Ver­ken syk­dom­men el­ler uni­ver­set kun­ne kue ham

Stephen Hawking - Et sinn uten grenser - - Forside -

Ver­den har mis­tet en kjem­pe. Pro­fes­sor Step­hen Haw­king, ga­lak­sens mest kjen­te vi­ten­skaps­mann og mest usann­syn­li­ge kul­turi­kon, døde ons­dag 14. mars i hjem­met sitt i Cam­brid­ge. De på­føl­gen­de da­ge­ne snak­ket vi med dem som kjen­te ham, og da tråd­te et be­stemt tema klart fram. Haw­king var sta. Selv­sagt var han mor­som og gløgg, det var ty­de­lig for ver­den. Men for oss som be­trak­tet ham fra leng­re hold, kan det hen­de man­nens ut­strå­ling skjul­te geni­a­li­te­tens av­gjø­ren­de be­stand­del, en vold­som tæl.

Haw­king var fast be­stemt på at til­stan­den ald­ri skul­le få lov til å hem­me ham. Av og til fulg­te han den re­ge­len rent bok­sta­ve­lig. På seksti­års­da­gen brakk Haw­king bei­net da han kjør­te for fort ut­for en for­taus­kant. Men like fullt reis­te han over hele ver­den, og prøv­de til og med vekt­løs­het.

Det var den­ne sam­me be­slutt­som­he­ten som fikk ham til å ned­leg­ge man­ge år – ofte til kol­le­ge­nes for­tvi­lel­se – i å skri­ve og for­bed­re bø­ke­ne sine for å kun­ne dele uni­ver­sets ele­gan­se med and­re. Og til syv­en­de og sist var det den­ne rå vilje­styr­ken, ikke et ens­lig eu­re­ka-øye­blikk, som drev ham gjen­nom ma­te­ma­tik­ken han støt­tet ar­bei­det sitt til.

Pus­sig nok del­te Haw­king det­te per­son­lig­hets­trek­ket med for­ri­ge år­hund­res mest be­røm­te vi­ten­skaps­mann, Ein­stein, som be­skrev seg selv slik: «Hvis jeg har en sterk side, er det at jeg er sta som et esel.» Så om vi skal lære noe av Haw­king, me­ner vi at det ikke nød­ven­dig­vis be­hø­ver hand­le om svar­te hulls egen­ska­per el­ler sin­gu­la­ri­te­ters opp­rin­nel­se, men at litt sta­het av og til kan være nyt­tig.

FORFATTERNE

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.