Huk­ka-navn

Ruijan Kaiku - - Forside - Av Ire­ne Andreas­sen

Or­det huk­ka (i steds­navn) be­tyr ‘ulv’. Dy­re­nav­net huk­ka er fra gam­melt brukt i øst­fins­ke og nord­fins­ke dia­lek­ter og i ka­relsk, og det er også van­lig i kvensk og meän­kie­li og i andre øs­tersjø­fins­ke slektsspråk. Or­det huk­ka kan også ha man­ge andre be­tyd­nin­ger, bl.a. ‘tap, svinn, un­der­gang’. Den be­tyd­nin­ga er for øv­rig of­te ført opp først i ordbø­ke­ne, og noen gan­ger også som den enes­te. På kvensk har vi f.eks. utt­ryk­ket se me­ni huk­haan som be­tyr at noe er bor­te el­ler fors­vun­net, el­ler gikk i vas­ken.

I finsk, meän­kie­li og kvensk er huk­ka også brukt som sy­no­nym til susi ‘ulv’.

Opprin­ne­lig er huk­ka ei oms­kri­ving for et an­net navn på det ak­tuel­le dy­ret, el­ler det vi kal­ler noa­navn. På norsk kal­les jo ul­ven også for «grå­bein» og «varg». Sli­ke oms­kri­vin­ger blei brukt når man måt­te vok­te seg for å så­re el­ler på­kal­le et dyr som man had­de res­pekt for, el­ler var redd for; da var den bes­te bes­kyt­tel­sen å ik­ke bru­ke dy­ret sitt ret­te navn.

I Kart­ver­ket sitt Nor­ges­kart.no er det ti navn med for­led­det Huk­ka-, ni av nav­na er i Troms og Finn­mark. Det tien­de nav­net, Huk­ka­so, er i Try­sil i Hed­mark, i det ak­tuel­le «ul­ve­fyl­ket». Nav­net er ka­te­go­ri­sert som et «norsk navn». Men nav­net er skog­finsk, og et­ter­led­det so er ei for­nors­king el­ler oms­kri­ving av or­det suo ‘myr’. (I kvensk bru­kes or­det jänk(k)ä for myr.)

Skri­vemå­ten av de skog­fins­ke nav­na føl­ger nors­ke retts­kri­vingsprin­sipp (jf. § 4 i lov om stad­namn). En kan vae­re enig el­ler ue­nig i det­te prin­sip­pet, men slik er lo­ven og prak­si­sen. Vi har også andre sli­ke «ul­ve­navn» på Finns­ko­gen, bl.a. Hok­ka­maen­suo, som er navn på ei myr i Kongs­vin­ger. Om vi skul­le ha nor­mert skri­vemå­ten et­ter fins­ke (og kvens­ke) skri­ve­regler, så vil­le det blitt Huk­ka­mäen­suo (huk­ka ‘ulv’, mäen av mä­ki ‘bak­ke’, suo ‘myr’).

Det fin­nes man­ge hundre navn med for­led­det Huk­ka- i Fin­land (Kart­ta­paik­ka), og også fle­re i Sve­ri­ge (Ort­namns­re­gis­te­ret). På netts­te­det www.kvens­kes­teds­navn.no er det re­gi­strert 15 navn med Huk­ka- til for­ledd, og fi­re navn der for­led­det er Hu­kan- (ge­ni­tiv), f.eks. Hu­ka­naa­pa (aa­pa ‘stor myr’) i Sør-Va­ran­ger og Hu­kan­jär­vi i Nordrei­sa.

I byg­da Bør­selv/Pys­sy­jo­ki i Porsanger fin­nes en eien­dom som har navn på norsk og kvensk, nem­lig Ul­ves­kog og Huk­ka­ru­to (ru­to ‘skog). Bå­de norsk og kvensk skri­vemå­te er ved­tatt. Det­te eien­doms­nav­net er nok et tid­li­ge­re na­tur­navn. En som er vokst opp der for­tal­te at mor hans, som var født i 1922, som barn had­de sett at sau­e­ne blei ja­get av ulv et styk­ke len­ger op­pe i byg­da. Bå­de bøn­der og je­ge­re var he­le ti­da på vakt for ulv som kun­ne naer­me seg. Folk mein­te at ul­ven kun­ne kom­me naert byg­da; i Huk­ka­ru­to var det tett bjør­kes­kog på 1920-tal­let.

Som nevnt bru­kes også susi om ul­ven; vi har steds­navn som Susi­lam­pi (lam­pi ‘tjern’) i Sør Va­ran­ger, norsk pa­ral­lell­navn er Ul­vetjør­na. I byg­da Väk­kä­rä i Porsanger fin­nes nav­na Susi­hau­ta­luok­ka (susi­hau­ta ‘ul­ve­fel­le’; luok­ka ‘bak­ke’) og Susi­hau­ta­lant­to (lant­to ‘tjern, dam’). Det­te er navn som nok vit­ner om tid­li­ge­re ti­ders ul­ve­fangst. Det in­te­res­san­te er at dis­se ste­de­ne ik­ke er langt fra Huk­ka­ru­to.

Hva er så his­to­ria til or­det huk­ka? Iflg. kil­de­ne (f.eks. Lexi­kon der äl­te­ren ger­ma­nischen Lehnwör­ter in den ost­see­fin­nischen Sprac­hen. 1991) er det snakk om et gam­melt, ger­mansk lå­nord i de øs­tersjø­fins­ke språ­ka. I norrønt språk (ca 900-1300) er for­men sukk, som be­tyd­de ‘støy, larm; lett­sin­dig le­vemå­te(!)’. Det er mao. et langt sprang mel­lom den be­tyd­nin­ga og da­gens dy­re­be­teg­nel­se i kvensk o.a. språk.

Det mang­fol­di­ge or­det huk­ka har også gitt navn til ringle­ken huk­ka­sil­la/huk­ka­sil­le. Le­ken er kjent sørøst i Fin­land og i den svens­ke Tor­ne­da­len. Le­ken går ut på at man ser ut en som kan vae­re huk­ka, som skal forsø­ke å fan­ge de andre del­ta­ker­ne. Man la­ger en ring som har et fris­ted in­ne i rin­gen, og det er fi­re veier inn til fris­te­det. På norsk si­de, i al­le fall i Bugøy­nes/Py­keä, har man, et­ter det jeg vet, hatt en tils­va­ren­de ringlek som kal­tes kar­husil­le (kar­hu ‘bjørn’). Det var gjer­ne en lek man lek­te når høstmør­ket kom, og «al­le var med», for­tal­te en da­me i byg­da (f. 1947).

Or­det huk­ka i steds­navn be­tyr ulv.

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.