Gam­mel urett må ik­ke få sty­re frem­ti­den for Finnm

Ruijan Kaiku - - News -

Som utflyt­tet finn­mar­king har jeg re­gi­strert den kraf­ti­ge ord­bru­ken fra mi­ne tid­li­ge­re sam­fyl­kin­ger mot sam­menslåin­gen av Troms og Finn­mark til en re­gion. Kansk­je må man se sa­ken i et his­to­risk pers­pek­tiv med ut­gangs­punkt Finn­mark for å forstå reaks­jo­ne­ne.

Jeg har først lyst til å nev­ne fem sa­ker med adres­se Finn­mark som jeg trur har hatt be­tyd­ning for opprø­ret. I til­legg vil jeg også nev­ne hvor­for jeg tror det er uklokt med ale­ne­gang.

1 – For­norsk­nin­gen

I Finn­mark har be­folk­nin­gen fra langt tid til­ba­ke bestått av tre folk med tre forsk­jel­li­ge kul­tu­rer og språk, nem­lig nord­menn, sa­mer og kve­ner.

Fra rundt 1900 og helt opp til slut­ten av 1950-åre­ne var det for­budt å snak­ke sa­misk og kvensk på sko­le­ne. All un­der­vis­ning skul­le fo­regå på norsk. Man­ge ele­ver kom fra hjem hvor det kun ble snak­ket sa­misk el­ler kvensk. De fors­to ik­ke et ord norsk. Man kan selv ten­ke seg hva det gjor­de med små barn som skul­le ta til seg laer­dom på et språk de ik­ke fors­to, av lae­re­re som i man­ge til­fel­ler to­talt manglet kunns­kap om bar­nas kul­tu­rel­le bakgrunn.

For man­ge barn opplev­des sko­le­gan­gen som et hel­ve­te på jord med mob­bing, mi­striv­sel og li­te lae­ring. Det­te var en vil­let po­li­tikk fra sent­ral­mak­ten som ik­ke ak­ku­rat skap­te til­litt hos be­folk­ning i fyl­ket. For­norsk­nin­gen var to­talt gjen­nomgri­pen­de for det sa­mis­ke og kvens­ke fol­ket og re­sul­ter­te i en for­nek­tel­se og skam for sitt språk og si­ne kul­tu­rel­le røt­ter.

2 – Al­ta­ba­tal­jo­nen

Al­ta­ba­tal­jo­nen bes­to av rundt 800 mann da kri­gen brøt løs. Fra 25. april var Al­ta­ba­tal­jo­nen i frems­te lin­je og del­tok i of­fen­si­ven mot tys­ker­ne som en må­ned se­ne­re før­te til gje­ne­rob­ring av Nar­vik.

Mens nazis­te­ne gikk på smer­te­ful­le tap, var det svaert få av Al­ta­ba­tal­jo­nens menn som ble drept i lø­pet av de to må­ne­de­ne kam­pe­ne uts­pil­te seg i fjel­le­ne uten­for Nar­vik. Sam­men med andre al­lier­te styr­ker var Al­ta ba­tal­jo­nen den først av­de­lin­gen som fikk over­ta­ket over tys­ker­ne.

I flg. stats­vi­ter Frank Aa­reb­rot greid­de Al­ta ba­tal­jo­nen å hol­de tys­ker­ne un­na slik at kronprin­ses­se Märt­ha, Ha­rald, Astrid og Ragn­hild kun­ne kom­me seg ut av lan­det. Det var altså ik­ke ba­re gut­ta på Midts­ko­gen som red­det de kon­ge­li­ge. Det gjor­de også gut­ta fra Al­ta ba­tal­jo­nen, en del av krigs­his­to­rien som er to­talt un­der­kom­mu­ni­sert.

Men den­ne mi­li­tae­re brag­den som vak­te in­ter­nas­jo­nal opp­sikt, fikk li­ten plass i den nors­ke krigs­his­to­rien. Det er på­fal­len­de og skam­me­lig. Myn­dig­he­te­nes be­hand­ling av Al­ta­ba­tal­jo­nens ve­te­ra­ner fø­les blo­dig urett­fer­dig i Finn­mark. In­gen reg­je­ring et­ter kri­gen har noe å sk­ry­te av i be­hand­lin­gen av Al­ta­ba­tal­jo­nens ve­te­ra­ner.

Jeg blir en­da for­ban­net når jeg ten­ker på det.

Det som sk­jed­de i Sør-Nor­ge un­der kri­gen har blitt viet mye mer opp­merk­som­het enn det som sk­jed­de i Nord-Nor­ge. Men fak­tum er at det var li­ten, i man­ge til­fel­ler in­gen mots­tand i Sør-Nor­ge der det mes­te av de nors­ke fors­va­ret var stas­jo­nert.

Som en ek­stra byr­de på ve­te­ra­ne­nes skuldre konklu­der­te det reg­je­ring­sopp­nevn­te Ei­tin­ge­rut­val­get i 1988 at Al­ta­ba­tal­jo­nen som grup­pe ik­ke had­de vaert ut­satt for be­last­nin­ger som kun­ne gi psy­kis­ke sens­ka­der. I til­legg kom det frem at ut­val­get men­te at «livs­vilkå­re­ne for folk i Finn­mark var så har­de i 1930-åre­ne, at folk her had­de bedre grunn­lag for påk­jen­nin­ger enn andre».

3 – Par­ti­sa­ne­ne

Be­teg­nel­sen «par­ti­san» er be­nyt­tet om nord­menn som ble ver­vet og ut­dan­net av sov­jet­rus­ser­ne for å dri­ve et­ter­ret­nings­virk­som­het bak tys­ker­nes lin­jer i Nord Nor­ge un­der kri­gen. Ho­ve­dopp­ga­ven var bl.a. å overvå­ke og rap­por­te­re om all tysk skips­fart.

Det tys­ke ar­me­korp­set på ca. 55-tusen mann på Lit­sa-fron­ten, og de ca. 15.000 tys­ke trop­pe­ne i Sør Va­ran­ger var helt av­hen­gi­ge av for­sy­nin­ger som kom med tys­ke og nors­ke skip til Kir­ke­nes.

Det ble der­for bes­temt at nors­ke par­ti­sa­ner skul­le plas­se­res på øde ste­der langs Finn­marks kys­ten. En må ha i min­ne at un­der kri­gen had­de Nor­ge kun en fien­de, Tyskland. Det var først un­der «den kal­de kri­gen» et­ter kri­gen at Sov­je­tu­nio­nen ble vår fien­de.

Å vae­re par­ti­san var livs­far­lig og man­ge ble drept. Ta­pe­ne i de nors­ke grup­pe­ne som ope­rer­te langs kys­ten av Finn­mark og Troms, var langt stør­re enn i al­le andre et­ter­ret­ningsgrup­per un­der kri­gen.

Av de vel hundre per­so­ne­ne som var med i mots­tand­sar­bei­det, ble 52 ar­res­tert. Av dis­se ble 23 hen­ret­tet, 10 falt i kamp, to om­kom og 11 flyk­tet. Krigs­rett­sa­ken i Bjør­ne­vatn den 17. aug 1943 for­tel­ler litt om den bru­ta­li­tet par­ti­sa­ne­ne ble ut­satt for. Al­le de 11 som ble dømt til dø­den, ble drept med bruk av skarp­kan­ten til en spa­de mot ho­det.

Det jeg sy­nes var ek­stra il­le var be­hand­lin­gen par­ti­sa­ne­ne fikk av de nors­ke myn­dig­he­te­ne et­ter kri­gen. De ri­si­ker­te li­vet i kam­pen for et fritt Nor­ge, men ble mis­ten­ke­ligg­jort, av­lyt­tet, tra­kas­sert og for­fulgt av den nors­ke overvåk­ningst­je­nes­ten og reg­je­ring­sap­pa­rat i rundt 40 år.

Par­ti­sa­ne­nes inn­sats ble ik­ke anerk­jent før på 1980-tal­let. Som­me­ren 1983 la kong Olav ned krans i Ki­berg ved min­nes­mer­ket for par­ti­sa­ne­ne. Den 3. au­gust 1992 holdt kong Ha­rald en ta­le i Ki­berg der han på nas­jo­nens veg­ne bekla­get den må­ten nors­ke myn­dig­he­ter be­hand­let par­ti­sa­ne­ne i Finn­mark på et­ter kri­gen. Alt­for sent for man­ge.

4 – Tvang­se­va­kue­rin­gen og bren­nin­gen av Finn­mark

Senhøs­tes 1944 gjen­nomfør­te Hit­ler «den bren­te jords tak­tikk i Nord Troms og Finn­mark. Füh­rer – be­fa­lin­gen om tvang­se­va­kue­rin­gen ble avs­lut­tet med føl­gen­de set­ning: – «Med­li­den­het med be­folk­nin­gen er ik­ke på sin plass!»

Sk­jeb­nen til de over 75000 tvang­se­va­kuer­te har fått li­ten plass i krigs­his­to­rien. Al­le ble ja­get fra si­ne hjem et­ter hvert som tys­ke sol­da­ter bren­te og øde­la alt av byg­nin­ger og inf­ra­struk­tur. Alt av hus­dyr ble også drept. Reg­je­rin­gen i Lon­don lo­vet hjelp, som ik­ke kom.

Hjem­mef­ron­ten i Os­lo ba fol­ket i nord mot­set­te seg å bli eva­kuert. I et­ter­tid ble man­ge bes­kyldt for å vae­re dår­li­ge nord­menn, si­den de ik­ke mot­sat­te seg kra­vet fra 200.000 be­vaep­ne­de tys­ke­re. Så mye fors­to de sørpå av kri­gen nordpå – in­gen­ting, ab­so­lutt in­gen­ting.

Min fa­mi­lie eva­kuer­te med fis­kebå­ten til min bes­te­far på 45 fot den 11. no­vem­ber. Den ble fylt opp med 28 fa­mi­lie­med­lem­mer og nae­re ven­ner. Min elds­te bror som da var 4 år, lek­te seg bort fra fis­kebå­ten. Med trugsmål fra tys­ke sol­da­ter om å sky­te hvis ik­ke bå­ten straks for­lot kaia var det med nød og nep­pe at de fikk gut­tun­gen med seg.

Mer enn 23.000 røm­te til fjells og over­vint­ret i hu­ler og gam­mer. Naer­me­re 50.000 ble med vå­pen­makt tvun­get sø­ro­ver. Man­ge flyk­tet i sto­re og små fis­kebå­ter, andre ble tvang­se­va­kuert i over­fyl­te tys­ke trans­ports­kip un­der umen­nes­ke­li­ge for­hold. De ble stuet sam­men un­der dekk i trans­ports­kip las­tet med am­mu­nis­jon, bom­ber og an­net krigs­ma­te­riell. Om­bord i «Carl Arp» ble for­hol­de­ne for­fer­de­li­ge. Li­te mat og vann samt usa­ni­tae­re for­hold re­sul­ter­te i syk­dom og man­ge dø­de un­der trans­por­ten. De enes­te tys­ker­ne ik­ke fikk kont­roll over var reindrifts­sa­me­ne.

Andre flyk­tet til gam­mer og fjell­hu­ler opp på vid­da el­ler ute ved kys­ten. Og alt det­te sk­jed­de i no­vem­ber da kul­da, mør­ke­tid og vin­ters­tor­me­ne sto for dø­ra.

339 men­nes­ker mis­tet li­vet un­der eva­kue­rin­gen, ti gan­ger så man­ge som besk­re­vet i den of­fi­siel­le krigs­his­to­rien. Vår Her­re holdt nok en ver­nen­de hånd om de som flyk­tet i bå­te­ne ne­do­ver kys­ten. Had­de det ik­ke vaert for et helt uvan­lig fint vaer for års­ti­den, vil­le sann­syn­lig man­ge av de mins­te bå­te­ne for­list og fle­re om­kom­met.

I his­to­rie sko­le­bo­ken fra 1950-tal­let, ble tvang­se­va­kue­rin­gen fra Finn­mark nevnt i et avs­nitt på 5 lin­jer.

5 – Lyn­gen­lin­ja

Un­der den kal­de kri­gen had­de myn­dig­he­te­ne truk­ket opp en lin­je på kar­tet som for­tal­te hvor fors­va­ret av lan­det vil­le bli satt inn ved et angrep fra øst. Finn­mark og Nord Troms øst for Lyn­gen vil­le ik­ke bli fors­vart.

Det gjør noe med de men­nes­ker som tror de er en del av et land hvor de vil bli fors­vart på li­ke lin­je med res­ten av lan­det, og så får vi­te at – «Sor­ry, dok­ker bor for naert rus­sen til å fors­va­res.»

Av al­le reg­je­rin­ger si­den kri­gen er det kun da­gens reg­je­ring som ty­de­lig har sig­na­li­sert at Finn­mark er en del av Nor­ge og vil bli fors­vart på lik lin­je som res­ten av Nor­ge.

For­ti­dens urett kan ik­ke vae­re bes­tem­men­de for frem­ti­dens bes­lut­nin­ger

Som fo­ran besk­re­vet kan finn­mar­kin­ge­ne ha god grunn til å vae­re for­ban­net på myn­dig­he­te­ne for tid­li­ge­re ti­ders be­hand­ling. Men sin­ne skal ik­ke sty­re frem­ti­den. Bes­lut­nin­ger som tas i dag bl.a. sam­menslåin­gen av Troms og Finn­mark, vil berø­re de kom­men­de ge­ne­ras­jo­ner sterkt. En ale­ne­gang tror jeg vil vae­re til stor ska­de for de som skal be­bo fyl­ket i frem­ti­den.

Of­te får vi hø­re at «Vi har de jo så godt, hvor­for skal vi endre på det?» Sva­ret er en­kelt – For­di om­ver­den endres uan­sett hva vi gjør, og vil vi ik­ke føl­ge med hav­ner vi i ba­kev­ja.

Nor­ges­kar­tet vil i 2020 fo­randres fra 19 fyl­ker

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.