Vi må få tid til å lage kunst

Stavanger Aftenblad - - FORSIDE - Nata­sja Askelund kunst­ner

GJESTEKOMMENTAR: Det fin­nes no­en man­tra i po­li­tik­ken i Nor­ge; mang­fold, kunn­skap, kom­pe­tan­se og bred­de. Det er un­der­lig at dis­se or­de­ne ikke gjel­der kunst­li­vet.

De ver­ste uke­ne i kunst­ner­året er en­de­lig over. Uker med selv­ran­sa­kel­ser og for­søk på å set­te ord på kunst­ner­skap, drøm­mer, håp, og krea­ti­ve mål.

De to førs­te uke­ne i ok­to­ber sit­ter kunst­ne­re av alle slag, i hele lan­det, og skri­ver sti­pend­søk­nad. Vi skal prø­ve å over­be­vi­se en jury om at mel­lom alle de hundre­vis av kunst­ner­ne som sø­ker sti­pend er det meg, akku­rat meg, det er verdt å sat­se på.

Så kom­mer stats­bud­sjet­tet

Det er man­ge flin­ke kunst­ne­re i Nor­ge, spen­nen­de kunst­ner­skap, un­ge mål­ret­te­de, am­bi­siø­se kunst­ne­re, og en del godt voks­ne traus­te, flin­ke sli­te­re. Kunst­ne­re som har stilt ut både her og der, som har reist og del­tatt på mes­ser og fes­ti­va­ler, lagd of­fent­lig kunst og pro­du­sert sto­re ut­stil­lin­ger. Det er man­ge vik­ti­ge stem­mer, bren­nen­de en­ga­sjer­te kunst­ne­re, som tren­ger den ti­den, og det puste­rom­met et sti­pend kan gi plass til.

Og sam­ti­dig, som all­tid, ikke før vi har tryk­ket vårt sis­te «en­ter», mens vi ven­ter på be­kref­tel­ses­mail fra Alt­inn; hvert år, akku­rat når vi kan pus­te let­tet ut og be­gyn­ne å ven­te på påske og sva­ret på alle våre drøm­mer; akku­rat når vi be­gyn­ner å ven­ne oss til tan­ken på at vi gjor­de så godt vi kun­ne; da, akku­rat da, blir stats­bud­sjet­tet of­fent­lig­gjort.

Hå­pet er ly­se­grønt, men med en kul­tur­mi­nis­ter som ikke en gang gid­der å hol­de presse­kon­fe­ran­se om sitt fag­felt er det få­fengt. Den sam­me mi­nis­te­ren som nett­opp holdt fest og ba­sar for å hed­re de kunst­ner­ne og kul­tur­ar­bei­der­ne som har lyk­kes i utlandet, er også sje­fen over bud­sjet­tet som nett­opp kutter i pen­ge­ne som skal bru­kes på sat­sing på kunst i utlandet.

I år som i fjor som i for­fjor

Det blir i år som i fjor, som året før, og året før dét akku­rat som vi fryk­tet: det blir en re­ell ned­gang i sti­pend­mid­le­ne.

Det er ikke så vans­ke­lig å for­stå hva re­gje­rin­gen vil med det­te bud­sjet­tet: de snak­ker om kul­tu­rell og krea­tiv na­e­ring, om in­no­va­sjon, bran­sje­ut­vik­ling, og na­e­rings­frem­me. Når vi vet at hal­ve re­gje­rin­gen er et par­ti som be­nyt­ter en­hver an­led­ning til å snak­ke om kunst som hobby, at de som “bru­ker” kunst har råd til å be­ta­le for det, at hvis in­gen vil ha det du la­ger, ja da må du fin­ne deg en an­nen jobb. Jo, vi fat­ter. De prø­ver å lage et bud­sjett og ord­nin­ger som skal få oss til å tje­ne pen­ger. De tror at vi ikke vet, el­ler ikke kan, el­ler ikke vil. Men vi vil tje­ne pen­ger. Vi vet til og med hvor­dan vi skal gjø­re det. No­en av oss kom­mer til å tje­ne pen­ger, mye pen­ger. No­en kom­mer til å set­te Nor­ge på kar­tet. No­en kom­mer til å bli den nes­te Munch, no­en er al­le­re­de den nes­te Munch.

Tid til å lage kunst

Vi vet at for å bli den nye Munch må man først og fremst va­ere flink, selv­føl­ge­lig (men det er det man­ge som er). Man må også få tid til å lage kunst, bli sett, vise kuns­ten sin, «no­en» må på ett el­ler an­net vis pluk­ke deg opp og ba­ere deg fram, inn i kunst­ver­den, inn i mu­se­ene, inn i varmen. In­gen na­e­rings­pro­gram­mer, for­ret­nings­ut­vik­ling, el­ler hva det he­ter alt sam­men, kan ord­ne det. Det er det kuns­ten som gjør: kuns­ten, mu­lig­he­ter for å ar­bei­de fritt på ate­lie­ret, vis­nings­ste­der som kan brin­ge din kunst vi­de­re, mu­se­er som kjø­per inn kunst, sam­le­re som har tro på kuns­ten som en vik­tig in­ves­te­ring.

Kul­tur­mi­nis­ter Lin­da Helle­land for­sva­rer stats­bud­sjet­tet med at det ikke nyt­ter å sat­se mer på det sam­me, når det ikke har fun­gert: kunst­ner­øko­no­mi­en blir bare dår­li­ge­re. Men sa­ken er jo at det ikke er satset i det hele tatt. Det må snart bli selv­sagt og klart at kunst­ne­re skal ha be­talt for job­ben de gjør, få or­dent­li­ge ut­stil­lings­veder­lag som lig­ner på en lønn for å pro­du­se­re ut­stil­lin­ger i of­fent­li­ge in­sti­tu­sjo­ner. Vi må få sti­pen­der som lig­ner på en inn­tekt, vi må få lønn som and­re selv­sten­di­ge na­e­rings­dri­ven­de når vi gjør opp­drag og del­tar i kon­kur­ran­ser, vi må tas al­vor­lig når det er vår kom­pe­tan­se som kre­ves. Det er kunst­ne­re som la­ger kunst.

Enda mer makt

Re­gje­rin­gen fore­slår også å fra­ta kunst­ner­ne ret­ten til å opp­nev­ne dem som skal vur­de­re søk­na­den til kunst­ner­sti­pend, og over­fø­re den­ne mak­ten til fem per­soner. Det­te er sann­syn­lig­vis en kon­se­kvens av Dag­bla­dets kam­pan­je i som­mer der de av­slør­te at fle­re av de som had­de fått sti­pend var face­bo­ok­ven­ner med sti­pend­ko­mi­te­en. Ek­semp­le­ne de vis­te til var ikke fra den kunst­ner­opp­nevn­te jury­en, men fra kul­tur­råd­med­lem­mer som ikke nød­ven­dig­vis er bil­led­kunst­ne­re, men re­pre­sen­te­rer de­len av kul­tur­na­e­rin­gen som al­le­re­de har makt i kul­tur­fel­tet og som har stil­lin­ger og verv i alt fra kunst­hal­ler til kunst­sent­re. Hvor­dan det å gi no­en få enda mer makt på no­en måte sik­rer en uhil­det og re­pre­sen­ta­tiv jury­ord­ning, er det vans­ke­lig å se for seg.

Det fin­nes no­en man­tra i po­li­tik­ken i Nor­ge; mang­fold, kunn­skap, kom­pe­tan­se og bred­de. Det er un­der­lig at dis­se or­de­ne ikke gjel­der kunst­li­vet. Vi må ha et mang­fold og en bred­de for å gi plass til den nye Munch. Som i fot­bal­len kre­ves det tu­sen­vis av små fot­ball­knot­ter for å få fram den ene Mes­si/Munch. Og som i fot­bal­len må vi ha kunn­skap og kom­pe­tan­se for å kla­re å se at den mins­te gut­ten kan bli den størs­te fot­ball­stjer­nen. Det er ikke sik­kert det er ham Helle­land had­de in­vi­tert på fest.

Med en kul­tur­mi­nis­ter som ikke en gang gid­der å hol­de presse­kon­fe­ran­se om sitt fag­felt, er det få­fengt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.