GJENGANGERE I TORDENVAER...
dersom mulig, på den ualminnelig omfangsrike dyrekirkegården vi Kjelvik-ungene hadde stelt i stand opp gjennom årene.
Vi adlød, la oss et stykke utenfor. Mumlende skjøv mannen ned siste teltplugg og strammet siste bardun idet første regndråpe falt. Dråpen fikk hurtig selskap. Og så, som om noen smurte blekk over himmelen, brå skumring. Mange glimt av fjerne lyn i havhorisonten, til sist harde støt av vind fulgt av et øsregn uten like. Hulter til bulter veltet vi inn i teltet. Den første buldringen av torden nådde oss.
«Løkke tell!» ropte mannen, vi hørte ham dra ned glidelåsen i ytterteltet. Så hyttet han bannskap mot uvaeret og sprang sin vei.
Etter noen tids øning med liggeunderlag og soveposer fortalte vi hverandre historier. Spøkelseshistorier. Om apehånden som kravlet når folk ønsket seg noe. Om hvem det egentlig var, som banket på døren til den siste mannen i verden. Med eller uten apehender, til dags dato har jeg til gode å få sove i telt.
Slik lå vi og glodde og småpratet mens stormbygene sto i kø fra havet. På vårt våkneste var vi ei stund etter midnatt. Fordi tordenvaeret smalt så bakken ristet, men også fordi vi mellom tordensmellene hørte andre lyder.
Det ankom liksom fra kirkegården; ga seg til å luske og pjuske utenfor teltet. Vi holdt pusten og lyttet.
Enten, hvisket jeg, var det et dyr. Eller et menneske. Min venninne kom opp med en tredje mulighet. At det var et udyr. Eller umenneske. Da gled vi ned i soveposene våre, til knapt nesetippen stakk fram.
«Sproing!»
Det var en av bardunene, den vibrerte i protest. Noen måtte ha snublet borti.
Utenfor var det igjen stilt. Bare regnbygen som børstet forbi, hard prikking mot taket.
Min venninne hvisket at det umulig var et vanlig dyr eller normalt menneske. Grunnen, sa hun, var at ingen folk eller fe gikk forbi en kirkegård midt i natta i sånt vaer. Ikke med vettet i behold.
«Mm», samtykket jeg.
Noe som betød, ble vi enige om, at det faktisk måtte vaere et uvanlig dyr. Eller unormalt menneske. Min venninne sa:
«Tror du at vi dør?»
Jeg sa jeg visste ikke, men at det godt kunne hende. Utenfor vendte lydene tilbake. Vi lyttet med blikk som vandret i natten. Lusking og tusling, snikende skritt. Liksom føtter som svisjet gjennom vått gress. Svarte slagstøvler, trekkende på tare fra dypet. Eller tunge poter med fingerlange klør. Igjen var det noe som kolliderte med en bardun, hardere denne gangen. Teltet vårt hutret, ristet fra seg regnvann. Vi satte oss begge opp.
«Kem e det?» ropte min venninne.
«Ka dåkker vil?» supplerte jeg.
Utenfor teltet en tid kun regnet og fortapt buldring av torden. Men så, fra flere stedet til samme tid; en rekke rare, oppspilte lyder. Lydene minnet om unger som flirte. Fliring nokså uforenlig med at en galning og hans udyr var på ferde. Min venninne ga klar beskjed.
«Åh! Hut dåkker vaekk!»
Hun ramset opp en rekke navn på Kjelvik-unger og gjentok beskjeden.
Det hjalp, for sekunder senere var vi igjen alene. Tilsynelatende. Min venninne åmet seg bedre til rette i soveposen, vendte ryggen til og mumlet at hun ville sove.
Selv lå jeg våken resten av natten. En tanke vendte stadig tilbake. Hver gang sterkere; disse ungene som flirte, det var noe rart med den fliringen. Noe… noe underjordisk.
I sjutiden samme morgen, våte og kalde etter å ha brutt leir, sprang vi hjem. Teltet i en diger vase mellom oss, fordi vi aldri fikk stappet det inn i sin trange oppbevaringspose. Vi stoppet ofte for å røske barduner løs fra steiner og blomster, og en gang tråkket vi samtidig på barduner og trynet inn i teltvasen, våt og kald som levende fisk.
Dagen etter hang sola på himmelen. To av de minste guttene fra Kjelvik vaket rundt huset vårt, ville ha meg ned på kaia og leke. Et stykke før fjaera møtte vi telt-venninnen min, duknakket mumlet hun hei og slo følge. Hun stoppet da jeg spurte om noe var galt. Guttene stakk i forveien, min venninne så seg rastløst til sidene og hvisket at hun hadde drømt så faelt. Mareritt. Og at dersom noen ønsket hennes mening, så var det noe rart med den fliringen vi hadde hørt. At den hadde noe… noe meitemarkete ved seg.
Senere snakket min venninne og jeg med samtlige unger i Kjelvik. Store som små. Spurte om noen tilfeldigvis hadde vaert ute og gått den natta det lynte sånn. For eksempel i naerheten av kirkegården?
«Naei. Kors’n det?» lød svarene.
Ingen rødmet. Ingen blånektet.
Og ingen flirte.