For­norsk­ning forløp al­le­re­de på 1700-tal­let

Ruijan Kaiku - - Paaskiviikko 2018 -

Før den mål­ret­ta for­norsk­nings­po­li­tik­ken star­ta på 1800-tal­let, had­de den dansk-nors­ke stats­mak­ten al­le­re­de fra­tatt kve­ner og sa­mer bå­de jord og språkli­ge ret­tig­he­ter.

– Når vi dis­ku­te­rer for­norsk­nin­ga, er det vik­tig å få med seg 1700-tal­let. På 1800-tal­let er vi al­le­re­de i en si­tuas­jon der folk har mis­ta mye. Da har det al­le­re­de fo­regått ret­tig­hets­tap, sier his­to­ri­ker Ha­rald Lind­bach.

– Det er over tre hundre år si­den, vel­dig len­ge si­den. Jeg har valgt å bru­ke begre­pet mo­der­ni­se­ring og for­norsk­ningspress, is­te­den­for ba­re for­norsk­ning som vil­le vae­re helt feilt her, pre­si­se­rer han.

Lind­bach for­tal­te om for­hold mel­lom lo­kal­be­folk­nin­gen og stats­mak­ta i Lyn­gen på 1700-tal­let på Sol­hov un­der årets Paas­ki­viik­ko.

Do­ku­men­ter i fle­re land

Lind­bach er an­satt i forsk­nings­seks­jo­nen i Ar­kiv­ver­ket, og tar for ti­den en dok­tor­grad i do­ku­men­tas­jons­vi­tens­kap om kvens­ke og sa­mis­ke for­hold på 1700-tal­let. I jakt et­ter gam­le do­ku­men­ter om for­hold i nord i Nor­ge har han måt­tet lei­te i ar­ki­ver også i Sve­ri­ge.

– Bre­ve­ne på finsk er sk­re­vet med La­tinsk skift og let­te­re å le­se, mens mes­te­par­ten av ar­kiv­ma­te­ria­let fra det som i dag er Fin­land er på svensk og sk­re­vet med go­tisk skrift. I Sve­ri­ge har de et stort ar­kiv om nor­dområ­de­ne i Här­nö­sand som er vel­dig langt sør, for­tal­te Lind­bach.

Man­ge av do­ku­men­te­ne fra den tid har ik­ke vaert sk­re­vet om til di­gi­tal form, og Lind­bach har brukt mye tid å le­se gjen­nom teks­te­ne, forstå og tol­ke dem.

– Et­ter hvert ven­ner man seg til skrif­ta og språ­ket, og det blir let­te­re å job­be.

Fra hek­se­pro­ses­ser til kon­fir­mas­jon

Han for­tal­te at over­gan­gen fra 1600-tal­let til 1700-tal­let var stor: Det ble slutt med hek­se­pro­ses­ser og mest gro­tes­ke volds­bru­ken fra myn­dig­he­te­ne.

– Man kas­tet ik­ke len­ger folk på bål, kons­ta­ter­te Lind­bach.

Over­gan­gen sk­jed­de grad­vis.

– Det var tre tilløp til hek­se­ri­sa­ker som vi fin­ner på 1700-tal­let, og kve­ner var in­vol­vert i al­le tre. Jeg aner ik­ke hvor­for, sier Lind­bach.

Han for­tal­te om en epi­so­de fra Fol­lesøya ut­for Uløya der den ene na­boen, en kven, ankla­ger na­bo­ko­na for å dri­ve hek­se­ri. Sa­ken ble blankt av­feid av tingret­ten.

– Had­de det sk­jedd for 30 år før, så kun­ne bå­le­ne knit­re. Men man kan ba­re ten­ke seg hvor­dan na­bo­for­hol­de­ne på den lil­le øya, med ba­re to går­da, var.

Kvensk klok­ker om­talt som «en ulyk­ke»

Det ble gitt un­der­vis­ning og folk laer­te seg å le­se og skri­ve. Kon­fir­mas­jo­nen ble innført i 1736. For å bli kon­fir­mert måt­te du kun­ne le­se.

På slut­ten av 1700-tal­let gikk kir­kens mek­ti­ge menn bort fra tan­ken om at Guds ord skul­le for­mid­les på morsmål.

– Før had­de tro­sopplae­rin­ga gått på kvensk og sa­misk, men det­te bryd­de de dans­ke bis­ko­pe­ne ik­ke seg om. Tvert imot ble kve­nen Esai­as Pel­leg (Pel­lik­ka) som var klok­ker og sko­le­mes­ter i Lyn­gen, og som bruk­te bå­de lap­pisk og kvensk i sitt vir­ke, ka­rak­te­ri­sert som «en ulyk­ke for ung­dom» av pros­ten i Tromsø, for­tal­te his­to­ri­ker Ha­rald Lind­bach for en 50-talls pub­li­kum på Sol­hov som var for­norsk­nin­gens høy­borg i re­gio­nen fra 1924 og langt ut til vå­re da­ger.

Tids­bil­der i retts­pro­to­kol­ler

I 1695 ble Tromsø fog­de­ri slått sam­men med Sen­jen fog­de­ri til Tromsø og Sen­jen fog­de­ri som ek­sis­ter­te til slut­ten av 1800-tal­let. Fog­den had­de om­fat­ten­de opp­ga­ver, bå­de øko­no­mis­ke og ju­ri­dis­ke: Skat­teinnk­re­ving, på­ta­le­myn­dig­het, ad­mi­ni­stre­re tin­get; se at lov og or­den blir opprett­holdt, fan­ge forb­ry­te­re og sør­ge for at straff ble gjen­nomført.

– Vi må hus­ke at be­folk­nin­ga var vel­dig li­ten da, og fog­den had­de inngåen­de kjenns­ka­per til he­le be­folk­nin­gen. Tingbø­ke­ne el­ler dombø­ke­ne, som de he­ter i Sve­ri­ge, er nes­ten de enes­te kil­de­ne vi har. Jus­tis­pro­to­kol­le­ne ble sk­re­vet på en an­nen må­te enn i dag, og de gir of­te et vel­dig de­tal­jert bil­de av li­vet den tid.

Sa­lig blan­ding

Lind­bach sin forsk­ning hand­ler ik­ke di­rek­te kve­ner og sa­mer, men hvor­dan do­ku­men­ter blir til. Kunns­ka­pen om kvens­ke og sa­mis­ke for­hold blir et slags bi­pro­dukt av forsk­nin­gen.

Man­ge sa­mer var umu­lig å skil­le fra kve­ner da de bo­sat­te seg og ble bøn­der i Lapp­mar­ken. Der bod­de det også kvens­ke ny­byg­ge­re som snak­ka kvensk. Sko­lebø­ke­ne i Juk­kas­jär­vi var på finsk.

For å unngå til å bli inn­kalt til den svens­ke hae­ren, flyt­ta man­ge menn, bå­de sa­mer og kve­ner, til Nor­ge og de gif­ta seg sa­misk. Man­ge bo­sat­te seg på fin­ne­ryd­nin­ger i Nord-Troms. Der bod­de også kve­ner. Sa­mer gif­ta seg med kve­ner og kve­ner gif­ta seg med sa­mer. Då blei al­le for­nors­ka.

I svens­ke retts­pro­to­kol­ler har han fun­net vit­ner som er bo­satt i Nor­ge og svens­ker som vit­ner i nors­ke rett­sa­ker. Be­folk­nin­gen har van­dra og hatt sitt vir­ke tvers over Kjø­len.

– I en av de førs­te do­ku­men­te­ne jeg les­te sto det at lens­man­nen i Juk­kas­jär­vi had­de stuk­ket av med na­bo­ko­na til Nor­ge, så de had­de ik­ke lens­mann len­ger, for­tal­te Lind­bach.

– Ut fra de gam­le do­ku­men­te­ne er det umu­lig å skil­le hvem som er sa­mer og hvem som er kve­ner, sier Ha­rald Lind­bach.

Ha­rald Lind­bach tut­kii van­hoi­ta do­ku­ment­tii: Kun­ka net oon syn­tyn­heet, ku­ka oon kir­joit­tan­nu nii­tä ja mik­si. Min­kä­lais­sii do­ku­ment­tii oon jää­ny jäl­je­le ja min­kä­lai­sen ku­van met saa­ma van­hois­ta ajois­ta? Lind­bach saar­na­si Paas­ki­vii­ko­la Yy­keän Sol­ho­vis­sa....

Liisa Koivulehto liisa@rui­jan-kai­ku.no

Newspapers in Kven

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.