HAN OVER­LEV­DE KRI­GEN I ISEN: GEORGE OSBORNE

FUN­GE­REN­DE MATROS AV 1. KLAS­SE

Slaget om Atlanterhavet - - De Allierte Slår Tilbake -

Osborne ble født i 1922 og del­tok i kon­voi­tje­nes­te på HMS Shef­field. Han

opp­lev­de både en mine­eks­plo­sjon og sen­kin­gen av Scharn­horst.

HVOR­DAN VAR FOR­HOL­DE­NE PÅ EN KONVOI?

Kul­da var egent­lig den ver­ste fien­den. Vi fikk ald­ri noe varmt å drik­ke, og det enes­te lys­punk­tet var en kopp varm sup­pe på mid­dags­vak­ten. Vi tenk­te ikke så mye over det da, men når jeg ten­ker til­ba­ke, var det for­fer­de­lig. Vi krøp sam­men i le el­ler bak ka­non­skjol­det. Det var len­ge nok å stå i fire ti­mer, men noen gan­ger ble det seks ti­mer, og det var ikke noe hyg­ge­lig. Tem­pe­ra­tu­ren var all­tid un­der null, og jo len­ger nord du kom, jo kal­de­re ble det.

Etter hvert fikk vi mer for­nuf­ti­ge kla­er på kon­voi­ene, men i be­gyn­nel­sen had­de vi bare den van­li­ge oil­skin­frak­ken. Så fikk vi var­me duf­fel­jak­ker, men så fort de ble våte, be­gyn­te de å stin­ke, og de rakk ald­ri å tør­ke. Etter hvert fikk vi også vot­ter og over­frak­ker, men de lan­ge ull­un­der­buk­se­ne klød­de kon­stant.

HVA SKJED­DE DA HMS SHEF­FIELD TRAFF EN MINE UTEN­FOR IS­LAND 3. MARS 1942?

Vi lå en tre ti­mers sei­las uten­for Rey­kja­vik da vi traff på en mine. Jeg var på vei ut fra do da jeg hør­te et dunk. Jeg gjor­de meg klar i kamp­stil­ling. Vi ble for­talt at vi had­de truf­fet en mine, men vi var ikke sik­ker på om det var mine el­ler torpedo. Minen had­de satt seg fast mel­lom am­mu­ni­sjons­ma­ga­si­net og of­fi­se­re­nes rom- og vin­la­ger. Det var ty­pisk uflaks at minen skul­le ta spri­ten vår! Alle de tom­me tøn­ne­ne fløt av går­de, og i måne­skin­net lik­net de på tor­pe­do­er, så det ble litt pa­nikk. Den enes­te som døde var en vakt­mann som had­de stått vakt uten­for kap­tei­nens lu­gar. De fant ham fly­ten­de i van­net.

Vi kom oss til en fjord på Is­land og sat­te i gang med re­pa­ra­sjo­ne­ne. En ka­na­disk of­fi­ser gikk i land og re­kvi­rer­te all den kok­sen han kun­ne fin­ne. Koks ab­sor­be­rer vann, så de tet­tet hul­let med den. Så var det å sei­le de 1 600 kilo­met­re­ne over til New­cast­le i det usta­bi­le va­e­ret, men vi fikk om­si­der ski­pet ned til Ty­ne.

HVOR­DAN OPP­LEV­DE DU DET DA HMS SHEF­FIELD DEL­TOK I SEN­KIN­GEN AV SCHARN­HORST?

Shef­field var flåtens mest so­fis­ti­ker­te ra­dar­skip. Vi pluk­ket opp Scharn­horsts sig­na­ler og jak­tet på hen­ne sam­men med to and­re krys­se­re. Vi had­de en god fart på 26 knop da ski­pet plut­se­lig be­gyn­te å ris­te, før det stop­pet helt. De and­re krys­ser­ne fort­sat­te, så vi ble lig­gen­de igjen ale­ne i Nord­is­ha­vet. Ma­ski­nis­te­ne prøv­de fe­brilsk å re­pa­re­re mo­to­re­ne. Da fikk vi plut­se­lig høre at et uiden­ti­fi­sert skip be­fant seg ni kilo­me­ter unna. Alle ka­no­ne­ne ble ladd, for vi viss­te ikke hvem det var. Jeg hus­ker at bå­ten na­er­met seg, og at jeg så li­vet mitt pas­se­re i revy. Det var førs­te gan­gen jeg var vir­ke­lig redd. Så opp­da­get vi at det var et av våre skip, og vi kom oss av går­de. Vi kun­ne høre sky­tin­gen fra ski­pe­ne. De gjor­de kål på Scharn­horst. Vi så det ikke, for vi had­de ikke lov til å va­ere på øv­re dekk. Men vi kjør­te for­bi ste­det der hun sank. Mer enn 1000 liv gikk tapt den da­gen.

HVA TENK­TE DU OM ROL­LEN KON­VOI­ENE SPIL­TE I KRI­GEN? AN­SÅ DU DET BARE FOR Å VA­ERE EN JOBB, EL­LER VAR DU KLAR OVER DEN STØR­RE BETYDNINGEN?

Vi viss­te at det var vik­tig og at det var noe vi måt­te gjø­re. De fol­ka jeg vir­ke­lig syn­tes synd på, var mann­ska­pet på es­korte­far­tøy­ene og krigs­sei­ler­ne. De var de vir­ke­li­ge hel­te­ne. Krigs­sei­ler­ne lev­de på tids­inn­stil­te bom­ber, men de gikk på med krum hals. De små han­dels­ski­pe­ne had­de ikke en­gang kokk, så de måt­te hand­le inn og lage ma­ten selv. Bare tenk deg å prøve å lage mat mens ski­pet rul­let og sjø­sprøy­ten sto over dekk – det må ha va­ert et hel­ve­te.

HVA TEN­KER DU OM DEN ALTFOR SENE TILDELINGEN AV ARCTIC STARMEDALJENE FOR INN­SAT­SEN UN­DER AND­RE VER­DENS­KRIG?

Til og med Churchill snak­ket om hvor ille kon­voi­ene var, men in­gen kom frem og sa at vi for­tjen­te noen me­dal­je. En of­fi­ser kjem­pet for å få me­dal­jen helt til sin død. Jeg er over­be­vist om at det var først da Vla­di­mir Pu­tin del­te ut me­dal­jer til noen ve­te­ra­ner, at den bri­tis­ke re­gje­rin­gen be­stem­te seg for å gi oss Arctic Star-me­dal­jen – men det er bare min me­ning.

n Før Osborne gikk i kon­voi­tje­nes­te, over­lev­de han at krigs­ski­pet Bis­marck an­grep ski­pet hans. Bis­marck ble se­ne­re senket.

n Fra bro­en på Shef­field. Røff sjø var hver­dags­kost da de es­kor­ter­te kon­voi­en JW 53 til Sov­jet­unio­nen.

n HMS Shef­field i ro­li­ge­re far­vann, ca. 1944.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.