“VE­RY LONG RAN­GE”

Slaget om Atlanterhavet - - De Allierte Slår Tilbake -

SEn for­bed­ret alliert luftstyrke ble av­gjø­ren­de for å over­vin­ne ubåtene

om et re­sul­tat av åre­lang van­skjøt­sel un­der det bri­tis­ke flyvåpenet, had­de kyst­fly­kom­man­do­en sto­re mang­ler da kri­gen brøt ut. De gikk i krig med kun ett vå­pen, den in­ef­fek­ti­ve “anti­ubåt­bom­ben”, og be­sto av kun tre ope­ra­ti­ve grup­per: Grup­pe nr. 15 som ble flyt­tet fra Ply­mouth til Stran­ra­er i Skott­land i juni 1940, grup­pe nr. 16 med base i Kent og grup­pe nr. 18 i Rosy­th i Skott­land, som skul­le dek­ke Nord­sjø­en. Flyvåpenet had­de feil­ak­tig an­slått at ubåt­fa­ren ut­gjor­de en mi­ni­mal trus­sel mot bri­tis­ke han­dels­ru­ter, og gjor­de der­for lite for å gar­de­re dem mot ubåt­an­grep. For­hol­de­ne ble bed­re da ma­ri­nen over­tok an­sva­ret. Vår­en 1940 be­gyn­te man å ut­fors­ke synke­mi­ner som kun­ne ut­lø­ses fra fly, og etter hvert ble synke­mi­nen Mark VII mon­tert på fly­ene.

Den ble se­ne­re for­bed­ret med kraf­ti­ge­re spreng­lad­nin­ger. I be­gyn­nel­sen var det vans­ke­lig for pa­trul­je­ne å fin­ne ubå­ter, men snart ble tak­tik­ke­ne for­bed­ret. Fly­ene had­de nå to uli­ke fly­opp­drag. Det førs­te var et pri­ma­ert for­svar – å over­våke kon­voi­en på av­stand. Hvis en ubåt ble opp­da­get, kun­ne fly­et ikke bare an­gri­pe, men også tvin­ge dem ned i dy­pet slik at de ikke klar­te å hol­de føl­ge. Det and­re opp­dra­get var mer of­fen­sivt – å jak­te etter ubå­ter i de om­rå­de­ne som ubåtene be­fant seg i, sa­er­lig rundt Bis­caya­buk­ta. Dö­nitz’ eget prin­sipp om å an­gri­pe “flaske­hal­sen” for å stan­se kon­voi­ene ble nå brukt mot ham selv. Ubåtene som gikk inn og ut av frans­ke hav­ner fikk sma­ke sin egen medi­sin.

Nye vå­pen ble mon­tert på fly­ene, og de ek­sis­te­ren­de ble vi­dere­ut­vik­let etter som kri­gen skred frem. Ra­dar i fly­ene ble uvur­der­lig i ar­bei­det med å opp­da­ge ubå­ter, i til­legg til “Leigh-Light”, som gjor­de det mu­lig å an­gri­pe ubå­ter om nat­ten. Når nat­ten ikke len­ger be­skyt­tet dem, ble ut­vik­lin­gen av VLR-fly (“Ve­ry Long Ran­ge”: sva­ert lang rekke­vid­de) den sis­te spi­ke­ren i kis­ta for tys­ker­nes del. Dis­se fly­ene tet­tet en gang for alle “hul­let” midt i At­lan­ter­ha­vet, som in­gen fly før had­de nådd ut til. I lø­pet av 1943 ble de al­li­er­te styr­ke­ne til­delt til­strek­ke­lig med VLR-fly, og da var det in­gen ste­der igjen å flyk­te for ubåtene. Tys­ker­ne ek­pe­ri­men­ter­te med for­ster­ke­de ubå­ter, som “Flak Trap”, og en ord­re om å kjem­pe imot i mai 1943. Det var imidle­tid ikke an­net enn de­spe­ra­te og mis­lyk­ke­de for­søk på å stan­se den øken­de trusselen. Fly­styr­ken sei­ret til slutt, til tross for sto­re fly­tap. Over 250 ubå­ter ble senket kun ved fly­an­grep.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.