Frihet, også fra seg selv

I dette magasinet kan du lese om Helga Wara, hun undrer på om vårt paradesymbol kvenrosa må vaere med før en gjenstand kan defineres og anerkjennes som kvensk.

Svaret, mener vi, er nei. Kvenrosa verken må eller bør prege alt vi lager og gjør, og det Wara gir uttrykk for, er at kvenfolket vokser. At vår kultur bryter egne rammer, grenser. Det er et paradoks, men alle levende kulturer må iblant løsrive seg fra seg selv, fra sine egne «kvenroser», for å vokse og modnes. Det trengs et snev av voksesmerte og sunt opprør.

Vi har etterlyst mer kvensk bling, men i Nord-Troms så vi forleden noen gå i anonyme komager. Vi forbandt dem ikke straks med det samiske, men med det kvenske. Komagene var kan hende traurige i «turistkultur-øyemed», i våre øyne var de upretensiøst skjønne. På samme vis ligger også kvenenes lange og jordnaere koftetradisjon skjult, som grå katter i mørket, klare til å tas fram og ses på. Også vår kultur har sine autentiske elementer, det opprinnelige og «aller første.» Kanskje traust og grått, men det står fjellstøtt på egne ben. Å hekte på kvenrosa er overflødig, gjerne også flau estetikk, som å sette en hatt på en hest.

Vi har ofte tatt til orde for kvensk kulturell skapervilje. Men da, kan man innvende, er det jo bare fantasien som setter grenser for kulturen. Bør man fantasere fram en kultur?

Tja.

De gjorde i alle fall det, i Ottars tid og lenge før. Mennesket har alltid gjort det. Fra ilden til lommelykta, fra vrengt geiteskinn til fleece, nød har laert oss å spinne, vi har alltid funnet på ting. Også kvenfolket har lov til å utfolde seg i frihet og kalle det en del av sin kultur. Nød er det også, det har fornorskningen sørget for. Vårt råd er å møte statlig utradering med kulturell utagering.

Og dersom vi mot alle vindar makter å stå han av, som folk, språk, kultur, har vi på veien skapt kulturelle uttrykk som folk om tusen år kommer til å blåse støvet av og si med vibrato i røsten at dette – dette var kvensk det. Noen vil sikkert da som nå mene at det var tøvete påfunn, men det samme kan sies også om lue med dusk, truger til hest, lutefisk og sildegrynssuppe.

Fra Käsityö til kehätä, fra håndarbeid til tømring; for å ha en levende kultur må man selv vaere levende del av den kulturelle skapelse. Ruijan Kaiku takker Wara for det hun sa. Med eller uten kvenrose, en krispy høst ønskes alle.