AERES DEM SOM AERES BØR

Man­ge vet ikke at slaget om At­lan­ter­ha­vet var den vik­tigs­te kam­pen i and­re ver­dens­krig

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

KAM­PEN FOR KON­TROLL BÅDE OVER OG UN­DER AT­LAN­TER­HA­VETS OVER­FLA­TE VAR AND­RE VER­DENS­KRIGS MEST AV­GJØ­REN­DE KON­FLIKT – NOE DE FAERRESTE ER KLAR OVER I DAG.

Slaget om At­lan­ter­ha­vet var and­re ver­dens­krigs lengs­te kamp. Det var­te i fem år, åtte må­ne­der og fem da­ger. Slaget var en di­rek­te år­sak til at over 100 000 men­nes­ker døde, hvor­av rundt 30 000 var si­vi­le sjø­menn. De mis­tet li­vet mens de frak­tet gods over et 5000 kilo­me­ter stort hav, fra Nord-Ame­ri­ka til Stor­bri­tan­nias be­lei­re­de kyst. For på sam­me måte som i and­re lang­dry­ge kam­per, som ved Sta­lin­grad og Le­nin­grad, var slaget om At­lan­ter­ha­vet også en be­lei­ring – en be­lei­ring som måt­te ut­hol­des og til slutt bry­tes for at ikke be­folk­nin­gen skul­le sulte ihjel.

Li­ke­vel – hver gang hel­te­ne fra and­re ver­dens­krig blir hed­ret i dag, blir inn­sat­sen til dem som kjem­pet på den­ne sa­er­de­les vaer­bit­te are­na­en som re­gel kun nevnt i forbi­far­ten. Når folk flest ten­ker på and­re ver­dens­krig, er det sann­syn­lig­vis slaget om Stor­bri­tan­nia el­ler land­gan­gen i Nor­man­die de først kom­mer på. Og for nord­menn er det selv­sagt uun­gåe­lig ikke å ten­ke på hva tys­ker­nes fem år lan­ge ok­ku­pa­sjon in­ne­bar.

Se­nest i fe­bru­ar 2017 pre­sen­ter­te The Dai­ly Te­le­graph en lis­te over “de 20 størs­te sla­ge­ne i bri­tisk his­to­rie”, der slaget om At­lan­ter­ha­vet ikke en­gang var nevnt. Hvor­for er det slik? Når alt kom­mer til alt, var slaget om At­lan­ter­ha­vet den vik­tigs­te kam­pen i hele kri­gen.

Fra 1940 og uto­ver lå Euro­pa un­der

Hit­lers jernhael, og Stor­bri­tan­nia sto ale­ne. For­sy­nings­lin­je­ne i At­lan­ter­ha­vet var liv­li­nen som holdt lan­det i live, og det var kon­voi­ene som sør­get for at den­ne for­bin­del­sen ble opp­rett­holdt. Sult var krigens dø­de­ligs­te vå­pen. Iføl­ge dr. Eliza­beth Col­ling­ham, for­fat­ter av The Tas­te of War, tok sul­ten li­vet av mer enn 20 mil­lio­ner men­nes­ker, og na­zis­te­ne bruk­te vå­pe­net sys­te­ma­tisk. Hvis ikke en vil­kår­lig bom­bing av bri­tis­ke byer var nok til å skrem­me bri­te­ne til overgivelse, fikk de hel­ler “dø av sult og tu­ber­ku­lo­se på den for­døm­te øya”, som Hit­ler ut­tryk­te det. Og tys­ker­ne var far­lig na­er ved å lyk­kes. Iføl­ge nazi-le­der­nes egne be­reg­nin­ger, måt­te de sen­ke 150 han­dels­skip i må­ne­den for å sulte ut bri­te­ne. I lø­pet av mai 1942 nåd­de Dö­nitz’ ulve­flok­ker et makt­mes­sig høyde­punkt, da de klar­te å sen­ke 146 skip. Det er fle­re grun­ner til at Stor­bri­tan­nia måt­te over­le­ve og fort­set­te å stå imot NaziTysk­land. For det førs­te var lan­det et sym­bol på fri­het og kam­pen mot facsis­men, og et fyr­tårn av håp for den ok­ku­per­te euro­pe­is­ke be­folk­nin­gen – en man­gel­vare i den de­spe­ra­te ti­den de lev­de i. Lan­det var også base for mot­stands­be­ve­gel­ser fra hele kon­ti­nen­tet. Her­fra ble ak­sjo­ner or­ga­ni­sert, as­sis­tert og til en viss grad rus­tet. Stor­bri­tan­nia fun­ger­te også som fot­fes­te for ver­dens li­be­ra­le de­mo­kra­ti­er, i gjen­nom­fø­rin­gen av alt fra mind­re an­grep til D-da­gens enor­me mi­li­ta­ere ak­sjo­ner. In­gen­ting av det­te – ei hel­ler fri­gjø­rin­gen av Vest-Euro­pa – vil­le ha va­ert mu­lig hvis Dö­nitz’ ubåt­felt­tog had­de lyk­tes i å stru­pe Stor­bri­tan­nia i be­gyn­nel­sen av kri­gen, el­ler å dem­me opp for strøm­men av ame­ri­kansk krigs­ma­te­ri­ell og sol­da­ter inn til Stor­bri­tan­nia fra og med 1942.

EN TEK­NO­LO­GISK RE­VO­LU­SJON

Det­te er imid­ler­tid bare halve sann­he­ten. For å vin­ne slaget om At­lan­ter­ha­vet måt­te de al­li­er­te ta et stort skritt frem­over i den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen. Det­te var en kamp ulik alle and­re – den ble utkjempet både over og un­der vann, og i luf­ta. Den ble også utkjempet på his­to­ri­ens størs­te slag­sted – ha­vet og him­me­len ut­gjor­de mil­lio­ner av kvad­rat­kilo­me­ter. Ev­nen til å kun­ne av­dek­ke fare, til å kom­mu­ni­se­re og til fy­sisk å rek­ke over jor­das eks­tre­me av­kro­ker, krev­de in­no­va­sjon og opp­fin­nel­ser i et om­fang de ald­ri før had­de sett.

De bri­tis­ke øverst­kom­man­de­ren­de had­de inn­sett fra start at nøk­ke­len til å vin­ne den­ne kam­pen lå i kon­trol­len over luft­rom­met. Det var en am­bi­sjon så stor at den må ha vir­ket umu­lig, for ikke å si ufat­te­lig. Li­ke­vel – in­nen 1945 had­de de al­li­er­te fått på plass tek­no­lo­gi­en til å gjø­re akku­rat det. Vi­dere­ut­vik­lin­gen av sjø­fly som Short Sun­der­land, Con­so­li­dated PBY Cata­li­na og lang­dis­tanse­bombe­fly som Con­so­li­dated B24 Li­be­ra­tor, be­tyd­de at tu­sen­vis av kvad­rat-

n Man­ge av sol­da­te­ne og mye av ma­te­ri­el­let som lan­det på stren­de­ne i Nor­man­die på D-da­gen, had­de be­gynt sin rei­se på and­re si­den av At­lan­ter­ha­vet. “LAN­DET VAR ET SYM­BOL PÅ FRI­HET OG KAM­PEN

MOT FASCISMEN, OG ET FYR­TÅRN AV HÅP FOR EURO­PAS OK­KU­PER­TE BE­FOLK­NING – EN MAN­GEL­VARE I DEN DE­SPE­RA­TE TI­DEN DE LEV­DE I.”

kilo­me­ter kun­ne over­vå­kes. Man­ge av de nye fly­ene kun­ne hol­de seg på vin­ge­ne i nes­ten ett døgn, og med rul­le­ren­de pa­trul­jer som fløy over kon­voi­ene, var det ufat­te­lig sto­re luft­rom­met en­de­lig sik­ret.

Hen­sik­ten med å få herre­døm­me i luf­ta over At­lan­ter­ha­vet var selv­føl­ge­lig å få herr­døm­me over selve ha­vet – både over­fla­ten og de sto­re dy­pe­ne. For å opp­nå det måt­te man “se” mest mu­lig av ha­vet, uan­sett for­hold. Det er for­bløf­fen­de å ten­ke på at det mest avan­ser­te ut­sty­ret vi had­de for å opp­da­ge noe foran oss ved be­gyn­nel­sen av kri­gen – i alle fall til havs – var kik­ker­ten. Tek­no­lo­gi­en stam­met med and­re ord fra tid­lig på 1600-tal­let, og var kjent for men­nes­ker som Cook og Nel­son. Seks år se­ne­re, ved slut­ten av kri­gen, had­de man ut­vik­let avan­ser­te ra­dar­sys­te­mer, som var på plass i både fly og skip. I til­legg had­de man stør­re landbaserte nett­verk som over­vå­ket alt som fore­gikk over ha­vet. Sam­ti­dig ble so­nar­sys­te­met sta­dig mer raf­fi­nert – et sys­tem som var vi­dere­ut­vik­let fra det opp­rin­ne­li­ge bri­tis­ke ASDIC-sys­te­met. Det­te sys­te­met kun­ne hol­de øye med alle mis­ten­ke­li­ge be­ve­gel­ser og ob­jek­ter som be­fant seg un­der hav­over­fla­ten. Med and­re ord: For førs­te gang i men­nes­kets his­to­rie var sto­re de­ler av jor­das hav og himmel un­der un­der­våk­ning.

Og som om ikke alt det­te var nok, ut­gjor­de slaget om At­lan­ter­ha­vet også bak­tep­pet for en av krigens al­ler mest be­tyd­nings­ful­le hen­del­ser. Kap­rin­gen av ubåt U-110 uten­for Is­lands kyst i mai 1941 før­te til at en in­takt og opp­da­tert Enig­ma-ma­skin ble be­slag­lagt. På det tids­punk­tet var det ikke man­ge som for­sto akku­rat hvor be­tyd­nings­fullt det­te fun­net skul­le bli. Enda faer­re var nok klar over det bane­bry­ten­de ar­bei­det som sam­ti­dig ble ut­ført av ko­de­knek­ker­ne ved Blet­ch­ley Park, med Alan Tu­ring i spis­sen. Ved å bru­ke Enig­ma-ma­ski­nen kun­ne ad­mi­ral Dö­nitz’ mel­din­ger til ubåt­kap­tei­ne­ne av­dek­kes. Tu­ring klar­te nå å de­chiff­re­re kryp­ter­te mel­din­ger med sin “bom­be” – ver­dens førs­te sto­re pro­gram­mer­ba­re data­ma­skin.

ARVEN ETTER TU­RING

Det ble 1943, og Tu­rings ma­ski­ner av­ko­det 84 000 mel­din­ger i må­ne­den. Mel­din­ge­ne drei­de seg ikke bare om ubå­te­nes be­lig­gen­het og be­ve­gel­ser. De inne­holdt ord­rer og opp­lys­nin­ger om Tysk­lands ge­ne­rel­le krigs­inn­sats. Det før­te til at de al­li­er­te hele ti­den be­fant seg et skritt foran aksemaktenes pla­ner. For ek­sem­pel ble ge­ne­ral Eis­enhow­ers be­slut­ning om å set­te i verk in­va­sjo­nen i Nor­man­die en­de­lig av­gjort etter at grup­pen på Blet­ch­ley fan­get opp in­for­ma­sjon som be­vis­te at Hit­ler var sik­ker på at in­va­sjo­nen vil­le skje i Ca­lais. Sam­ti­dig del­te Blet­ch­leys tys­ke over­set­ter og sov­je­tis­ke spion, John Cairn­cross, de­chiff­rert in­for­ma­sjon med de sov­je­tis­ke styr­ke­ne på øst­fron­ten. Det­te var til stor hjelp, sa­er­lig i de vold­som­me tref­nin­ge­ne i Kursk, som sat­te en ef­fek­tiv stop­per for Wehr­macht som ope­ra­tiv krigs­makt i Sov­jet­unio­nen.

Fak­tisk kan ar­bei­det til Tu­ring og team­et hans ikke bare ha bi­dratt til sei­e­ren i slaget om At­lan­ter­ha­vet. Det kan også ha ført til at kri­gen som så­dan end­ret ret­ning. Kon­se­kven­se­ne var utvil­somt enormt uover­skue­li­ge. Da­gens histo­ri­ke­re går så langt som til å hev­de at inn­sat­sen de­res kor­tet ned kri­gen med opp­til fire år. Tu­rings ar­beid har der­med ikke bare spart mil­lio­ner av liv – det

“SLAGET OM AT­LAN­TER­HA­VET ER IKKE BARE DET LENGS­TE I AND­RE VER­DENS­KRIG, MEN SANN­SYN­LIG­VIS OGSÅ DET VIK­TIGS­TE. SÅ HVOR­FOR FÅR DET FORT­SATT SÅ LITE OPP­MERK­SOM­HET?”

la også ned grunn­stei­nen til den di­gi­ta­li­ser­te hver­da­gen vi kjen­ner i dag.

Slaget om At­lan­ter­ha­vet er alt­så ikke bare den lengs­te kam­pen i and­re ver­dens­krig, men sann­syn­lig­vis også den vik­tigs­te. Så hvor­for får det fort­satt så lite opp­merk­som­het? Et av sva­re­ne kan va­ere at det var et slag som ikke lik­net noe an­net i his­to­ri­en. Det var så stort og kom­plekst – både geo­gra­fisk, tek­no­lo­gisk, stra­te­gisk og mi­li­ta­ert – at hen­del­se­ne er vans­ke­lig å av­gren­se, selv i dag. Stats­mi­nis­ter Win­ston Churchill be­teg­net det rik­tig­nok al­le­re­de i fe­bru­ar

1941 som én sam­men­hen­gen­de kamp, og er også opp­havs­mann til be­gre­pet “slaget om At­lan­ter­ha­vet”. På den ti­den var det imid­ler­tid få som satt i hans po­si­sjon, med den sam­me inn­sik­ten i alle de en­kel­te fak­to­re­ne og hva sum­men av det­te be­tyd­de. Ar­bei­det ved Blet­ch­ley Park ble for ek­sem­pel holdt hem­me­lig helt til midt­en av 1970-tal­let, tak­ket va­ere “Of­fi­ci­al Secrets Act”, loven om hem­me­lig­hold av hen­syn til ri­kets sik­ker­het.

De al­ler fles­te i den be­lei­re­de bri­tis­ke be­folk­nin­gen var takk­nem­lig for kon­voi­ene som ga dem mat og driv­stoff, og de var klar over ri­si­ko­en som krigs­sei­ler­ne tok. Men av­hen­gig­he­ten av de sår­ba­re for­sy­nings­lin­je­ne var også en tung psy­ko­lo­gisk på­kjen­ning, og en på­min­nel­se om hvor ut­satt og iso­lert lan­det had­de blitt. De bri­tis­ke myn­dig­he­te­ne var klar over det­te, og de gikk var­somt frem med ny­he­ter fra kam­pe­ne til sjøs – sa­er­lig i de tid­li­ge krigs­åre­ne, da ubåtene had­de et over­vel­den­de over­tak.

Det ble hel­ler ikke let­te­re å for­mid­le nytt om si­tua­sjo­nen til sjøs, selv om den snud­de til det ver­re for Dö­nitz og hans grå­di­ge ulve­flok­ker. Ned­kjem­pin­gen av ulve­flok­ke­ne kun­ne ikke opp­sum­me­res i en lett­fat­te­lig, en­kelt­stå­en­de helte­for­tel­ling. I ste­det var det en rek­ke fak­to­rer som lå bak, blant an­net hem­me­li­ge vå­pen og spio­ner – fak­to­rer man fak­tisk ikke kun­ne snak­ke høyt om.

Både det kom­plek­se og hem­me­li­ge ved slaget om At­lan­ter­ha­vet har mu­li­gens bi­dratt til at det har forblitt en ufor­talt og lite an­er­kjent fortelling, i hvert fall for den van­li­ge man­nen i gata. Men for hvert år som går, blir det sta­dig klarere hvor av­gjø­ren­de det var å slå Nazi-Tysk­land til sjøs. De som var in­for­mert og så det sto­re bil­det, viss­te at alt av­hang av å vin­ne slaget. Som Churchill se­ne­re skrev: “Slaget om At­lan­ter­ha­vet do­mi­ner­te hele kri­gen. Ikke ett se­kund glemte vi at alt som skjed­de and­re ste­der, på land, til sjøs el­ler i luf­ta, ene og ale­ne var av­hen­gig av det­te sla­gets ut­fall.”

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.