– Bryter med intensjonene
Istedenfor et løft, ble Rammekonvensjonen oppfattet som en parkering for kvensaken.
For å ratifisere Rammekonvensjonen måtte det formuleres en proposisjon til Stortinget (da: stortingsproposisjon). Norske Kveners Forbund-Ruijan kveeniliitto (NKF-RK) hadde fått se utkastet til vedtaket og pekte på flere forhold der kvenene ble diskriminert – uten at noe ble endret.
Forbundet fant mange brudd på intensjonene i konvensjonen:
• Kvenene er ikke gitt representasjon i gruppa som skal vurdere statens politikk overfor kvenene
• Kun norske og samiske, og ikke kvenske verdier, skal legges inn i verdikommisjonens arbeid
• Permanente saertiltak fins kun for den samiske befolkningen, mens kvenene holdes utenfor
NKF-RK kom med forslag om forbedring, men ble ikke hørt.
Stortinget vedtok ratifisering av konvensjonen med uten å endre på forslaget (St.prp. nr. 80 (1997-98) 2. desember 1998.
Gode minoritetstiltak for samisk ikke overført til kvensk
NKF-RK hadde pekt på at mange gode tiltak for samisk språk og kultur - utdanning, barnehager, kirkelige tjenester, radio, TV, litteraturstøtt m.v.) allerede var iverksatt for urfolksstatus var definert.
«Det er med andre ord snakk om allmenne minoritetsrettigheter», mente NKF og forventet at tilsvarende også skal gjelde for kvensk språk.
Kvenforbundet mente det var en forsømmelse at kvensk ikke var nevnt som et språk i minoritetsspråkpakten. Det var behov for aktive revitaliseringstiltak, noe som Samerettsutvalget også pekte på i 1984: «Kvenkulturen står i en større fare for utslettelse i Norge enn den samiske.»
– Blir kvensk overlatt til sin egen skjebne?
Kvenforbundet var redd at ratifiseringa ikke ville få noen praktiske konsekvenser, at kvensk språk og kultur skulle overlates til sin egen skjebne eller at avtalen ville bli ignorert i praktisk politikk.
Forbundet pekte på flere konsekvenser av den langvarige fornorskingspolitikken, sanksjoner, utestenging, økonomisk diskriminering, usynliggjøring og urettferdig språkpolitikk mot kvener - både ungdom og de gamle – som de mente stortingsproposisjonen ikke tok tak i.
De viste til et Stortingsvedtak fra 1984 hvor Stortingets flertall gikk inn for å vurdere undervisning og om mulig på kvensk, uten at departementet tok hensyn til dette.
En slik vurdering ble aldri tatt.
Forslag om egen avdeling for kvenske saker
«Erfaring viser at avdeling for samiske saker og statssekretaer for samiske saker ikke arbeider med kvenske spørsmål på en måte som er til kvenenes fordel», skrev NKF-RK i sin vurdering, men fikk ingen respons.
Felles kvensk-samiske midler kom aldri kvenene til gode
NKF-RK pekte på skjev statlig fordeling av midler: Av tiltak som i utgangspunktet var rettet mot både samiske og kvenske miljø, var det kun samene som ble tildelt midlene fra.
I 1981 hadde Stortinget vedtatt en ordning for sosialpedagogiske tiltak for samiske og finsktalende barn. I de 15 år som ordningen varte, steg bevilgingene til 1 mill kroner pr år. I utlysningsteksten hette dette «Tilskudd til forbedring av samiske barns oppvekstmiljø». At ordningen også gjaldt kvenske barn, ble ikke nevnt, og søknader fra kvensk miljø ble aldri besvart, skrev NKF-RK i sin notat i 1998.
Motarbeidet av departementet
Et annet eksempel var fra 1984 da Stortingets flertall ba departementet legge fram en vurdering om «undervisning i og som mulig på sitt morsmål» for den kvenske befolkning. Departementet tok ikke hensyn til Stortingets ønske og vurderinga ble ikke laget. NKF-RK mente også at da Stortinget 12 år senere vedtok å sette i gang undervisning i finsk som andre språk, motarbeidet departementet også dette vedtaket.