Erklaerte fjøsen fredet
Repokoski tok alle med storm. De som ga
«Brenningen av naer sagt hele den fysiske kvenske kulturarven
nord i landet under andre verdenskrig gjør at hvert eneste bygg og anlegg er livsviktig for å fortelle oss om vår i mmaterielle kultur.»
Fluktstoler som flyktet og luftbårne reinskinn. Han flerra godt i kvenflagget over Repokoski-gården, sønnavinden, på en ellers meget fredelig eller bør vi si fredet høstdag. Sørfra kom også Riksantikvaren, hun overvar fredningsmarkeringen av stedets fjøs, kvensk kulturminne som de eldste sa var bygd da de første beboerne rigget seg til rundt 1770. Restaurert for fire, fem år siden, offisielt fredet på tidlig ettermiddagsbeite, 22. september 2021.
Når sant skal sies er kulturminnet også en smule samisk, saerlig fordi også samene brukte å stalle hestene sine i fjøsen når de trakk mellom innlandet og isfri Porsanger-havn på den gamle hesteveien som går rett forbi Repokoski. Eier Laila Nilsen Johansen var i alle fall klar på at der i gården er det tre kulturer som gjelder.
Snitter og taler
Fjøsen ble brukt til kyr og sauer, og vegg i vegg står det et tilbygg med blikktak. Fra femtitallet om vi minnes rett, pluss en ennå nyere og meget sjarmerende driftsbygning. Saerlig inne, preget av ting og tang Laila har samlet og gjort til veggpynt. Symbolsk nok inkludert utstilt kvendrakt, finnmarksbunad og ei like nydelig samekofte, alle sydd av Repokoskis driftige eier.
Praten gikk uformelt og livlig, over snitter og kaker, saft og kaffe rundt langbordet. Så var det tid for taler ute, før ennå mer å spise inne. Talene var nokså mange, til alt hell korte. Pluss ufrivillig underholdende da den knallsterke vinden stakk av med manuskripter. Laila fikk opptil flere velfortjente blomsterbuketter, og fra Hanna Geiran ufravikelig bevis i form av fredningsdokument og diplom:
Utrettelig og trollat
– Hyvä päivä kaikile. I dag freder vi et kulturminne som ikke er så stort i høyde, bredde eller lengde, men som har stor betydning. Den kvenske kulturen er viktig i seg selv, men er også en helt sentral del av landets samlede historie, sa altså Riksantikvaren. Det hyggelige er, fikk vi bekreftet fra fylkeskommunalt og annet hold, at det framover kommer flere kvenske godbiter. Velegnet for nasjonal fredning samt kakebelagt oppmerksomhet á la den fjøsen fikk, på Revfossnes. En hendelse hvor det ble sagt mye laererikt og fint, taler og utsagn vi må få lov til å komme tilbake til. – Laila, du var utrettelig, og trollat, i din kamp for fjøset. For dette skal du ha stor ros. Kiitos paljon, lar vi Geiran oppsummere.
Pluss dette, et utsagn til ettertanke fra ham som restaurerte fjøsen. Det var Arne Graven, han svarte da vi prøvde oss:
– Ja, men husk også at hadde det ikke vaert for Sametinget, så hadde mye som også har kvensk verdi ikke stått i dag.
Sa altså Graven, han og Laila restaurerte fjøsen med midler fra nettopp Sametinget, pluss Norsk kulturminnefond, Finnmark fylkeskommune, Sparebankstiftelsen Sparebanken i Nord-Norge, Porsanger museum, RiddoDuottarMuseat og Luostejok kraftlag.