«Folket» mener ingenting om bompenger

KRONIKK: Å påberope seg å representere Folket med stor F i en debatt, uavhengig av tema, er alltid et forsøk på å gjøre seg større enn en er. Det er alltid feil, og det er en hersketeknikk.

Folkemeningen, i bestemt form entall, eksisterer ikke. Folket som én felles gruppe mener ingenting om hverken innvandring, kunst, bompenger eller cruiseturisme. Alle tema vurderes ulikt av grupper av mennesker med forskjellig størrelse og sammensetning. Avhengig av om vi snakker om bunadsimport, EU eller ananas på pizza, vandrer vi alle hele tiden på tvers av grupper og meningsfellesskap fra forskjellige deler av folket.

I tillegg til å vaere lokalpolitiker har jeg brukt en stor del av min yrkeskarriere blant annet på å designe og gjennomføre representative undersøkelser som skal gi gode beslutningsgrunnlag. Jeg er derfor mer enn gjennomsnittet opptatt av å forstå grunnlaget når noen hevder at de representerer mange eller alle.

Vaer skeptisk

Når en person, gruppe, avis eller et parti påstår å representere Folket, eller at de kjenner Folkemeningen, skal du vaere grunnleggende skeptisk. Kontrollspørsmålet er: «Hvordan vet du det»? Du kjenner ikke og eier ikke Folkemeningen selv om du er på lag med mange i samme facebookgruppe eller ekkokammer som mener det samme som deg. Spesielt ikke om de snakker med utestemme og sirener.

Du kjenner heller ikke folkemeningen når du gjør en såkalt «rundspørring» i eget nettverk. Her synder mediene jevnlig når de lager journalistikk av såkalte «uhøytidelige undersøkelser» på egne nettsider. Disse «undersøkelsene» er ubrukelige for å forstå de reelle andelene som mener det ene eller det andre. Like fullt lages det jevnlig journalistikk og skrives kommentarartikler på slikt grunnlag. Nettavisen.no er den «avisen» som misbruker dette mest.

De femti bompengeaksjonistene som på ulovlig vis forsøkte å kuppe talerstolen i bystyremøtet sist mandag forsvarer aksjonen med at «Når politikerne ikke ønsker å møte folket, så møter folket politikerne». De er nemlig Folket, og det gir dem denne retten. Det er en skremmende logikk. Hvem skal avgjøre hvilke grupperinger som kan ta seg til rette ved å selvutnevnt legitimere seg som Folket? Gjelder taleretten i så fall også i bydelsutvalg og fylkesting? Hva med Stortinget? Skal vi beregne litt tid på hvert møte for taletid til selvoppnevnte grupper fra Folket?

Norge har et av verdens mest åpne demokratier. Det er svaert gode forhold for den som vil la sine meninger bli hørt. Mulighetene for å fremføre din side av en sak er mange og lett tilgjengelige, enten du er nabo til et støyende naeringsbygg, festivalsjef som mister støtte eller foreldre som vil ha sikrere skolevei. Hvis det er mange nok som mener det samme som deg, får du i tillegg gjennomslag i politiske valg.

Upresist og illusorisk

I tillegg til at «vi er Folket» er en urimelig påstand, er også formuleringen «folk mener» et upresist begrep. «Folk mener» benyttes med vekslende substans i hverdagsspråket, i journalistikken og i politikken. Det høres liksom litt mer solid ut når vi sier «folk mener» enn å si «naboen, svigermor og jeg mener». Noen få personer er et spinkelt grunnlag for å forstå et fenomen.

«En rundspørring på flyplassen viser at folk gjerne betaler mer for flybilletten», skrev Aftenbladet på forsiden for et par år siden. Kilden var en såkalt rundspørring blant noen få personer. Begrepet rundspørring er en metodemessig bastard som brukes for å skape et skinn av grundighet. Kombinasjonen av «rundspørring» og formuleringen «folk gjerne betaler mer for» i en henvisningstekst på forsiden skaper en illusjon av at her har avisen fanget folkemeningen.

Bekreftelsesfellen

Formuleringen «Folk jeg snakker med sier...» kan du ofte høre fra de som ikke stoler på egne argumenters baerekraft og trenger en stråmann for å gjøre seg litt større. «Vi gikk ut og snakket med folk», sa et politisk parti ved forrige kommunevalg og forsøkte med det å gi inntrykk av bred forankring. «Jeg lytter til det folk sier», brukes for å forsvare egen adferd, selv om man velger selektiv hvilke «folk» man lytter til.

Bekreftelsesfellen er en av de mest vanlige beslutningsfellene når beslutninger tas. Den handler om at man søker informasjon som støtter eget standpunkt. Vi gjør det stort sett alle sammen – søker bekreftelse utenfor oss selv – og fremfører det deretter med stjålet tyngde som formuleringen «folk jeg snakker mer sier at….»

Engasjement er uvurderlig positiv kraft i et godt demokrati. Mer engasjement er alltid bedre. Når engasjementet pares med klare og tydelige argumenter fremført i de mange påvirkningskanalene som finnes, blir din stemme og dine argumenter hørt av politikere som også har beina godt plantet i folket.