Hvor kom­mer dia­gno­se­ne fra?

Stavanger Aftenblad - - FORSIDE - Kris­ti­an Ki­se Haug­land fi­lo­log og pe­da­gog

GJESTEKOMMENTAR: Om epi­de­mi­er, krig og be­ho­vet for god sta­ti­stikk

Det skal godt gjø­res å kom­me gjen­nom hele li­vet uten å på­dra seg en el­ler an­nen dia­gno­se un­der­veis. Akutt na­sofa­ryn­gitt, el­ler for­kjø­lel­se, kan vel for ek­sem­pel kal­les en se­song­ba­sert mote­dia­gno­se som sa­er­lig ram­mer per­soner som er på­lagt å job­be i jule­fe­rien. Men hva er egent­lig en dia­gno­se? For å for­stå det­te, må vi til­ba­ke til den mo­der­ne dia­gno­sens opp­hav.

Pes­ten og døds­år­saks­re­gist­re­ne Gjen­nom mid­del­al­de­ren fikk Euro­pa blant an­net en be­folk­nings­tett­het som bi­dro til at dø­de­li­ge epi­de­mi­er kun­ne spre seg sva­ert raskt, og sa­er­lig i by­ene. For å ska­pe mot­til­tak mot epi­de­mi­ene ble det vik­tig å for­stå hvor­dan de spred­te seg, og ikke minst ble det vik­tig å iso­le­re tid­li­ge ut­brudd før de fikk spre seg. Der­med ble det vik­tig å fin­ne ut hvem som had­de dødd av hva, og ut fra det­te be­ho­vet så de førs­te døds­år­saks­re­gist­re­ne da­gens lys i uli­ke ita­li­ens­ke by­sta­ter på 1400-tal­let. Dis­se døds­år­saks­re­gist­re­ne kan kan­skje også be­skri­ves som det mo­der­ne helse­by­rå­kra­ti­ets spe­de barn­dom.

Ita­lie­ner­ne var stort sett ale­ne om å bru­ke sli­ke døds­år­saks­re­gist­re sys­te­ma­tisk uten­om epi­de­mi­ut­brudd. En av de førs­te by­ene som fulg­te etter var Lon­don i 1532, med sine Bills of Mor­ta­li­ty. De ble re­gist­rert ukent­lig og ble pub­li­sert år­lig til abon­nen­ter som mot en kon­tin­gent på 4 shil­ling fikk til­gang på lis­te­ne.

En av de sto­re ulem­pe­ne med de tid­li­ge døds­år­saks­re­gist­re­ne var at hver stat had­de hvert sitt sett med klas­si­fi­se­ring av døds­år­sa­ker. I til­legg var de tid­li­ge re­gist­re­ne rene sta­tis­tis­ke verk­tøy som mang­let et en­het­lig språk. Døds­år­sa­ke­ne ble gitt va­ge be­skri­vel­ser i ste­det for å de­fi­ne­res inn i et sett med ka­te­go­ri­er slik at det ble en­kelt å tel­le hvor man­ge som had­de dødd av de sam­me år­sa­ke­ne. Be­ho­vet for et slikt fel­les språk for klas­si­fi­se­ring, en så­kalt no­men­kla­tur, gjor­de seg gjel­den­de på 1800-tal­let, og man be­gyn­te etter hvert å dis­ku­te­re hvil­ke prin­sip­per et slikt no­men­kla­tur skul­le ba­se­re seg på.

Kuns­ten å hol­de en sol­dat i live

En av driv­kref­te­ne bak bed­re klas­si­fi­se­ring var Flo­ren­ce Nigh­tin­ga­le, som etter krim­kri­gen var opp­tatt av å vise hvor stor inn­fly­tel­se gode sa­ni­tets­for­hold had­de på re­du­sert dø­de­lig­het. Der­for had­de hun be­hov for en bed­re klas­si­fi­se­ring av døds­år­sa­ker, slik at sta­ti­stik­ken ble for­bed­ret. Det­te var så klart av stor mi­li­ta­er in­ter­es­se - det er jo all­tid en for­del når ens egne sol­da­ter over­le­ver - noe som økte pres­set for å kom­me frem til et fel­les sett med navn på de sam­me døds­år­sa­ke­ne. Det er dis­se nav­ne­ne vi i dag kal­ler dia­gno­ser.

Pa­ral­lelt med det­te, ble døds­år­sa­ker et av ho­ved­te­ma­ene på de førs­te in­ter­na­sjo­na­le sta­ti­stikk-kon­gres­se­ne, av­holdt jevn­lig med et par års mel­lom­rom fra og med 1853. Nigh­tin­ga­le la frem et kon­kret for­slag til prin­sip­per for syke­hus-sta­ti­stikk på Pa­ris-kon­gres­sen i 1860 hvor det skul­le va­ere et prin­si­pi­elt skil­le mel­lom syk­dom som be­gren­set seg til be­stem­te or­ga­ner, og syk­dom­mer som ram­met hele krop­pen. Uli­ke land adop­ter­te fort­lø­pen­de lig­nen­de mo­del­ler for klas­si­fi­se­ring av syk­dom og døds­år­sa­ker, og etter hvert også år­sa­ker til uli­ke funk­sjons­ned­set­tel­ser.

I 1891 pre­sen­ter­te den frans­ke sta­tis­ti­ke­ren Jacques Ber­til­lon den fore­lø­pi­ge «fa­si­ten» gjen­nom sin rap­port «No­men­cla­tu­re of dise­a­ses (cau­ses of death and in­capacity for work, in­clu­ding hos­pi­tal ad­mis­sions)». Ber­til­lon del­te sin no­men­kla­tur inn i fjor­ten ka­pit­tel, og dan­net gjen­nom denne inn­de­lin­gen grunn­la­get for det ver­dens helse­or­ga­ni­sa­sjon ut­gir i dag som In­ter­na­tio­nal Clas­si­fi­ca­tion of Dise­a­ses (ICD).

Den førs­te in­ter­na­sjo­na­le lis­ten over døds­år­sa­ker ble pub­li­sert i 1900, men det var først i 1949 at lis­ten fikk sitt nå­va­eren­de navn. Det­te var den sjet­te re­vi­sjo­nen av det som helse­per­so­nell i dag gjer­ne bare re­fe­re­rer til som ICD, men det var den førs­te som inne­holdt en lis­te over psy­kis­ke li­del­ser.

Psy­kia­ter­ne en­trer slag­mar­ken Tids­punk­tet var ikke til­fel­dig: Før and­re ver­dens­krig var øns­ket om en fel­les enig­het om psy­kia­tris­ke dia­gno­ser først og fremst va­ert dre­vet av et øns­ke om god og over­sikt­lig sta­ti­stikk i for­bin­del­se med folke­tel­lin­ger. Man øns­ket seg en over­sikt over hvor stor an­del av be­folk­nin­gen som had­de men­ta­le funk­sjons­ut­ford­rin­ger. Un­der and­re ver­dens­krig be­gyn­te imid­ler­tid den ame­ri­kans­ke ha­er og ma­ri­ne å be­nyt­te psy­kia­te­re for å klas­si­fi­se­re, vur­de­re og be­hand­le sol­da­ter. Det­te med­før­te et be­hov for et fel­les sys­tem som også kun­ne bru­kes til dis­se for­må­le­ne. Den ame­ri­kans­ke ha­eren ut­vik­let der­for en eget sys­tem for klas­si­fi­se­ring av psy­kis­ke li­del­ser, og det­te systemet var i stor grad in­spi­ra­sjo­nen da Ver­dens Helse­or­ga­ni­sa­sjon utga sin ICD 6. Det sam­me systemet ga også opp­hav til den ame­ri­kans­ke psy­kiatri­for­enin­gens Dia­gno­s­ti­cal and Sta­ti­s­ti­cal Ma­nu­al (DSM), som ble ut­gitt for førs­te gang i 1952.

Selv om kam­pen mot epi­de­mi­er har spilt en rolle, så er ut­vik­lin­gen av de mo­der­ne dia­gno­se­ne alt­så i stor grad dre­vet frem av et be­hov for å sør­ge for flest mu­lig kamp­dyk­ti­ge sol­da­ter på slag­mar­ken. Tenk over det nes­te gang du er for­kjø­let!

Det­te var så klart av stor mi­li­ta­er in­ter­es­se - det er jo all­tid en for­del når ens egne sol­da­ter over­le­ver

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.