“BLACK MAY”

Slaget om Atlanterhavet - - Dødens Konvoi -

DET KAL­DE AT­LAN­TER­HA­VET BLE

ÅSTED FOR EN UT­MAT­TEN­DE KAMP PÅ LIV OG DØD FOR DEN BRI­TIS­KE OG TYS­KE MA­RI­NEN.

Den 11. mai 1943 la konvoi

SC-130 ut fra hav­nen i Ha­li­fax, es­kor­tert av den bri­tis­ke ma­ri­nen. Den frak­tet livs­vik­ti­ge for­sy­nin­ger til Stor­bri­tan­nia, og de 37 han­dels­ski­pe­ne var pris­gitt åtte es­korte­far­tøy­ers be­skyt­tel­se for en trygg over­fart på det enor­me ha­vet. Men Kriegs­ma­ri­ne had­de dem al­le­re­de i kik­ker­ten. En ulve­flokk av ubå­ter had­de va­e­ret luk­ten av dem, der­iblant U-954. Sis­te mel­ding fra den ble mot­tatt av tys­ker­ne

19. mai, før den, i til­legg til fire and­re ubå­ter, ble an­gre­pet og senket med alle mann om bord. An­gre­pet lyk­tes tak­ket va­ere den nye bombe­kas­te­ren Hedgehog, som ble in­stal­lert på den bri­tis­ke marinens de­stroy­ere HMS Jed og HMS Sen­nen. U-954 var en ny ubåt, satt i tje­nes­te kun seks må­ne­der tid­li­ge­re, og had­de en er­fa­ren kap­tein og mann­skap. At den gikk tapt på førs­te tokt vis­te hvor far­lig ubåtene lev­de vår­en 1943. Ad­mi­ral Karl Dö­nitz fikk ikke ny­he­ten om U-954 før 24. mai, og fikk der­med også vite om sin sønn Pe­ter Dö­nitz’ skjeb­ne.

Han var vakt­ha­ven­de of­fi­ser på far­tøy­et. Ta­pet er ikke nevnt i Dö­nitz’ me­moa­rer, men det må ha gått inn på ham per­son­lig. Mai 1943, kjent som “Black May”, ble be­gyn­nel­sen på slut­ten for ubå­te­nes over­makt på ha­vet.

1943 skul­le bli et turbulent år for den tys­ke ubåt­styr­ken, el­ler “U-Bootwaffe” (UBW), som fikk erfare både svim­len­de oppturer og knusende ne­der­lag i At­lan­ter­ha­vet. I krigens førs­te pe­rio­de slet de al­li­er­te med å fin­ne rik­tig tak­tikk for å ver­ne at­lan­ter­havs­kon­voi­ene mot ubåt­fa­ren. Kon­voi­ene var dår­lig be­skyt­tet, og det­te ut­nyt­tet ubåtene til ful­le. Ubå­te­nes of­fen­siv nåd­de et toppunkt i mars 1943, da sta­di­ge tref­nin­ger med­før­te et alliert tap på to­talt 82 skip og 476 000 tonn med for­sy­nin­ger. Til sam­men­lik­ning ble bare 12 ubå­ter senket på hele må­ne­den. Slaget om At­lan­ter­ha­vet var en fryk­te­lig ut­mat­tel­ses­krig, der skip, for­sy­nin­ger og ton­na­sje var må­let. Tysk­land måt­te sen­ke han­dels­skip for­te­re enn de ble bygd. Der­et­ter kun­ne de bare håpe at Stor­bri­tan­nia ble så ut­sul­tet at de måt­te gå i for­hand­lin­ger. På sam­me måte måt­te de al­li­er­te hol­de tal­let på sen­ke­de ubå­ter oppe, og hind­re pro­duk­sjo­nen av nye, for å hol­de be­folk­nin­gen met­te. En rap­port fra den bri­tis­ke ma­ri­nen be­skri­ver den de­spe­ra­te si­tua­sjo­nen de al­li­er­te

var i: “Tys­ker­ne var ald­ri så na­er ved å kut­te kon­tak­ten mel­lom den gam­le og den nye ver­den som i de førs­te 20 da­ge­ne av mars 1943.” Win­ston Churchill var også be­kym­ret, og sa: “Slaget om At­lan­ter­ha­vet var det enes­te som vir­ke­lig skrem­te meg.”

I april reis­te re­tur­ner­te man­ge ak­ti­ve ubå­ter til dokk for hvi­le og pro­vi­an­te­ring, noe som ga de al­li­er­te et sårt til­trengt puste­rom. De had­de al­le­re­de mis­tet 39 skip med 235 000 tonn med for­sy­nin­ger, mens fien­den kun had­de mis­tet 15 ubå­ter. I april skjed­de også et kon­voi­an­grep som er blitt be­skre­vet som

“et av krigens mest be­mer­kel­ses­ver­di­ge”. 30. april gikk en ens­lig ubåt, U-515, til an­grep mot konvoi TS-37. Rett før mid­natt an­grep ubå­ten bak­fra, først med seks tor­pe­do­er, hvor­av fire traff blink. De al­li­er­te ble for­tvil­te vit­ner til at ver­di­ful­le olje­tan­ke­re gikk ned. Noen ti­mer se­ne­re grep U-515 sjan­sen igjen og senket to far­tøy til. Et tred­je var så ska­det at det ikke nåd­de havn. Ubåt­kap­tein på U-515, Wer­ner Hen­ke, mot­tok jern­kor­sets rid­der­kors for den­ne ak­sjo­nen. Til tross for sei­ere som det­te, be­gyn­te imid­ler­tid odd­se­ne å bli dår­li­ge for den tys­ke ubåt­flå­ten. 27. april be­ord­ret ad­mi­ral Dö­nitz en ny tak­tikk til sine ubåt­kap­tei­ner.

Når ubåtene krys­set Bis­caya­buk­ta, skul­le de fra nå av va­ere over vann kun på dag­tid, og bare len­ge nok til at bat­te­ri­ene var la­det opp. Den­ne tak­tik­ken skul­le for­hå­pent­lig­vis gjø­re dem mind­re syn­li­ge for de al­li­er­te styr­ke­ne og der­med re­du­se­re ta­pe­ne. Uhel­dig­vis for Dö­nitz slo den­ne pla­nen feil. I ste­det kun­ne nå 12 bri­tis­ke fly­skvad­ro­ner fra RAF på nytt iverk­set­te an­ti-ubåt­ope­ra­sjo­ner på dag­tid. Net­tet strammet seg der­med yt­ter­li­ge­re rundt en al­le­re­de re­du­sert ubåt­flå­te.

HEL­LET SNUR

I slut­ten av april var øko­no­mi­en i ferd med å ta seg opp for de al­li­er­te. Vel­lyk­ke­de tref­nin­ger bi­dro i til­legg til en for­sik­tig optimisme. De førs­te teg­ne­ne på ubå­te­nes un­der­gang vis­te seg da konvoi ONS-5, på vei fra Li­ver­pool til Ha­li­fax i Ca­na­da, kom i tys­ker­nes søke­lys. 21. april la 42 skip ut fra Eng­land på en tre ukers rei­se til Nova Sco­tia. Stem­nin­gen om bord må ha va­ert god – es­kor­ten be­sto av to de­stroy­ere, en fregatt og fire kor­vet­ter, van­lig­vis nok til å skrem­me vekk en­hver strei­fen­de ubåt.

Etter at Enig­ma­ko­den ble knek­ket og ULTRA­et­ter­ret­ning ble tatt i bruk, ble det re­la­tivt en­kelt for at­lan­ter­havs­kon­voi­ene å unn­gå ulve­flok­ke­ne. Men et mid­ler­ti­dig bek­svart re­sul­tat for and­re halv­del av april, og en for­bed­ring av den tys­ke ubå­ten, fikk ubåt­flå­ten til å føle seg tryg­ge på at mai skul­le brin­ge go­de jakt­re­sul­ta­ter.

Kon­voi­en valg­te en nord­lig rute, na­er Is­land. Da fikk de leng­re fly­støt­te, og selv om ri­si­ko­en for is­fjell og dår­lig va­er var stør­re, be­tyd­de det at ubåtene sann­syn­lig­vis vil­le hol­de seg på av­stand. Det var en god idé. 24. april ble U-710 senket av bombe­fly­et B-17 da den kom for na­er kon­voi­en.

Etter et par da­ger uten hen­del­ser ble kon­voi­en opp­da­get av en ubåt­pa­trul­je. U-650 fan­get opp konvoiens be­ve­gel­ser om mor­ge­nen den 28. april, og ulve­flok­ken styr­tet til an­grep. I lø­pet av da­gen na­er­met fle­re ubå­ter seg, og en dø­de­lig katt og mus-lek var i gang. I og med at

kon­voi­ene had­de pluk­ket opp ra­dio­sam­ta­le­ne til tys­ker­ne, var over­ras­kel­ses­mo­men­tet borte, og kon­voi­ene kun­ne sty­re unna ubåtene som var på vei.

Si­den ubåtene ble tatt på sen­gen, be­slut­tet de å ut­fø­re et natt­an­grep i ste­det. Da had­de kon­voi­en dår­lig sikt. Sik­ten ble imid­ler­tid vans­ke­lig også for ubåtene, og tor­pe­do­ene bom­met på må­let. De al­li­er­te var ikke imponerte og be­svar­te med å ska­de to ubå­ter. Ubåtene måt­te trek­ke seg hal­ten­de til­ba­ke til havn.

De nes­te par da­ge­ne gjen­tok møns­te­ret seg, og ubåtene mis­lyk­tes i å tref­fe kon­voi­en. Etter hvert ble det en kamp mot klok­ka; bri­te­ne var i ferd med å set­te inn eks­tra es­korte­far­tøy som et mot­svar til den øken­de ubåt­fa­ren. Hvis han­dels­ski­pe­ne trod­de de var uten­for fare, måt­te de imid­ler­tid tro om igjen. 4. mai led kon­voi­en sto­re tap. Fle­re ubå­ter had­de lagt seg på rek­ke og ven­tet. De an­grep i skum­rin­gen og fort­sat­te gjen­nom nat­ten. To­talt ble syv al­li­er­te skip senket, mot én ubåt. Da­gen etter fort­sat­te de har­de kam­pe­ne, og fire for­sy­nings­skip ble senket, mot tre ubå­ter. Ad­mi­ral Dö­nitz så at den sto­re be­last­nin­gen var uak­sep­ta­bel og uhold­bar, og be­ord­ret at an­gre­pe­ne mot den­ne kon­voi­en skul­le av­slut­tes. Over 40 ubå­ter var in­volvert i kon­fron­ta­sjo­nen som ble en vek­ker for tys­ker­ne. De al­li­er­tes nye tak­tikk og tek­no­lo­gi vis­te seg å va­ere en lønn­som kom­bi­na­sjon. Kon­voi­en had­de rik­tig­nok mis­tet man­ge skip, men fle­re nåd­de også frem. Tys­ker­ne på sin side had­de mis­tet seks ubå­ter, og syv had­de fått ska­der. Det had­de de ikke råd til, nå som kri­gen var i ferd med å snu i de­res dis­fa­vør. Ubå­te­nes glans­da­ger var de­fi­ni­tivt for­bi.

TYSK­LAND SVA­RER

Iro­nisk nok nåd­de ubåt­flå­ten i mai 1943 en topp i an­tall far­tøy – Kriegs­ma­ri­ne had­de styr­ket flå­ten med hele 240 ope­ra­ti­ve og sjø­dyk­ti­ge ubå­ter. Av dis­se var 118 be­va­ep­net. Li­ke­vel mis­tet de 41 ubå­ter i lø­pet av ‘Black May’ – et al­vor­lig til­bake­slag for ubåt­ope­ra­sjo­ne­ne i At­lan­ter­ha­vet. Di­ver­se stra­te­gi­er for å snu den gale tenden­sen ble satt i verk. Ubå­ter ble blant an­net sendt til nye far­vann, som Det in­dis­ke hav. Her var ikke kon­voi­ene fullt så strengt be­skyt­tet, noe tys­ker­ne også had­de fun­net ut. Det de imid­ler­tid ikke had­de tatt høyde for, var at faer­re kon­voi­er be­tyd­de faer­re mål. Da kri­gen var slutt, had­de Mon­sun Grup­pe opp­nådd lite som hind­ret de al­li­er­tes for­sy­nings­lin­jer i Øs­ten.

Kriegs­ma­ri­ne klam­ret seg til hå­pet om at ny tek­no­lo­gi skul­le red­de dem. En av nyvinningene var snor­ke­len (“Schnorchel”), som ble lan­sert i au­gust 1943. Ubå­te­nes kraf­ti­ge die­sel­mo­to­rer treng­te luft for å fun­ge­re, og kun­ne der­for bare bru­kes over vann. Un­der vann ble en elek­trisk mo­tor brukt. Med snor­ke­len fikk die­sel­mo­to­ren luft un­der vann, og der­med kom ubåtene opp i fart og unn­gikk fien­dens ra­dar. Tek­no­lo­gi­en var imid­ler­tid helt ny, og sterkt pre­get av tek­nis­ke pro­ble­mer. Sam­ti­dig var radar­tek­no­lo­gi­en in­ne i en ri­ven­de ut­vik­ling, og en li­ten snor­kel på det sto­re ha­vet var en­kel å opp­da­ge.

Ad­mi­ral Dö­nitz var sjok­kert over til­bake­sla­get for styr­ken sin. 24. mai be­ord­ret han at alle ope­ra­sjo­ner skul­le opp­hø­re og at ubåtene skul­le ven­de til­ba­ke til havn. Kriegs­ma­ri­ne kjen­te ikke bare på ta­pet av ma­te­ri­ell og far­tøy, de mis­tet også man­ge er­far­ne sjø­folk, der­iblant løyt­nan­ter som for­be­red­te seg til kap­tein­opp­drag. Da ad­mi­ra­len mis­tet søn­nen, må han også ha følt ta­pet per­son­lig. Man kan bare ane hvil­ke fø­lel­ser han slet med når man le­ser hans me­moa­rer om de ka­ta­stro­fa­le kamp­hand­lin­ge­ne: “Ta­pe­ne ble plut­se­lig stør­re. In­nen 22. mai had­de vi al­le­re­de mis­tet 31 ubå­ter den må­ne­den – et fryk­te­lig høyt tall. Det var et hardt og uven­tet slag, for uan­sett hvor mye mot­stand vi fikk fra fien­dens an­ti-ubåt­kam­pan­jer, som i krigens fjer­de år bare økte på, had­de jeg ald­ri trodd at vi skul­le mis­te så man­ge ubå­ter ... Vi had­de tapt slaget om At­lan­ter­ha­vet.”

“DEN 4. MAI LED KON­VOI­EN STO­RE TAP. FLE­RE UBÅ­TER HAD­DE LAGT SEG PÅ REK­KE OG VEN­TET. DE AN­GREP I SKUM­RIN­GEN OG FORT­SAT­TE GJEN­NOM NAT­TEN.”

n Vå­pe­net “Hedgehog” (pinn­svi­net) fikk nav­net sitt for­di am­mu­ni­sjo­nen lik­net på pig­ge­ne til et pinn­svin.

n Et al­le­re­de ska­det han­dels­skip blir tor­pe­dert sønder og sam­men av en an­nen ubåt

n Mann­ska­pet på HMS Va­noc føl­ger med idet den slip­per en synke­mine over en ubåt i At­lan­ter­ha­vet, un­der en konvoi.

n USCGC Champ­lain, om­døpt til HMS Sen­nen i en låne- og lei­e­av­ta­le, sto bak sen­kin­gen av U-954, der ad­mi­ral Karl Dö­nitz’ sønn Pe­ter var om bord.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.