«Det tause fol­ket» – kal­ler de oss kve­ne­ne

Ruijan Kaiku - - Forside -

Når du i fle­re ge­ne­ras­jo­ner blir nek­tet å snak­ke ditt morsmål – så er det i still­he­ten at sann­he­ten kom­mer for en dag. Vi ber der­for om at de kvens­ke og sa­mis­ke bar­na – som del­te sk­jeb­ne sam­men på in­ter­na­te­ne i Troms og Finn­mark, skal få sin kom­mis­jon og sin sjan­se til å for­tel­le oss hva som egent­lig sk­jed­de.

«Det var da, da jeg be­gyn­te på sko­len, at det var for langt frem og til­ba­ke. Så på vin­te­ren da det var mye snø, så bod­de vi der. Der var det et sånt in­ter­nat, hvor un­ge­ne bod­de og gikk på sko­le. På vin­te­ren bod­de jeg der. Og i lø­pet av førs­te klas­se […] hun som pas­set på barn, hun tok meg til det ba­det altså ba­de­kar. Ja, og hun tok meg, vas­ket meg - altså sk­rub­bet meg. Jo, jeg had­de visst så svart hud. Ja det ble sagt til min mam­ma et­terpå, at hun trud­de, at hen­nes jen­te var så skit­ten, sånn som, som dem, som snak­ka vårt språk…»

• In­terv­ju gjort av fins­ke ling­vis­ter av kvens­ke in­for­man­ter i Finn­mark.

Jeg er le­der i Nors­ke Kve­ners For­bund, et for­bund med rundt 1000 med­lem­mer med lo­kal­lag over he­le lan­det. Jeg ber nå på veg­ne av vårt folk om at Stor­tin­get får på plass en Sann­hets­kom­mis­jon om for­nors­kings­pro­ses­sen som ble ret­tet mot sa­mer og kve­ner i Nor­ge.

Det he­ter seg at sa­mer og kve­ner de­ler et sk­jeb­ne­fel­less­kap i nord – noe som er sann­he­ten på fle­re enn ba­re en må­te. Fra 1851 til 1940 ble det ba­re i Finn­mark byg­get 51 in­ter­nats­ko­ler og som på det mes­te huset 35 % av bar­na i fyl­ket. Barn som ble tatt ut av fa­mi­lie­ne si­ne og til daglig var un­der dis­se ins­ti­tus­jo­ne­nes ans­var. In­ter­nats­ko­le­sys­te­met var en del av en stør­re po­li­tikk i re­gi av sta­ten og kir­ka for at kvens­ke og sa­mis­ke barn skul­le gi slipp på sin sa­mis­ke og kvens­ke kul­tur og si­ne språk.

Hver his­to­rie er unik

«Nå, jeg kun­ne ik­ke ett ord norsk da jeg be­gyn­te på sko­len, […] den sko­len var en helt an­nen ver­den for meg. Og ik­ke kun­ne den ver­de­nen mitt språk, og for meg var det ik­ke til­latt å snak­ke mitt eget språk på sko­len. Det var tvang å snak­ke – å lae­re seg å snak­ke litt sånt norsk språk, men det var en tung jobb.»

• In­terv­ju gjort av fins­ke ling­vis­ter av kvens­ke in­for­man­ter i Finn­mark.

Ik­ke ba­re på in­ter­nats­ko­le­ne, men også på man­ge gren­des­ko­ler ble for­nors­kin­gen gjen­nomført til punkt og prik­ke. Hver­da­gen for bar­na som fikk bli hos mor og far var nok bedre enn den på in­ter­na­ter styrt av frem­me­de, li­ke­vel var po­li­tik­ken mot oss som folk og kul­tu­rer hård. Jeg har hørt man­ge his­to­rier om kvens­ke barn som har sit­tet i klas­se­rom­met i år et­ter år, uten å forstå hva som blir sagt. Vi vet at forsøk på å bru­ke språ­ket man had­de med seg hjem­mef­ra ble møtt med for­nedring og iret­te­set­tel­se, og i noen til­fel­ler vold.

Men hver his­to­rie er unik. I en søs­kenflokk kan man fin­ne gans­ke forsk­jel­li­ge his­to­rier om hvor­dan det var på den ti­da, da man kom til sko­len hop­pen­de og syn­gen­de på kvensk, men ba­re fikk lae­re norsk. Om opple­vel­se­ne har vaert il­le el­ler ik­ke, fel­les for al­le er at buds­ka­pet var klart: Kvensk ble ik­ke støt­tet, det had­de in­gen plass i det nors­ke sam­fun­net. Det var ik­ke noe poeng å lae­re det vi­de­re til barn og bar­ne­barn. Flerspråklig­het var veien mot halvspråklig­het – det var kun rom for ett språk og én kul­tur.

Et­ter hvert slut­tet man å snak­ke kvensk til si­ne barn. Noen sier det­te var for­di de ik­ke vil­le at bar­na skul­le gjen­nom­le­ve det sam­me som dem, noen sier det er for­di de vil­le gi bar­na bedre mu­lig­he­ter til å lyk­kes i det nors­ke sam­fun­net og noen sier det er noe de ik­ke tenk­te over, men at kvensk var det gam­le – det man ik­ke skul­le ta med seg vi­de­re i det mo­der­ne sam­fun­net. Buds­ka­pet var altså det sam­me og had­de nådd frem: kvensk språk er ik­ke verdt å ta va­re på. I man­ge fa­mi­lier ble kvensk språk det hem­me­li­ge språ­ket – språ­ket fo­reldre­ne snak­ket når de ik­ke vil­le at bar­na skul­le forstå.

Man­ge av dis­se bar­na fin­ner man i min ge­ne­ras­jon, dis­se bar­na var oss. Vi kve­ner kal­ler det kvens­ke språ­ket hjer­tesprå­ket: språ­ket som kan utt­ryk­ke det hjer­tet fø­ler. Men fo­reldre og bes­te­fo­reldre mis­tet stolt­he­ten over språ­ket, og vi som kom et­ter ble frarø­vet et språk, en språklig kul­tu­rarv og mu­lig­he­ten til å snak­ke med vå­re eg­ne fo­reldre på de­res hjer­tespråk.

In­di­vi­duelt og kol­lek­tivt fort­je­ner kve­ne­ne og sa­me­ne en mo­ralsk opprei­sing for det sta­ten og kir­ken ut­sat­te dem for»

Kon­se­kven­se­ne for da­gens un­ge kve­ner og sa­mer

Vi be­gyn­ner nå å forstå hva opple­vel­se­ne til en stor an­del av be­folk­nin­gen kan ha hatt av kon­se­kven­ser for he­le vårt sam­funn. Fra­fall i den vi­de­regåen­de sko­len i Troms og Finn­mark kan vae­re et re­sul­tat av for­nors­kings­pro­ses­sen, slik Af­ten­pos­tens kom­men­ta­tor He­le­ne Sk­jeg­ges­tad har satt fo­kus på. Vi vet ik­ke al­le kon­se­kven­ser og et­ter­virk­nin­ger for­nors­kin­gen har og har hatt. Net­topp der­for må det­te be­ly­ses, og for­di et­ter­virk­nin­ge­ne vil fort­set­te om vi ik­ke drar laer­dom­men av det og med bedre inn­sikt kan iverk­set­te nød­ven­di­ge til­tak.

Sann­hets­kom­mis­jo­nen skal ik­ke på plass for å gi kve­ner be­legg for å fron­te saerk­rav. Den skal ik­ke brin­ge skam over vå­re fo­reldre og bes­te­fo­reldre for be­viss­te el­ler ube­viss­te valg el­ler den en­kel­te an­sat­te som har skjøt­tet sin jobb i for­nors­kings­sys­te­met. Den skal på plass for at sann­he­ten om opple­vel­se­ne til fle­re ge­ne­ras­jo­ner med kve­ner og sa­mer og det de ble ut­satt for skal løf­tes frem. Den skal la en­kelt­men­nes­ke­ne kom­me til or­de og få for­tel­le sin his­to­rie. Den skal un­dersø­ke hvil­ken rol­le sko­len, kir­ka og sta­ten egent­lig had­de, og hvor­dan de utfør­te sitt opp­drag i de uli­ke kvens­ke og sa­mis­ke kom­mu­ne­ne. Den skal gi oss kunns­kap som hjel­per oss til å bø­te på ska­de­ne i al­le ge­ne­ras­jo­ner, ik­ke minst de som ram­mer da­gens un­ge kve­ner og sa­mer.

Det er opp til min ge­ne­ras­jon nå å bry­te taus­he­ten for al­vor. In­di­vi­duelt og kol­lek­tivt fort­je­ner kve­ne­ne og sa­me­ne en mo­ralsk opprei­sing for det sta­ten og kir­ken ut­sat­te dem for. Der­for tren­ger vi en sann­hets­kom­mis­jon. Vi tren­ger for­so­ning og til­gi­vel­se, vi tren­ger å løf­te byr­den fra man­ge skuldre.

Til­pas­nings­dyk­ti­ge, stol­te og stau­te ar­beids­folk som ik­ke har kla­get, men stått på for fa­mi­lien, for byg­da, slik ble kve­ne­ne besk­re­vet. Men det fin­nes en grunn til at vi ble stil­le.

Hil­ja Hu­ru, le­der i Nors­ke Kve­ners For­bund

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.