Haw­kings stem­me ber­ges

Haw­kings data­stem­me var ver­dens­kjent og umu­lig å ta feil av. Men hvor­dan fun­ger­te an­leg­get som gjor­de det mu­lig for ham å kom­mu­ni­se­re?

Stephen Hawking - Et sinn uten grenser - - Innhold - AV PETER J BENTLEY

Step­hen Haw­king var en bane­bry­ter in­nen teo­re­tisk fy­sikk og kos­mo­lo­gi. Han var blitt be­rømt av sine vi­ten­ska­pe­li­ge fram­skritt, og han var ikke redd for å ut­tryk­ke sine me­nin­ger i alle for­mer for media. Men gjen­nom nes­ten halve livet kom Haw­kings mek­ti­ge ord i form av den umis­kjen­ne­li­ge data­stem­men.

Haw­king var en lo­ven­de ung fy­si­ker, men i 1963, 21 år gam­mel, fikk han dia­gnos­ti­sert en sjel­den form for mo­torne­v­ron­syk­dom som had­de be­gynt tid­lig og ut­vik­let seg lang­somt. Den be­sto i at han mis­tet nev­ro­ner som styr­te musk­ler i krop­pen. Haw­king valg­te å bru­ke den dia­gno­sen som en mo­ti­va­sjon til å ta dok­tor­gra­den og gjø­re be­tyd­nings­ful­le fram­skritt i for­stå­el­sen av det tid­li­ge uni­ver­set, men det var­te ikke len­ge før han fikk sto­re vans­ker med å sty­re krop­pen og stemmen. Han fikk fa­mi­lie­med­lem­mer, stu­den­ter og hjel­pe­re til å tol­ke de uty­de­li­ge or­de­ne hans slik at han kun­ne fort­set­te å ar­bei­de.

I 1985 endret alt seg. Un­der en ar­beids­rei­se til CERN ved Genè­ve fikk Haw­king lunge­be­ten­nel­se og holdt på å om­kom­me. Le­ge­ne måt­te fore­ta trake­oto­mi, en ope­ra­sjon som be­står i å føre en slan­ge inn i hal­sen for å gjø­re det mu­lig å pus­te. Inn­gre­pet fra­tok ham stemmen for all­tid.

Den­ne hen­del­sen fikk Haw­king til å ten­ke på selv­mord. Hele kar­rie­ren som uni­ver­si­tets­læ­rer for­ut­sat­te at han kun­ne kom­mu­ni­se­re. Han måt­te fore­le­se for stu­den­te­ne, fram­leg­ge sine vi­ten­ska­pe­li­ge re­sul­ta­ter på kon­fe­ran­ser, skri­ve vi­ten­ska­pe­li­ge av­hand­lin­ger og bø­ker. Hvis han var bun­det til en rulle­stol og mang­let stem­me, kun­ne han ikke gjø­re noen av de tin­ge­ne. Stemme­ta­pet var kort sagt en ka­ta­stro­fe.

UKUELIG

Men Haw­king ga ikke opp, han grep i ste­det til tek­no­lo­gi. Han skjøn­te at hvis han kun­ne kom­mu­ni­se­re ved hjelp av stave­kort som ble vist ham, og heve øyen­bry­ne­ne for å angi hver bok­stav, kun­ne en data­ma­skin kan­skje by på en ras­ke­re løs­ning. Le­gen hans, Mar­tin King, kon­tak­tet Ca­li­for­nia-fir­ma­et Words+, som lot til å ha en løs­ning. Eie­ren had­de ut­vik­let ta­le­ge­ne­ra­to­ren Equa­lizer for svi­ger­mo­ren, som også had­de mo­torne­v­ron­syk­dom. Det var et an­legg hvor bru­ke­ren kun­ne skrol­le gjen­nom for­skjel­li­ge ord ved hjelp av en hånd­klik­ker.

« En mar­kør be­ve­ger seg langs øvre del av skjer­men», for­klar­te Haw­king. «Jeg kan stop­pe den ved å tryk­ke på en bry­ter jeg har i hån­den. På den må­ten kan jeg vel­ge ord som skri­ves på ned­re del av skjer­men. Når jeg har bygd opp en set­ning, kan jeg sen­de den til en ta­le­ge­ne­ra­tor. Jeg bru­ker en se­pa­rat ge­ne­ra­tor fra Spe­ech Plus, en av­de­ling av Senta­gram Com­mu­ni­ca­tions Cor­po­ra­tion. Jeg kan lag­re det jeg skri­ver på en hard­disk. Jeg skri­ver av­hand­lin­ger med et for­ma­te­rings­pro­gram. Jeg kan skri­ve lig­nin­ger med ord, og pro­gram­met om­dan­ner dem til sym­bo­ler og skri­ver det hele ut på pa­pir med rik­ti­ge tegn. Jeg kan hol­de fore­les­nin­ger også. Jeg skri­ver fore­les­nin­gen på for­hånd og lag­rer den på hard­dis­ken. De­ret­ter kan jeg sen­de en og en set­ning til ta­le­ge­ne­ra­to­ren. Det fun­ge­rer gans­ke godt, og jeg kan prøve­kjø­re en fore­les­ning og fin­pus­se den før jeg hol­der den. På til­sva­ren­de vis kan jeg lage en CD-ROM, men da tren­ger jeg litt hjelp av ven­ner. Med slik hjelp kla­rer jeg meg.»

Equa­lizer ble først kjørt på en App­le II kob­let til en ta­le­ge­ne­ra­tor pro­du­sert av Spe­ech Plus. Da­vid Ma­son, en in­ge­ni­ør som had­de vært gift med en av Haw­kings plei­ere, gjor­de an­leg­get bær­bart og mon­ter­te det til rulle­sto­len. Pro­gram­va­ren ble snart opp­gra­dert til en ny ver­sjon fra sam­me fir­ma, EZ Keys, som var svært avan­sert for sin tid. Det ga Haw­king en start­skjerm som vis­te al­fa­be­tet, der han kun­ne hen­te fram ord som be­gyn­te med en be­stemt bok­stav. I til­legg til al­fa­be­tet inne­holdt start­skjer­men et ut­valg av svært van­li­ge ord, og pro­gram­met prøv­de til og med å for­ut­si nes­te ord ved å vise or­det Haw­king had­de brukt etter for­ri­ge fore­komst av den ak­tu­el­le glo­sen. Det ga Haw­king et vo­ka­bu­lar på om­trent 4000 ord.

Nå kun­ne Haw­king kom­mu­ni­se­re med en fart av 15 ord i mi­nut­tet. Han gjor­de ut­mer­ket bruk av tek­no­lo­gi­en. Blant an­net skrev han A Brief History of Ti­me på det­te an­leg­get. Bo­ka solg­te i over 10 mil­lio­ner ek­semp­la­rer. Dess­uten fikk tek­no­lo­gi­en stor be­tyd­ning på et mer per­son­lig plan. Den in­ne­bar at han en­de­lig kun­ne kom­mu­ni­se­re med de tre bar­na sine, sær­lig yngste­gut­ten Tim.

«De førs­te fem åre­ne jeg lev­de», sier Ti­mot­hy Haw­king, «fikk jeg ikke lære ham å kjen­ne som men­nes­ke, si­den jeg ikke kun­ne for­stå hva han sa. Jeg viss­te at han var fa­ren min, men knyt­tet meg ikke or­dent­lig til ham. Men da han fikk ta­le­ge­ne­ra­to­ren, kun­ne jeg fak­tisk be­gyn­ne å snak­ke med ham, og da klar­te vi å byg­ge opp et per­son­lig for­hold. Han tok meg med ut og kjøp­te is, og vi spil­te Mono­pol sam­men. Det er bare litt iro­nisk at det var stemmen til ... noen and­re ... som hjalp meg å få et for­hold til ham.»

Haw­kings syk­dom gikk sin gang. I 2005 had­de han ikke len­ger kref­ter til å bru­ke hånd­bry­te­ren, så han ba en av de dok­tor­grads­stu­de­ren­de as­sis­ten­te­ne

«Da han fikk ta­le­ge­ne­ra­to­ren, kun­ne jeg fak­tisk be­gyn­ne å snak­ke med ham, og da klar­te vi å byg­ge opp et per­son­lig for­hold»

Tim Haw­king

sine om hjelp. Løs­nin­gen ble en in­fra­rød LED og en sen­sor som satt mon­tert på bril­le­ne hans og på­vis­te de små be­ve­gel­se­ne i en mus­kel i kin­net. Sen­so­ren ble kob­let til det sam­me pro­gram­met og den sam­me stemme­ge­ne­ra­to­ren som Haw­king had­de brukt i fle­re ti­år. Med bare en an­sikts­ryk­ning som hjelpe­mid­del fort­sat­te Haw­king sin ene­stå­en­de kar­rie­re og skrev man­ge bø­ker til.

STEMMEHACKING

Haw­kings kom­mu­ni­ka­sjons­evne av­tok mer og mer etter hvert som han mis­tet kon­trol­len over musk­le­ne, og i 2011 kun­ne han bare kla­re to–tre ord i mi­nut­tet. Da var det at han send­te e-post til en av Intels grün­de­re, Gor­don Moore, som han had­de truf­fet un­der en kon­fe­ran­se i 1997. Moore snak­ket med Intels ge­ne­ral­di­rek­tør Jus­tin Ratt­ner og ba om hjelp.

Ratt­ner sat­te sam­men et team av folk fra In­tel Labs, eks­per­ter på grense­snitt mel­lom data­ma­skin og men­nes­ke, og noen uker se­ne­re møt­te de Haw­king på kon­to­ret hans for å snak­ke om hvor­dan de kun­ne hjel­pe. Da de had­de vært der i 20 mi­nut­ter, og for­talt hvor­dan de gle­det seg til å bi­stå ham, ble de plut­se­lig av­brutt av ro­bot­stem­men. «Han øns­ket oss vel­kom­men og ut­tryk­te hvor glad han var for at vi var der», sa en av In­tel-fors­ker­ne. «Det vi ikke had­de vært klar over, var at han had­de sit­tet og skre­vet hele ti­den. Det tok ham 20 mi­nut­ter å skri­ve en hil­sen på om­trent 30 ord. Da inn­så vi at det­te kom til å bli et mye stør­re pro­blem enn vi had­de trodd.»

Fors­ker­ne stu­der­te Haw­kings da­væ­ren­de kom­mu­ni­ka­sjons­me­to­de grun­dig. De prøv­de man­ge nye for­mer for grense­snitt. Blikk­spo­ring så ut til å være en per­fekt løs­ning. Ved hjelp av vi­deo­ka­me­ra­er og in­fra­rødt lys kan data­ma­ski­nen re­gist­re­re stil­lin­gen til pu­pul­le­ne el­ler horn­hin­ne­ne, og bru­ke det­te til å be­reg­ne nøy­ak­tig hvil­ket punkt bru­ke­ren ser på. Med den­ne tek­no­lo­gi­en kun­ne Haw­king bare se på or­de­ne han vil­le vel­ge. Men det fun­ger­te ikke for ham. Øye­lok­ke­ne hang så tungt ned at tek­no­lo­gi­en ikke kun­ne føl­ge øyne­nes stil­ling.

Elek­tro­en­ce­fale­o­gram, EEG, var en an­nen mu­lig­het. En EEG- het­te bru­kes til å vel­ge hjerne­bøl­ger og vel­ge ord bare ved hjelp av tan­ker. På den må­ten kun­ne Haw­king kom­mu­ni­se­re uten en­gang å bru­ke blik­ket. Dess­ver­re fun­ger­te hel­ler ikke det for Haw­king.

Å for­bed­re inn­ma­tings­pro­gram­met hans var den enes­te mu­lig­he­ten de had­de igjen. Fors­ker­ne skjøn­te fort at Haw­king var per­fek­sjo­nist. Tross det ube­skri­ve­lig tung­vin­ne grense­snit­tet vil­le han ha hvert enes­te ord per­fekt sta­vet og hvert enes­te tegn kor­rekt. Hvis han hop­pet over en bok­stav, gikk han til­ba­ke og prøv­de om og om igjen å vel­ge den.

Med hjelp fra Haw­kings as­sis­tent og dok­tor­grads­stu­dent Jo­nat­han Wood klar­te team­et til slutt å ska­pe et bed­re sys­tem. Haw­king fikk ald­ri or­dent­lig tak på bru­ken av til­bake­tas­ter, men han had­de stor nyt­te av tekst­sys­te­met Swift­key, som bruk­te alle de tid­li­ge­re do­ku­men­te­ne hans til å fin­ne det mest sann­syn­li­ge nes­te or­det. Syste­met var skred­der­sydd til Haw­king og sti­len hans. Det bruk­te nev­ral­nett – en form for ma­skin­læ­ring – til å for­ut­se nes­te ord, av og til uten at Haw­king be­høv­de skri­ve en enes­te bok­stav. For Step­hen Haw­king var det mest sann­syn­li­ge førs­te or­det the, som van­lig­vis etter­føl­ges av black og de­ret­ter hole.

Det for­bed­re­de grense­snit­tet had­de snar­vei­er til tale, søk og e-post også, og det ga bed­re kon­troll over fram­fø­rin­gen av fore­les­nin­ge­ne. En vik­tig til­føy­el­se var en lyd­løsinn­stil­ling som hind­ret ham i å skri­ve ufor­va­ren­de mens han spis­te el­ler var i be­ve­gel­se. Haw­king skul­le bru­ke det nye syste­met helt fram til sin død i mars 2018.

Haw­kings stem­me var kjent som eks­tremt ro­bot­ak­tig og kuns­tig. Men den nye ma­skin­va­ren og pro­gram­va­ren bak den had­de gitt ham fri­het til å leve et vir­ke­lig ene­stå­en­de liv.

«Tross det ube­skri­ve­lig tung­vin­ne grense­snit­tet vil­le han ha hvert enes­te ord per­fekt sta­vet og hvert enes­te tegn kor­rekt»

Haw­king hol­der et fore­drag med tit­te­len « A Brief History of Mi­ne» un­der Star­mus-fes­ti­va­len i 2016 med sis­te ver­sjon av stemme­pro­gram­met.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.