Fins­ke steds­navn og kvens­ke steds­navn

Ruijan Kaiku - - Forside - Ire­ne Andreas­sen nav­ne­kon­su­lent

Fo­ran­led­ning til det­te inn­leg­get er hø­ringss­va­ret om NOU 2016: 18 Hjer­tesprå­ket, som Finn­mark fyl­kes­kom­mu­ne ved­tok i et mø­te den 14. mars d.å. Naer­me­re bes­temt gjel­der det et til­legg til punkt 7 i hø­ringss­va­ret, som er «Finn­mark fyl­kes­kom­mu­ne støt­ter all inn­sats for å do­ku­men­ter, syn­liggjø­re og øke bru­ken av sa­mis­ke steds­navn.» Til­leg­get ly­der: «Det er vik­tig at det­te ik­ke sk­jer på en må­te som fort­ren­ger de nors­ke, fins­ke og kvens­ke steds­nav­ne­ne i for­bin­del­se med utar­bei­del­se av kart­verk el­ler skil­ting.»

Det er po­si­tiv at fyl­kes­kom­mu­nen med det­te også iva­re­tar hen­sy­net til steds­navn på de andre språ­ka i fyl­ket, sjøl om bruk av sa­mis­ke navn nep­pe fort­ren­ger navn på ma­jo­ri­tetssprå­ket. Men til­leg­get i hø­ringss­va­ret fra fyl­kes­kom­mu­nen kan bi­dra til for­vir­ring: Man kan nem­lig tol­ke til­leg­get som om vi har to ka­te­go­rier steds­navn, altså bå­de fins­ke og kvens­ke. Det har vi nok ik­ke.

Begre­pet «kvens­ke steds­navn» har vaert i of­fent­lig bruk si­den fors­krift til lov om stad­namn (steds­navn­lo­ven) blei re­vi­dert og tråd­te i kraft i 2007. Begre­pet «kvens­ke steds­navn» bru­kes føl­ge­lig nå bl.a. av Kart­ver­ket, Reg­je­rin­ga, Språkrå­det, kom­mu­ner og av Troms fyl­kes­kom­mu­ne (jf. Hand­lingsplan for kvensk språk og kul­tur i Troms 2017-2020).

I april 2005 fikk kvensk sta­tus som eget mi­no­ri­tetsspråk. Kul­tur­de­par­te­men­tet sk­reiv i begrun­nel­sen til hø­ringsb­re­vet sitt den 21.3. 2006: «Et­ter­som kvensk nå er anerk­jent som eget språk i Nor­ge, hen­vi­ser fors­la­get til ny fors­krift nå til kvensk og ik­ke finsk der det er na­tur­lig.» Da fors­la­get til ny fors­krift til steds­navn­lo­ven var ute på hø­ring, var det in­gen av hø­ring­sins­tan­se­ne som kri­ti­ser­te endring av begre­pet fra «finsk» til «kvensk».

I formåls­pa­ra­gra­fen til steds­navn­lo­ven står det at «Lo­va skal sik­re om­sy­net til sa­mis­ke og kvens­ke stad­namn i sams­var med nas­jo­nalt lov­verk og in­ter­nas­jo­na­le av­ta­lar og kon­vens­jo­nar.»

Litt his­to­rikk om begre­pa

Man­ge vil sik­kert hus­ke at begre­pet «fins­ke steds­navn» også er brukt, nem­lig i åra 19912007, dvs. fra det året steds­navn­lo­ven tråd­te i kraft. For­his­to­ria til den nye lo­ven er, kort for­talt, slik: Et ut­valg for steds­navn var opp­nevnt ved kon­ge­lig re­so­lus­jon i 1979 med man­dat om bl.a. å fo­reslå nye regler for skri­vemå­ten av steds­navn, og om å vur­de­re spørsmå­let om omor­ga­ni­se­ring av den da­vae­ren­de steds­navnt­je­nes­ten. Ut­val­get fikk også som man­dat å vur­de­re bruk av sa­mis­ke steds­navn. Hva som skul­le sk­je med de kvens­ke steds­nav­na, var ik­ke tatt med i star­ten av ar­bei­det, men på et sei­ne­re tids­punkt. Ar­bei­det til ut­val­get mun­net ut i NOU 1983: 6 Stad­namn.

Begreps­bruk i den­ne NOU’en er «kvenskspråkle­ge stad­namn». Det er også den his­to­ris­ke bru­ken av begre­pet, jf. det som står i NOU’en (s. 35) om tid­li­ge­re nav­ne­kon­su­len­ter: «Pro­fes­sor Jens A. Friis gjor­de te­nes­te som nam­ne­kon­su­lent for sa­misk og kvensk til han døyd­de i 1896.» Det var in­gen eg­ne kon­su­len­ter for fins­ke, el­ler kvens­ke, navn før i 1991.

Da ut­val­get kom til dis­kus­jo­nen som gjaldt bruk og skri­vemå­te, står det at «skri­vemå­ten av kvens­ke stad­namn kan of­te ve­ra eit vans­ke­leg spørsmål.» Først tenk­te man at det ville vae­re enklest å skri­ve kvens­ke steds­navn et­ter gjel­den­de fins­ke retts­kri­vingsprin­sipp. Men for­di det er nors­ke myn­dig­he­ter som har ans­var for kvensk språk i Nor­ge, sam­la ut­val­get seg om å tilrå at «det of­fen­le­ge legg til grunn den ne­derv­de lo­ka­le ut­ta­len og fast­set skri­vemå­ten et­ter det, utan å ve­ra bun­den av fins­ke retts­kri­vingsprin­sipp.» Det­te be­tyd­de at de kvens­ke steds­navn kun­ne skri­ves med norsk retts­kri­ving. Hel­dig­vis blei ik­ke det­te re­sul­ta­tet når det gjaldt skri­vemå­ten.

Når begre­pet «fins­ke stad­namn» var det som blei tatt inn i lo­ven i 1991, så var år­sa­ken inns­pill som kom et­ter hø­rings­run­den til NOU 1983: 6 Stad­namn. Finsk­seks­jo­nen på Uni­ver­si­tet i Tromsø fo­res­lo at be­teg­nel­sen «kvensk» blei byt­tet ut mot «finsk». Seks­jo­nen var enig i at skri­vemå­ten skul­le byg­ge på den lo­ka­le ut­ta­len av navn, men at finsk or­to­gra­fi skul­le bru­kes, bl.a. for­di den fins­ke or­to­gra­fien er me­get lydrett, og at dia­lek­te­ne i Nord-Nor­ge ik­ke på noen ra­di­kal må­te skil­te seg fra de fins­ke dia­lek­te­ne i Nord-Fin­land, sk­reiv de. Også andre ins­ti­tus­jo­ner, som Sa­misk-et­no­gra­fisk av­de­ling på Tromsø museum og Nor­disk sa­mis­ke ins­ti­tutt, var eni­ge i det­te. Fyl­kes­nav­ne­ko­mi­teen i Finn­mark på­peik­te at «Finsk ik­ke er noe norsk språk (sic) og må der­for skri­ves et­ter gjel­den­de finsk retts­kri­ving.»

Om skri­vemå­ten av kvens­ke steds­navn

Gjen­nom he­le den for­holds­vis kor­te his­to­ria som gjel­der of­fent­lig nor­me­ring av «fins­ke steds­navn» og «kvens­ke steds­navn» i Nor­ge, så har sam­me skri­vemå­te (or­to­gra­fi) vaert nyt­ta, dvs. den som i all ho­ved­sak er sam­men­fal­len­de med den fins­ke og den som bru­kes i meän­kie­li (tor­ne­dals­finsk) i Sve­ri­ge, med et par unn­tak for boks­ta­ve­ne š og đ i kvensk. I dag kal­ler vi skri­vemå­ten for kvensk skri­vemå­te.

Når det gjel­der det kvens­ke nav­ne­til­fan­get her i lan­det, så består det bå­de av navn som har si­ne pa­ral­lel­ler på finsk og svensk si­de (Tor­ne­da­len), mens andre navn ig­jen pre­ges av de nye om­gi­vel­se­ne i Nor­ge, bå­de de språkli­ge, nae­rings­mes­si­ge og geo­gra­fis­ke. Til tross for en veks­len­de begreps­bruk, så er det ett og sam­me nav­ne­til­fang det er snakk om. En sam­le­be­teg­nel­se som «fins­ke og kvens­ke steds­navn» har aldri vaert brukt of­fent­lig, og bør der­for unngås.

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.