Gutten som ville vaere norsk
Det Norske idealet
Vi befinner oss på en liten gård i Børselv på midten av 50-tallet. En liten gutt med brunt hår går ut av huset og ut til mammaen sin som er i fjøset. Gutten har fått i hjemmelekse å svare på noen spørsmål, men han forstår ikke. Spørsmålene er på norsk, og lille Terje forstår ikke norsk. Han må spørre mamma om hjelp, men hun er ikke så god i norsk heller. Likevel gjør hun sitt beste for å hjelpe.
– Jeg kunne ikke ett ord norsk da jeg begynte på skolen. Alle som var kvensktalende, og ikke kunne norsk, vi kom til for kort, uansett. Vi ble ikke tatt hensyn til. De så oss ikke, minnes Terje.
Historien til Terje Aronsen begynner brått. De første årene hans på skolen forsto han ikke noe som helst. Laererne snakker ikke morsmålet hans, kvensk. Dessuten sa lovverket på den tiden at kvensk ikke kunne brukes som hjelpespråk til barna som ikke kunne norsk. Han forstår ingenting, og forstår heller ikke hvorfor ingen kan hjelpe han. Inni han vokser det et hat for seg selv, for familien og alle rundt han som kun kan kvensk. Alt han vil er å vaere norsk.
I dag møter journalisten Terje hjemme i det røde huset i Børselv. Han og kona har bygd seg et nytt hjem i utkanten av tomta Terje vokste opp på. Tomta faren hans fikk utdelt i 1937, og som familien drev gårdsbruk på. Mannen som sitter framfor oss har gått gjennom mye, men han er sikker i sin sak. Han vil fortelle. – For nå er jeg så sikker på meg selv at jeg kan gjøre det, fastslår han.
Terje Aronsen ble født i 1947. Han vokste opp i Børselv med sine foreldre og fire søsken. I bygda snakket alle kvensk, inkludert Terjes familie. De kalte det ikke kvensk den gangen, men finsk, rett og slett fordi det var det de trodde det var. Selv om de visste at det ikke var det samme språket som de snakket i Finland. Få kunne norsk. Det var ikke noe behov for det i den lille bygda.
– I Børselv var det kvensk som var det normale.
Etter hvert som Terje ble eldre, kom tiden for å begynne på skolen i Børselv. Den gang da gikk barna tre til fire uker på skolen, med tre til fire uker fri. Ukene med skole ble utholdelige for lille Terje.
– Skolen var bare på norsk. Det var ikke snakk om noe annet i det hele tatt, og det var straff hvis vi ikke forsto. Foreldrene mine kunne veldig lite norsk. Det ble til at man etter hvert «hatet» de også fordi de bare snakket kvensk.
Inni han vokste en følelse av å ikke vaere bra nok. Terje ønsket å gjøre det bra på skolen, men kunne ikke når han ikke forsto. Han ville bare vaere norsk.
– Jeg lurte mange ganger på om ikke de kvensktalende bare kunne forsvinne så kunne jeg laere meg norsk. Men jeg greide ikke laere meg norsk. Når jeg ikke hadde norsk som språk, greide jeg heller ikke å huske informasjonen. De tok det egentlig fra oss på en veldig snodig måte, sier han.
Terje laerte seg til slutt norsk, og fortsatte videre på gymnas med ambisjoner om å bli noe. Språket forble likevel et stort hinder videre, da det krevde store ressurser fra han å studere på et språk som ikke var hans morsmål, og som han i grunnen måtte laere seg selv.
Bla om for resten av Terjes historie...