TEK­NO­LO­GI­EN SOM SENKET UBÅTENE

Tek­no­lo­gi over­vant Dö­nitz’ ulve­flok­ker

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

NOEN AV DE STØRS­TE TEK­NO­LO­GIS­KE NYVINNINGENE I DET 20. ÅRHUNDRE BLE UT­VIK­LET SOM EN DI­REK­TE RE­SPONS PÅ TRUSSELEN FRA DÖ­NITZ’ FRYKTEDE ULVE­FLOK­KER.

Kun seks uker tok det Tysk­land å be­sei­re Frank­ri­ke i star­ten av and­re ver­dens­krig. I for­ri­ge kon­flikt had­de Tysk­lands bakke­styr­ker på vest­fron­ten va­ert ka­non­føde i åre­vis, og ma­ri­nen had­de stort sett va­ert in­ne­sper­ret i Øs­ter­sjø­en av den mye ster­ke­re bri­tis­ke flå­ten. Da Frank­ri­ke ble ok­ku­pert av tys­ker­ne i juni 1940, og frans­ke hav­ner langs At­lan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet kom un­der tysk kon­troll, fikk imid­ler­tid Tysk­land for førs­te gang fritt lei­de til ver­dens­ha­ve­ne.

Det viss­te ad­mi­ral Karl Dö­nitz, som had­de kom­man­do­en over Tysk­lands ubåt­flå­te, å ut­nyt­te til ful­le. Na­er­mest umid­del­bart flyt­tet han kom­mando­sen­tra­len fra Kiel i Nord Tysk­land til uli­ke ba­ser langs Bis­caya­buk­ta i Vest-Frank­ri­ke. Her­fra plan­la han hvor­dan Stor­bri­tan­nias til­gang til livs­vik­ti­ge for­sy­nin­ger fra USA, som mat, driv­stoff, vå­pen og sol­da­ter, skul­le stru­pes. De nes­te fem åre­ne skul­le imid­ler­tid ubåtene hans gå fra å va­ere de mest fryktede rov­dy­re­ne i slaget om At­lan­ter­ha­vet til å bli et lett byt­te for de al­li­er­te, etter som de ut­vik­let sta­dig mer avan­ser­te me­to­der for å for­sva­re sine skip og opp­da­ge fien­den.

I be­gyn­nel­sen gikk tin­ge­ne li­ke­vel som de skul­le for Dö­nitz og ubåt­mann­ska­pe­ne hans. Tak­ket va­ere for­bed­ret kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi had­de ubåtene kraf­ti­ge ra­dio­sig­na­ler som nåd­de tys­ke an­ten­ner på den frans­ke kys­ten. Ved hjelp av Enig­ma-ma­ski­nen kryp­ter­te de mel­din­ge­ne i en an­gi­ve­lig ubry­te­lig kode, slik at Dö­nitz kun­ne di­ri­ge­re slaget om At­lan­ter­ha­vet fra sin tryg­ge base på land. Så fort en av ubåtene opp­da­get en bri­tisk konvoi, ble Dö­nitz in­for­mert. Der­et­ter sam­let han alle ubåtene i om­rå­det til en “ulve­flokk” og le­det dem i et pre­sist bak­holds­an­grep. Re­sul­ta­tet var knusende. Før Frank­ri­kes fall klar­te tys­ker­ne å sen­ke ca. 80 000 tonn bri­tis­ke for­sy­nin­ger per må­ned. Etter at Frank­ri­ke ka­pi­tu­ler­te steg tal­let til svim­len­de 230 000 tonn per må­ned. Det er der­for ikke rart at ubåt­mann­ska­pe­ne kal­te den førs­te ti­dens tref­nin­ger i slaget om At­lan­ter­ha­vet for “den lykkelige ti­den”.

Den ras­ke suk­ses­sen kom som en over­ras­kel­se for både den na­zis­tis­ke over­kom­man­do­en – som nå sat­te opp tem­po­et i ubåt­pro­duk­sjo­nen – og den bri­tis­ke ad­mi­ral­sta­ben. De men­te det var to grun­ner til at ski­pe­ne de­res vil­le va­ere tryg­ge. For det førs­te var tys­ker­nes ubåt­kam­pan­je i førs­te ver­dens­krig stort sett en fias­ko etter at de al­li­er­te or­ga­ni­ser­te han­dels­ski­pe­ne i kon­voi­er be­skyt­tet av slag­skip. Den tys­ke kei­ser­li­ge flå­te tap­te fak­tisk over halv­par­ten av ubåt­flå­ten sin som føl­ge av den­ne tak­tik­ken. Sam­ti­dig mis­tet Stor­bri­tan­nia mi­ni­malt av sine for­sy­nin­ger inn til lan­det.

n Når en de­stroy­er ut­styrt med ASDIC­so­nar opp­da­get en ubåt, ble det brukt synke­mi­ner som en­ten senket den el­ler

tvang den til over­fla­ten.

I 1940 var det in­gen grunn til å tro at det som fun­ger­te mot ubåtene i førs­te ver­dens­krig ikke vil­le va­ere like ef­fek­tivt i det som nå var i ferd med å bli en ny glo­bal kon­flikt. For det and­re had­de bri­te­ne i mel­lom­krigs­ti­den ut­vik­let en ny tek­no­lo­gi som de trod­de skul­le be­skyt­te han­dels­ski­pe­ne fra ubåt­fa­ren, nem­lig de­tek­tor­sys­te­met ASDIC – i dag bed­re kjent som so­na­ren.

“Å SE” UN­DER VANN

Ar­bei­det med ut­vik­lin­gen av ASDIC be­gyn­te al­le­re­de i 1916, etter ord­re fra den bri­tis­ke ad­mi­ral­sta­ben. De øns­ket seg en mer so­fis­ti­kert un­der­vanns­de­tek­tor enn hydro­fon­sys­te­met som var i bruk den gang.

Den ka­na­dis­ke fy­si­ke­ren Ro­bert Wil­liam

Boy­le og den bri­tis­ke fors­ke­ren A.B. Wood ble re­krut­tert til det topp­hem­me­li­ge pro­sjek­tet. I 1917 pro­du­ser­te de en proto­type. Inn­ret­nin­gen bruk­te pie­zo­elek­tris­ke krys­tal­ler som kun­ne ge­ne­re­re en elek­trisk lad­ning el­ler puls.

Det­te var ver­dens førs­te lyd­de­tek­tor til bruk un­der vann. For at pro­sjek­tet skul­le hol­des full­sten­dig hem­me­lig ble alle re­fe­ran­ser til “ly­d­eks­pe­ri­ment” ikke lov å bru­ke i of­fent­li­ge do­ku­men­ter. Det førs­te nav­net på ar­bei­det, ‘su­per­sonics’, ble der­for end­ret til ‘As­dics’.

ASD var en for­kor­tel­se for “An­ti-Sub­ma­ri­ne Di­vi­sion”.

ASDIC var kort og godt en ra­di­sen­der og -mot­ta­ker som send­te lyd­bøl­ger ut i van­net, nes­ten som en lomme­lykt. Hvis lyd­bøl­gen (som låt som et ping) traff et ob­jekt i van­net, ble den kas­tet til­ba­ke og pluk­ket opp av AS­DICs mot­ta­ker. Av­stan­den kun­ne må­les ba­sert på ti­den det tok ly­den å kom­me til­ba­ke. Jo ras­ke­re ek­ko­et kom til­ba­ke, jo na­er­me­re var ob­jek­tet. Hvis et ping traff et mål un­der vann, kun­ne ope­ra­tø­ren høre ek­ko­et som et ty­de­lig pip. Da kun­ne han slå alarm og in­for­me­re bro­en om både må­lets av­stand og ret­ning. Der­et­ter kun­ne han om­gå­en­de svei­pe over ob­jek­tet med ra­dio­bøl­ger for å se om det var i be­ve­gel­se el­ler ikke. Ved å sta­dig over­våke ubå­ten kun­ne han fin­ne ut om den na­er­met seg el­ler for­svant len­ger bort. Når ski­pet had­de nådd igjen ubå­ten, kun­ne man bru­ke synke­mi­ner til å sen­ke ubå­ten el­ler tvin­ge den opp. I så fall kun­ne ski­pets ar­til­le­ri gjø­re kort pro­sess med ubå­ten. Det var i alle fall tan­ken.

Boy­le og Wood måt­te ven­te til 1920 før ASDIC kun­ne prø­ves ut i vir­ke­lig­he­ten, da krys­se­ren HMS An­trim med stort hell bruk­te den på øvel­se. Den ble satt i stor­pro­duk­sjon i 1922, og da and­re ver­dens­krig brøt ut, var ASDIC in­stal­lert i alle de­stroy­erskvad­ro­ne­ne i den bri­tis­ke ma­ri­ne.

DØDVINKLER, FELLER OG USYNLIGE UBÅ­TER

Selv om ASDIC var en smart inn­ret­ning, had­de den sine be­grens­nin­ger. Ra­dio­sen­de­ren var plas­sert un­der ski­pets vann­lin­je, i en tett me­tall­boks som var fylt med vann. Det­te skul­le fun­ge­re som en buf­fer mot for­styr­rel­ser fra ski­pets egne ly­der når det skar gjen­nom sjø­en. Det­te fun­ger­te bra i lav og mo­de­rat fart, men når ski­pet kom opp i rundt 18 knop, lag­de det så mye bråk at so­na­ren var na­er­mest umu­lig å bru­ke. Det sam­men gjaldt hvis det var så dår­lig va­er – og det var det gjer­ne i Nord-Atlanteren – at høye bøl­ger slo så hardt mot ski­pet at ek­ko­et i ASDICen for­svant helt.

Og det var ikke bare for­styr­rel­ser på hav­over­fla­ten som en ASDIC-ope­ra­tør måt­te hans­kes med. Ek­ko­et slo nem­lig til­ba­ke fra man­ge uli­ke ting – fiske­sti­mer, hval, skips­vrak og hav­strøm­mer. Til og med and­re al­li­er­te skips kjøl­vann kun­ne feil­ak­tig opp­fat­tes som en sni­ken­de ubåt. Uli­ke tem­pe­ra­tu­rer på uli­ke hav­dyb­der kun­ne også slå ut på ra­da­ren – noe ubåt­kap­tei­ne­ne raskt fant ut av og be­visst ut­nyt­tet for å gjem­me seg fra ASDICens “lyd­strå­le”.

På grunn av at lyd­bøl­ge­ne måt­te sen­des ut i en bue­form, var det også slik at det opp­sto en død­vin­kel rett un­der ski­pet når sig­na­let ble sendt ut. Når et ubåt ble opp­da­get, vil­le som re­gel det an­gri­pen­de ski­pet set­te kurs rett mot må­let i en fart av 15 knop – det­te var den mak­si­ma­le far­ten som ASDIC­ope­ra­tø­ren klar­te å fik­se­re må­let i. Men når ski­pet na­er­met seg må­let, og ubå­ten kom un­der skips­skro­get på ca. 275 me­ters hold, for­svant all kon­takt. Der­med var det umu­lig å tref­fe nøy­ak­tig med en synke­mine, etter­som skips­kap­tei­nen var nødt til å kun­ne for­ut­si ubå­tens po­si­sjon og stil­le inn synke­mi­nen til å eks­plo­de­re på rik­tig dyb­de. Sam­ti­dig måt­te han gjet­te seg til om ubå­ten even­tu­elt end­ret ret­ning el­ler dyb­de i sis­te se­kund. Ubåt­kap­tei­ne­ne ble etter hvert eks­per­ter på tak­tis­ke unna­ma­nø­ve­re. For å unn­gå å truf­fet av et alliert skip, fikk ubåtene ofte ski­pet til å jage dem med hen­sikt. ASDICen pluk­ket der­med opp sig­na­ler fra kjøl­van­net i ste­det for selve skro­get på ubå­ten. Når ubå­ten ble tatt igjen, og ubåt­kap­tei­nen kun­ne høre ski­pets pro­pel­ler over dem, be­ord­ret han far­tøy­et de­res til å gjø­re helomvending el­ler dyk­ke dy­pe­re ned.

Etter hvert som kri­gen skred frem be­gyn­te tys­ker­ne også å ar­bei­de med for­skjel­li­ge av­led­nings­me­to­der. De lan­ser­te blant an­net noe de kal­te “Bold”, som var en type pel­lets de kas­tet i van­net ved hjelp av et ut­kas­tings­sys­tem som het Pil­len­wer­fer (“pille­kas­ter”). Pel­let­sen var la­get av kal­sium­hy­drid, som rea­ger­te med sjø­vann ved å ska­pe sva­ere hydro­gen­bob­ler. Det­te for­vir­ret ASDICe­ne. Tys­ker­ne ut­vik­let også det som reg­nes som ver­dens førs­te “ste­alth”-ubåt, som var usyn­lig for ra­dar. U-480, som ble sjø­satt i 1943, var dek­ket med et spe­si­elt gummi­lag kalt “Al­be­rich”, etter en tysk my­to­lo­gisk fi­gur. Han had­de en ma­gisk hjelm som kun­ne gjø­re ham usyn­lig.

Selv om opp­fin­nel­sen ikke var full­sten­dig idiot­sik­ker, had­de be­leg­get et ind­re lag som var per­fo­rert og et yt­re lag som var helt glatt. Det­te skap­te luft­lom­mer som i de ret­te om­gi­vel­ser kun­ne dem­pe sonar­bøl­ge­ne.

“TYS­KER­NE UT­VIK­LET OGSÅ DET SOM REG­NES SOM VER­DENS FØRS­TE RADARUSYNLIGE UBÅT.”

RA­DA­REN BLIR FØDT

Den størs­te ulem­pen med ASDIC var imid­ler­tid at den var kom­plett ubru­ke­lig hvis en ubåt an­grep fra hav­over­fla­ten. Og det var nett­opp den må­ten ulve­flok­ken valg­te å an­gri­pe al­li­er­te han­dels­skip på. De al­ler fles­te ubå­ter un­der vann had­de en topp­fart på bare 7,6 knop og strev­de med å hol­de føl­ge med selv de tre­ges­te al­li­er­te kon­voi­ene. Der­for var det mye enk­le­re å smy­ge seg inn­på om nat­ten el­ler ved dår­lig sikt, når den slan­ke sil­hu­et­ten var vans­ke­lig å opp­da­ge. Da kun­ne de sen­ke så man­ge skip som mu­lig og flyk­te ned i dy­pet etter­på.

Ad­mi­ral­sta­bens svar på den­ne tak­tik­ken var å ut­sty­re de­stroy­er­ne og and­re skip som be­skyt­tet kon­voi­ene, med ma­rin ra­dar. Med den kun­ne ski­pe­ne over­våke ak­ti­vi­tet både over og un­der vann. Al­le­re­de på slut­ten av 1800-tal­let be­gyn­te den tys­ke fy­si­ke­ren Hein­rich Hertz å ar­bei­de med ut­vik­lin­gen av ra­dar (en for­kor­tel­se for RA­dio De­tec­tion And Ran­ging). Det var imid­ler­tid bri­te­ne, som i frykt for frem­ti­di­ge luft­an­grep på 30-tal­let, som ut­vik­let tek­no­lo­gi­en vi­de­re. I 1938 had­de de klart å lage ver­dens førs­te ef­fek­ti­ve ra­dar­len­ke. Det­te var et ny­brotts­ar­beid som spil­te en av­gjø­ren­de rol­le da tys­ke Luftwaf­fe ble ned­kjem­pet i slaget om Stor­bri­tan­nia. Den var også sen­tral i ubåt­kri­gen og bi­dro til sei­er i slaget om At­lan­ter­ha­vet.

Den førs­te ra­dar­forsk­nin­gen vis­te at fly­ven­de ob­jek­ter kun­ne opp­da­ges ved hjelp av elek­tro­mag­ne­tis­ke bøl­ger. Ra­dio­sig­na­ler som ble sendt ut i luf­ta, ble kas­tet til­ba­ke til mot­ta­ke­ren når den traff et ob­jekt av en viss stør­rel­se el­ler tett­het. På grunn av lang bølge­len­de var de førs­te ma­ri­ne ra­dar­sys­te­me­ne to­talt ubru­ke­li­ge til å opp­da­ge skip. Det be­tyd­de at kik­kert fort­satt var det mest ef­fek­ti­ve mot­til­ta­ket for å opp­da­ge ubå­ter på hav­over­fla­ten – helt til mai 1941. Da ble Type 272-ra­da­ren in­tro­du­sert. Den bruk­te en mye kor­te­re bølge­leng­de (ti centi­me­ter i ste­det for syv me­ter), og kon­voi­ene var med ett i stand til å opp­da­ge and­re far­tøy på hav­over­fla­ten. Det­te var en enorm for­bed­ring av konvoienes be­skyt­tel­se, og skul­le bli av­gjø­ren­de for ut­vik­lin­gen av slaget. I må­ne­de­ne før ra­dar­sys­te­met ble innført senket ubåtene rundt 50 000 tonn med alliert last hver uke.

Nå var ubåtene ikke bare sår­ba­re over­for skip med ASDIC og ma­rin ra­dar; de var også ut­satt for luft­an­grep. Det var fra luf­ten slaget om At­lan­ter­ha­vet til slutt skul­le stå. Da kri­gen be­gyn­te, for­sto de bri­tis­ke mi­li­ta­er­le­der­ne raskt at herre­døm­me over luft­rom­met i At­lan­ter­ha­vet var es­sen­si­elt for å hol­de ferd­sels­åre­ne tryg­ge. Bri­te­ne plan­la å pa­trul­je­re hele ha­vet ved hjelp av sine syv han­gar­skip, helt til et av dem, HMS Courage­ous, ble senket bare få uker etter krigens ut­brudd. Det­te fikk dem på and­re tan­ker. RAF og kyst­fly­kom­man­do­en had­de ka­pa­si­tet til å dek­ke en viss strek­ning for de al­li­er­te kon­voi­ene. Bri­te­ne had­de fly­ba­ser på Is­land, Grøn­land, Faer­øy­ene og i Nord-Ir­land. Li­ke­vel var de ikke i stand til å tet­te det som ble kjent som “luft­hul­let”, som om­fat­tet sto­re de­ler av det midt­re At­lan­ter­ha­vet. Fra juni 1940 var det i all ho­ved­sak her Dö­nitz’ ulve­flokk ope­rer­te. Snart skul­le flyvåpenet ut­vik­le ma­ski­ner som kun­ne fly over leng­re av­stan­der. Å pa­trul­je­re et så enormt om­rå­de uten hjelp av elek­tro­nisk de­tek­tor­ut­styr, vil­le imid­ler­tid ha blitt sva­ert in­ef­fek­tivt.

KON­TROLL OVER HAV OG HIMMEL

Da de tek­nis­ke ge­ni­ene på 1930-tal­let først var i gang med å ut­ar­bei­de Stor­bri­tan­nias landbaserte radarsystem, ut­vik­let de hel­dig­vis også ra­dar til bruk på fly. Det var klart helt fra be­gyn­nel­sen at en ra­dar som skul­le bru­kes i luf­ta måt­te va­ere mye mind­re enn de sto­re sta­sjo­ne­ne som ble bygd på bak­ken. En fly­ra­dar måt­te også ha en mye kor­te­re mi­ni­mums­rekke­vid­de, etter­som den skul­le di­ri­ge­re fly­mann­ska­pet rett mot må­let. Beg­ge dis­se pro­ble­me­ne ble løst ved å ut­vik­le en be­ty­de­lig kor­te­re bølge­leng­de enn den de landbaserte ra­da­re­ne had­de.

To sys­te­mer ble ut­vik­let: AI-ra­da­ren (air­bor­ne in­ter­cept) og ASV-ra­da­ren

(air­bor­ne sur­face ves­sel), hvor­av sist­nevn­te ble brukt på pa­trul­je til sjøs. 17. au­gust 1937 ble ASV-sys­te­met tes­tet med stor

suk­sess, da et Av­ro An­son-fly fløy i et va­er så tøft at van­li­ge re­ko­gno­se­rings­verk­støy umu­lig had­de klart å spo­re opp tre skip fra den bri­tis­ke ma­ri­ne uten­for nord­kys­ten av Suffolk, na­er Fe­lix­s­towe. Iro­nisk nok var ett av dem det skjebne­svang­re HMS Courage­ous.

Med den nye fly­ra­da­ren var en an­ten­ne plas­sert på fly­snu­ten. Den­ne send­te ut en bred im­puls­strå­le foran pi­lo­ten, mens to an­ten­ner på vin­ge­ne fan­get opp ra­dio­sig­na­ler.

Ved slut­ten av 1940 had­de nes­ten 50 fly i kyst­fly­kom­man­do­en fått in­stal­lert ASV Mark I-ra­dar. De førs­te re­sul­ta­te­ne var dess­ver­re ikke så go­de, og en rek­ke ut­bed­rin­ger måt­te gjø­res. Ut­vik­lin­gen av ASV Mark II-ra­da­ren be­gyn­te tid­lig i 1940, og i no­vem­ber sam­me år ble det suk­sess for førs­te gang. Da bi­dro ra­da­ren om bord i det let­te bombe­fly­et Arm­s­trong Whitworth Whit­ley til å fin­ne og del­vis uska­de­lig­gjø­re en ubåt i Bis­caya­buk­ta.

Da som­mer­en 1941 kom, had­de

“DA DE TEK­NIS­KE GE­NI­ENE PÅ 1930-TAL­LET FØRST VAR I GANG MED Å UT­VIK­LE STOR­BRI­TAN­NIAS LANDBASERTE RADARSYSTEM, UT­VIK­LET DE HEL­DIG­VIS OGSÅ RA­DAR TIL BRUK PÅ FLY. ”

kyst­fly­kom­man­do­en økt an­tall dag­li­ge an­grep med ca. 20 pro­sent, tak­ket va­ere ASV Mark

II- ra­da­ren. Tys­ker­ne sat­te nå inn stø­tet for å ut­vik­le sin egen tek­no­lo­gi som svar. Fra sent i 1942 og uto­ver fikk Dö­nitz’ ubå­ter in­stal­lert en “Me­tox” – en ra­dio­mot­ta­ker som av­slør­te når de ble over­vå­ket av en ASV Mark II. Den enk­le inn­ret­nin­gen var sva­ert ef­fek­tiv, noe som før­te til at ta­pet av last på alliert side igjen økte. Fra tid­lig i 1943 og helt frem til kri­gen var over ble ASV-sys­te­met sta­dig for­bed­ret. Hele 11 nye ver­sjo­ner ble fak­tisk in­stal­lert i kyst­fly­kom­man­do­ens fly, både som en for­vent­ning om og re­spons på at tys­ker­ne for­bed­ret sin tek­no­lo­gi for ikke å bli opp­da­get.

Mens ko­de­knek­ker­ne satt tørt og godt i Blet­ch­ley Park i Buck­ing­ham­s­hi­re, på nip­pet til å fin­ne opp ma­ski­nen som til slutt skul­le ta knek­ken på Dö­nitz’ kam­pan­je, kom man opp med en en­kel måte å set­te inn døds­stø­tet ute i fel­ten på. “Leigh Light” var skvad­ron­sjef Humph­rey de Verd Leighs ly­se idé. Lys­kas­te­ren had­de en lys­styr­ke på 22 mil­lio­ner can­de­la. Den var 60 centi­me­ter i dia­me­ter, var fes­tet un­der fly­ma­gen og ble brukt i jak­ten på ubå­ter. Lys­kas­te­ren ble in­tro­du­sert som­mer­en 1942, og ble umid­del­bart døpt “søp­pel­kas­sen” på grunn av for­men. Den var imid­ler­tid langt fra verdi­løs. Ly­set gjor­de ubåtene sår­ba­re nett­opp når de var på sitt far­ligs­te – om nat­ten. Når en ubåt på hav­over­fla­ten ble re­gist­rert på ra­da­ren, kom et alliert fly stu­pen­de ned mot den bak en konvoi og slo på det kraf­ti­ge ly­set. Ubå­ten ble da fullt opp­lyst, og fly­et kun­ne en­kelt tref­fe den. Ubåt­mann­ska­pet ble dess­uten mid­ler­ti­dig blen­det i de førs­te kri­tis­ke se­kun­de­ne av an­gre­pet; de ble rett og slett satt ut av spill. Det­te skul­le vise seg å va­ere den sis­te tek­no­lo­gis­ke spi­ke­ren i kis­ta for Dö­nitz og hans dø­de­li­ge ulve­flokk.

“VED HJELP AV ENIG­MA-MA­SKI­NEN KRYP­TER­TE DE MEL­DIN­GE­NE I EN AN­GI­VE­LIG UBRY­TE­LIG KODE, SLIK AT DÖ­NITZ KUN­NE DI­RI­GE­RE SLAGET OM AT­LAN­TER­HA­VET FRA SIN TRYG­GE BASE PÅ LAND.”

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.