R og rosemaling

– Må snu tankegangen Et godt utgangspunkt

– De offentlige plandokumentene og lovgivningen ser ikke ut til å vaere til hjelp, sier Sontum.

Gjennom intervjuene har hun fått inntrykk av at mange unge gjør reflekterte valg når de identifiserer seg med ulike kulturelle praksiser.

– De etablerer sammenhenger mellom seg selv og andre på måter som ikke samsvarer med representasjoner av en norsk kjernekultur og enhetlig minoritetskulturer. Men fortellingene deres tyder også på at de kjenner seg usikre på sin egen tilhørelse, spesielt i sammenheng med hvordan de defineres av andre rundt seg, sier Sontum og legger til:

– De uttrykker sin egen kulturarv som noe de velger, og noe de gjør og noe som kan blandes og mikses. I ulike sosiale settinger kan det oppstå noe nytt. Opplevelsen av å vaere plassert mellom ulike kategorier ser ut til å medvirke til refleksjon rundt definisjoner, for eksempel hva det vil si å vaere etnisk norsk.

Sontum påpeker at forvalting av kulturarv og kulturminne gjøres for folkets del. Da må arbeidet forankres i erfaringene til de man prøver å inkludere, mener hun.

– Nye strategier burde ha som mål å stimulere til kritisk refleksjon og dialog om hvordan ulikhet stadig produseres i samfunnet. Kulturell ulikhet er ikke noe som bare er der, det skapes hele tiden gjennom ulike sosiale og politiske prosesser.

Man må rett og slett snu om på hele tankegangen om hvordan man driver med inkludering innen kulturarvsektoren, ifølge Sontum.

– I stedet for å undergrave folks levde erfaringer, må sektoren involvere og anerkjenne ulike stemmer i samfunnet, kanskje også konfliktfylte stemmer. Aktører innen kulturarvfeltet har en unik og god posisjon til å vaere med på denne samtalen. De kan dessuten tilby verktøy og arenaer der ideer om identitet og tilhørighet kan diskuteres.

Sontum mener at innsikt i fortidens migrasjoner, kulturmøte og transformasjoner kan vaere et grunnlag for å diskutere dagsaktuelle spørsmål. Hun foreslår at en kan bruke museumsutstillinger, samlinger, kulturminneplasser og historiske gjenstander som utgangspunkt for å invitere til vanskelige, men viktige samtaler.

– Kjennskap til fortiden gir grunnlag for å vaere en samtalepartner rundt forestillingene om tilhørighet i dagens samfunn. Her skal ikke kulturarv-aktører komme med ferdige svar, men de kan ta del i samtalen på en kritisk måte, sier hun og legger til:

– Vi som er arkeologer, eller jobber innan kulturminneforvaltning og -formidling, kan ikke nekte for at det vi holder på med, er politisk. Vi må heller vedkjenne den maktposisjonen vi er i når det gjelder å definere hva kultur og kulturarv er, og vi må spørre oss hvilken rolle dette spiller i dagens samfunn. Vi må rett og slett ta del i samtalen.

Kilde: Sontum, Kaja Hannedatter (2021): «Heritage in motion. Narratives of translocality and strategies of identification among second generation migrant youths in Oslo, Norway». Phd.avhandling Universitetet i Oslo.