å si at det er finsk el­ler «gam­mel­finsk» de snak­ker og kal­ler seg norsk­fin­ner, saer­lig gjel­der det (na­tur­lig nok) dem som bor nae­re fins­kegren­sa og dem som har kom­met i se­ne­re år­hundrer. Det må vae­re hvert en­kelt­men­nes­kes sak hva man vil kalle seg – det er rom til oss al­le. Men be­teg­nel­sen finsk har det med å vil­le­de uten­forståen­de til å tro at vi er inn­vandre­re, mens vå­re for­fedres his­to­rie i Nor­ge strek­ker seg langt, langt til­ba­ke i tid.

Om man så tror at de kve­ne­ne Ot­tar for­tal­te om i 890 må ha vaert noen andre kve­ner enn oss, er det uan­sett et uomt­vis­te­lig fak­tum at det fan­tes kvens­ke bo­set­nin­ger i Nor­ge fle­re hundre år før gren­se­drag­nin­gen i 1751, og si­den vi også har et eget språk og en egen kul­tur, er kve­ner der­med per de­fi­nis­jon ur­folk. Kven­lands­for­bun­det har også erklaert seg som ur­folk, men Nors­ke kve­ners for­bund–Rui­jan kvee­ni­liit­to (NKF-RK) har så langt ik­ke ved­tatt å gjø­re det, men jeg hå­per og tror det ba­re er et spørsmål om tid. Vi har i hvert fall ret­ten til å erklae­re oss det på vår si­de. Men jeg tror man­ge kve­ner vegrer seg for å bru­ke or­det ur­folk, av frykt for å stø­te sa­me­ne – vi har ik­ke lyst å

star­te en «hvem kom først»-kran­gel. Iføl­ge ur­folks­kon­vens­jo­nens far, Au­gus­to Wil­liam­sen-Diaz, går det uan­sett ik­ke an å si hvem som kom først av grup­per som har be­fol­ket et områ­de så langt til­ba­ke i tid.

ILO-169 er ment å bes­kyt­te og gi li­ke­ver­di­ge retts­for­hold og le­vekår med lan­de­nes øv­ri­ge be­folk­ning til stam­mer av innfød­te som på grunn av sin sva­ke po­sis­jon kan li­de over­last. Det er på ti­de at Nor­ge inn­ser at per i dag har kve­ne­ne en langt sva­ke­re po­sis­jon enn sa­me­ne, og at det er på høy tid å be­gyn­ne å bes­kyt­te kve­ne­ne også. Vi vil ik­ke slåss mot sa­me­ne – man­ge av oss, un­der­teg­ne­de inklu­dert, har li­ke man­ge sa­mis­ke bloddrå­per i seg som kvens­ke. Vi øns­ker ba­re rett til vå­re for­fedre og formødres land og vann og språk vi også. Og ak­ku­rat som en uten­forståen­de ma­jo­ri­tets­be­folk­ning i sør ik­ke bør ha rett til å ta avgjø­rel­ser som berø­rer sa­mer i nord og kan ut­set­te de­res kul­tur for press, bør ik­ke én mi­no­ri­tetsgrup­pe gis rett til å ta avgjø­rel­ser som berø­rer en an­nen mi­no­ri­tetsgrup­pe og kan set­te de­res kul­tur un­der press.

Vi vil gjer­ne ret­te en varm takk til Sa­me­tin­get for at de 7. de­sem­ber ga sin ens­tem­mi­ge støt­te til par­tiet Nord­ka­lott­fol­kets fors­lag om at kvens­ke kul­tur­min­ner skal ver­nes på lik lin­je med sa­mis­ke. Per i dag føl­ger Rik­san­ti­kva­ren re­ge­len om at sa­mis­ke kul­tur­min­ner au­to­ma­tisk blir ver­net der­som de er hundre år el­ler eldre. Kvens­ke kul­tur­min­ner, de­ri­mot, må vae­re fra år 1537 el­ler før for å vae­re ver­ne­ver­di­ge. Det er 380 års forsk­jell, det. Pga. det mis­tet vi i høst en over tre hundre år gam­mel tjae­re­mi­le i Al­ta. Et an­net grelt ek­sem­pel er Au­gust-huset i Storf­jord, som først ble ver­net av Rik­san­ti­kva­ren for­di det ble erklaert sa­misk, men da folk på­pek­te at de gam­le eier­ne av huset var kve­ner og at å frams­til­le det som noe an­net ville vae­re his­to­rie­for­falsk­ning, mis­tet byg­get Rik­san­ti­kva­rens vern og end­te til slutt med å måt­te ri­ves.

Men det er ik­ke Sa­me­tin­gets opp­ga­ve å kjem­pe ig­jen­nom endrin­ger og bes­kyt­tel­se av kvensk kul­tur. Det er myn­dig­he­te­nes. Hvis myn­dig­he­te­ne via den nor­dis­ke sa­me­kon­vens­jo­nen gir Sa­me­tin­get ve­to­rett over alt land og vann i områ­der der kve­ner også har al­ders tids bruk av ut­mark og lan­ge tra­dis­jo­ner, vil det set­te grup­pe­ne opp mot hve­randre. Uan­sett vel­vil­lig­het fra Sa­me­tin­gets si­de er det hin­si­des uri­me­lig av den nors­ke stat å fort­set­te å for­for­de­le den ene part slik det har blitt gjort i før­ti år. Det er ude­mok­ra­tisk, og sma­ker av splitt og hersk.

Qvän Øst­lan­det send­te i ja­nuar et åpent brev til reg­je­rin­ge­ne i Nor­ge, Sve­ri­ge og Fin­land, med ko­pi til FN og Eu­ro­parå­dets mi­no­ri­tets­ko­mité, der vi re­degjør for en rek­ke mangler i hånd­te­rin­gen av sa­me­kon­vens­jo­nen, også i for­hold til ma­jo­ri­tets­be­folk­nin­gen. Men si­tuas­jo­nen er spe­sielt pre­kaer for kve­ne­ne, som er så usyn­li­ge at knapt noen i Nor­ge vet hvem vi er, enn si hva vå­re skri­ken­de be­hov er. Og vi an­tar at vi glim­rer med vårt fra­vaer i sa­me­kon­vens­jo­nen også, en­da den i al­ler høyes­te grad berø­rer oss – for ik­ke å si ram­mer.

Før myn­dig­he­te­ne ved­tar fors­la­get til nor­disk sa­me­kon­vens­jon må sna­rest mu­lig al­le berør­te par­ter tas med på råd og få fors­la­get til hø­ring, inklu­dert kve­ne­ne.

En takk vil vi ret­te til SV for at de ny­lig ba Stor­tin­get om å ned­set­te en sann­hets­kom­mis­jon som skal grans­ke for­nors­kings­po­li­tik­ken og dens kon­se­kven­ser for sa­me­ne og kve­ne­ne.

Det er på ti­de at Nor­ge slut­ter å «glem­me» kve­ne­ne så inns­ten­dig.

Cil­le Dahl på Kip­pa­rin fes­ti­vaa­li i Bør­selv 2010. KU­VA: REI­DAR HARJU

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.