Glimt av lys i sorgen
KRONIKK: De som sørger, trenger ikke at vi spør om hvordan de har det, eller at vi ber dem «si ifra hvis jeg skal hjelpe deg med noe». Vi må handle, men forsiktig og varsomt. Og ikke gi opp, selv om vi blir avvist.
Første søndag i november hvert år brenner det flere lys på kirkegårdene enn ellers i høstmørket. Allehelgensdag er blitt en dag for lystenning. I mørke og vind er det som om de mange små flakkende lysene baerer i seg et håp. Et trassig håp om ikke å la seg bli blåst ut av høststormer. Det er som om de blafrende lysene stille hvisker: Hei, ikke glem meg… Eller kanskje også: Hei, ikke glem familien min.
For når begravelsen er over, når blomstene har visnet, når livet til «oss andre» er blitt normalt igjen, hvordan forholder vi oss da til de som fremdeles er i sorg?
Hvordan møter vi mennesker i sorg?
Ikke avvent, gjør noe!
Som prest møter jeg mange mennesker i sorg. Både i den akutte fasen i forbindelse med begravelsen, men også i oppfølgende samtaler og i sjelesorgsamtaler. Det betyr ikke at jeg dermed tror jeg vet alt om hvordan man skal forholde seg til mennesker i sorg, men jeg vet noe. Jeg hører fortellinger som går igjen, om hva man trenger når gråten er forstummet, der fortvilelsen aldri har nådd andre menneskers ører.
Når noen har mistet en i dødsfall, når livet krakelerer, sier vi ofte: «Si ifra hvis jeg skal hjelpe deg med noe.» Men disse ordene er dessverre ganske nytteløse. De er godt ment, men de kan sjelden brukes til noe. For den som er knust av sorg, har verken krefter eller tanker klare nok til å vite hva han eller hun trenger, og følgelig orker vedkommende heller ikke å ta kontakt og foreslå noe som helst. Derfor må initiativet komme fra de som står rundt.
For livet kommer sterkt noen ganger. Sterkere enn vi tror vi kan klare å baere. Og da trenger vi noen som baerer sammen med oss. Noen som ikke sier at vi skal si ifra hvis vi trenger noe. Men noen som uinvitert og uoppfordret bretter opp ermene, gjør det som må gjøres fordi de ser hva som trengs, noen som bare er der.
Den doble ensomheten
Vi som står rundt er ofte så redde for å vaere påtrengende at vi heller havner i den andre grøfta – og blir fravaerende. For det er det mennesker i sorg forteller om. En slags dobbel ensomhet. Ensomhet pga den de har mistet. Men også en annen form for ensomhet fordi mennesker de trodde ville vaere der for dem, ikke er der. Hvorfor er det slik?
Kanskje handler det om usikkerhet knyttet til hvordan man skal forholde seg til en som er i dyp sorg? «Jeg vet ikke hva jeg skal si», tenker du kanskje. Så si det! Det er helt greit. Ikke spør om hvordan en sørgende har det – med mindre du har veldig god tid til å romme et aerlig svar. Si heller: «Så godt å se deg.» Eller gi en klem.
Kanskje kjenner de som står rundt, på en følelse av hjelpeløshet fordi man ikke kan gjøre noe med det som er selve årsaken til sorgen? Avmaktsfølelsen fører til at man distanserer seg. Men den sørgende trenger noen som bare er der. Som rommer smerten og savnet. Noen som kommer igjen og igjen, selv om den sørgende gjentatte ganger avviser både besøkende og forslag til aktiviteter. For det må vi som står rundt tåle: å bli avvist.
Mens vi som står rundt feilaktig tror at vi ikke skal rippe opp i sårene ved å snakke om avdøde, så forteller sørgende at dette oppleves sårt; som om han eller hun er blitt glemt. Vi trenger å skape rom for hvordan vi kan leve videre – uten å forsøke å usynliggjøre den som er gått ut av tiden.
Konkrete råd
Den norske kirke har lang erfaring i å møte mennesker i sorg og har derfor laget en brosjyre med konkrete tips om hvordan vi bedre kan støtte mennesker i sorg (www.kirken.no/sorg). Det handler om å ta kontakt og foreslå hverdagslige gjøremål, det handler om å vise tydelig at vi er naer, om tålmodighet for at den sørgende ikke kommer seg videre. Når livet går videre for oss andre, tror vi gjerne at også den sørgende har fått det bedre. Men kanskje er sorgen blitt verre? For det blir den en stund. Sorgen er som bølger som slår mot land, på ny og på ny og med varierende intensitet.
Tid
Tiden leger alle sår, sies det. Men er det slik? Kolbein Falkeid sier: «At tiden leger alle sår er tøv, tiden plastrer alle sår med år.»
Sikkert er det i hvert fall at tiden forandrer alle sår. Noen sier at sorgen går over. Men sorgen går ikke over, den forvandles og blir til noe annet. Det er det sorgen handler om. Det er kanskje også det livet og døden handler om.
Edvard Hoem sier noe viktig til oss om sorg:
Trø stilt der sorga herjar, la saknet finne fred. Den største sorg er heilag. I den skal under skje. Dei veit det, dei som sørger, at dagar kan bli år, for deira liv kan bera det ingen no forstår.
Vi skal gå forsiktig inn gjennom dører der sorgen bor. Forsiktig og varsomt. Men vi skal våge å gå inn til den som er i mørket. Så kan vi kanskje sammen finne fyrstikker, tenne lys og kjenne på varmen fra hverandre. For i sorgen trenger vi glimt av lys.
Mens vi som står rundt tror at vi ikke skal rippe opp i sårene ved å snakke om avdøde, forteller sørgende at dette oppleves sårt; som om han eller hun er blitt glemt.