Kulturarv er mer enn stavkirker og rose
Vil museene og kulturarvsektoren vaere relevante for ungdom av i dag, må man vekk fra gamle kategorier om hva og hvem som er norsk, argumenterer arkeolog i ny doktorgradsavhandling, første gang publisert på uio.no. Kategoriserende tankegang – Plandokum
Sosial inkludering og mangfold er et mål innen kulturarvfeltet. Men en ny doktorgrad tyder nå på at man kanskje bør tenke nytt om måten dette gjøres på. Allerede i spørsmålet om hva kulturarv er, er Oslo-ungdommer uenig med offentlige plan- og styringsdokumenter innen feltet.
– I disse dokumentene, og i den offentlige debatten ellers, handler kulturarv ofte om materielle minner fra fortiden. Det kan vaere utgravinger, faste objekter og løse gjenstandar. Ungdommer jeg har snakket med, tenker oftere på kulturarv som noe immaterielt, sier forsker Kaja Hannedatter Sontum.
Hun fullførte nylig en doktorgrad i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Der intervjuet hun ungdommer som mente at kulturell praksis, for eksempel språk, mat eller musikk, kunne vaere like mye kulturarv som et hodeplagg på et museum.
– Kanskje har dette å gjøre med at det er lettare å kjenne seg inkludert av slik immateriell kulturarv. Den tradisjonelle forståelsen av kulturarv er mer stedbundet, statisk og avgrensende. Man snakkar om historiske røtter, sier Sontum.
Kaja Hannedatter Sontum har undersøkt hva kulturarv-aktører gjør for å inkludere og speile mangfold – og hva de som faktisk skal inkluderes, tenker om saken. På den ene siden har hun studert offentlige plan- og styringsdokumenter. På den andre siden har hun gjort intervju og gruppesamtaler med elever fra til sammen fem ulike videregående skoler i Oslo, tre fra vestkanten og to fra østkanten.
Ungdommene hun har snakket med har hatt ulike kulturelle bakgrunner. Noen har all familie i Norge, andre har familier med en migrasjonshistorie. Det er saerlig de med migrasjonsbakgrunn som er synlige i Sontum sine diskusjoner.
– Deres historier utpeker seg ved en opplevelse av å mikse ulike kulturer og praksiser og dermed skape noe nytt, noe som er deres eget. Men denne opplevelsen av å ha flere og hybride kulturelle tilknytninger finner man ikke igjen i de offentlige dokumentene. Dokumentene speiler derimot en kategoriserende måte å tenke på.
Ungdommer faller utenfor
Det står for eksempel slik i stortingsmeldinga «Leve med kulturminner» fra 2004-2005:
«I tillegg til å ta vare på norsk kulturarv handler kulturminneforvaltning i det flerkulturelle Norge om å dokumentere, formidle og ta vare på kulturarv med tilknytning til samene som urfolk, de fem nasjonale minoritetene – jødene, kvenene, rom, romanifolket og skogfinnene – og de nyere minoritetsgruppene – de siste 35 årenes innvandrere». I stortingsmeldinga «Framtid med fotfeste – Kulturminnepolitikken» fra 2012-2013 brukes ikke lenger formuleringen «i tillegg til den norske kulturarven», men inkluderingsmodellen bygger fremdeles på de samme prinsippene, mener Sontum. På plannivået har det likevel vaert en tendens til å legge til nye kategorier innenfor en eksisterende ide om hva kulturarv er, påpeker hun.
– Kulturarven til ulike innvandrergrupper presenteres ofte som et tillegg til, og samtidig fraskilt fra, den stedbundet nasjonale eller lokale historien. Perspektivet om at det går an å ha flere tilknytninger, eller at man kan oppleve å falle utenfor eller bevege seg mellom de eksisterende identitetskategoriene, mangler.
Spesielt den yngre generasjonen ser ut til å vaere skeptiske til å bli representert på denne måten, noe Sontum selv har sett i arbeidet sitt.
Gjennom uformelle samtaler med aktører innen kulturarvfeltet, for eksempel museumsansatte, har hun fått inntrykk av at det er flere som nå etterspør nye måter å inkludere og tenke mangfold på.