Tre uker på to hjul

Idag begynner det. Sommerens største årlige begivenhet for oss som liker to hjul og dristige ryttere som i tre uker tar seg fram fjellside opp og utforkjøring ned igjen. Nå er dagene i gult tilbake. Tiden er inne for årets utgave av det mest prestisjefylt etapperittet på sykkel av dem alle. Nå starter Tour de France.

Jeg har tidligere beskrevet sykkelidretten og Tour de France som en metafor på at det er med godt planlagt samarbeide vi kan oppnå det store her i livet – om det er krevende samfunnsutfordringer eller å vaere laget som står med en av sine syklister i vinnerens gule trøye når touren avsluttes i Paris om tre uker. Rett og slett en manifestasjon av at det er når vi står sammen at vi står som sterkest.

I vennlighetens og forbrødringens ånd kan vi også se på Tour de France som et bevis på at franskmenn kan – når de vil. Den franske tv-produksjonen er for eksempel saerdeles imponerende. Hver eneste lille turistattraksjon, kirke eller lokale bondelag langs løypa, får sine 15 sekunder eller så fotografert fra helikoptre som får med seg absolutt alt som skjer. Her ser vi alt både av det sportslige, det lokale engasjement og det som skjer når sommervarmen koker litt vel voldsomt i tilskuernes hoder. Usportslig oppførsel av et fåtall publikummere er dessverre også en del av dette arrangementet. Oftest har det gått utover fire ganger Tour-vinner Christopher Froome, men la oss håpe arrangørene har sånn noenlunde kontroll på situasjonen slik at Sky-rytteren kan få konsentrere seg om det sportslige på vei mot en eventuell femte triumf. Uansett hva som skjer, vi følger med via tv, internett og kanskje også ved personlig oppmøte.

... og skal jeg for øvrig selv ut og sykle i helgen? Jo da, om jeg får tid. Først skal jeg nemlig bruke timevis på å se 176 ryttere i fargerike skjorter ta seg fram på den franske landsbygda. Nå er sommeren skikkelig i gang!