FRESKE FRASPARK ...
tredde med andre ord sparkene i hverandre, med den lille forskjell at det på hvert sete satt en unge. På Magerøya tok ungene høyde for det uunngåelige, vi sørget for å sitte fastklemt før ulykken var ute. Bortsett fra ungen på det aller fremste setet. Konduktøren, på godt og vondt kunne han eller hun hoppe av i fart dersom uhellet var ute. I et sparketog er frihetsfølelsen størst for ungen på det fremste sparkesetet. Det samme er mengden vind i ansiktet pluss følelsen av skrekk. Vi kranglet alltid om hvem som skulle sitte fremst.
I dag var vi gledelig mange unger, så mange at vi gikk for ny Magerøya-rekord. Av erfaring visste vi at tre sparker var en gylden middelvei, ganske skøy uten å miste all styring og mulighet for å bremse, men i dag tenkte vi kun sikkerhet. Nemlig at flere sparker med stor sikkerhet måtte vaere enda mer skøy. Derfor gikk vi for sju sparker i toget, denne søndagen som flere fryktet kom til å bli deres siste.
«Kommer vi tell å dø?»
Det var hun foran meg i toget, hun nest fremst. Da ropte alle at jenta burde vaere mer logisk. Det var jo derfor vi var her, for å sette utfor og finne ut om vi kom til å dø. Sånt vet man aldri på forhånd, ropte vi. I et fornuftig sparketog må alle sitte ned, unntatt ungen på den aller bakerste sparken. Den ungen står oppreist på meiene, hvor hun eller han skjaerer tenner i et fortvilt forsøk på å styre. Den ungen er nemlig sparketogfører, en jobb som gikk til den største og tyngste ungen. Det var alltid så fint å snu seg på setet og se styrungens ansikt. Liksom tryggheten selv, med sitt ville blikk og munnviker dratt bakover i angst. Det ga en følelse av å vaere sammen i ulykken for oss andre i toget, der vi satt pent dandert framover på sparkesetene. Tilsvarende var det ekstra uhyggelig de gangene man snudde seg og så at styrungen hadde forduftet. Fordi vi denne dagen gikk for ny rekord, gikk vi for to styrunger. De to eldste av oss og dem med mest livserfaring. Men i et sparketog på sju sparker er styringen uansett lik null. Ungene kunne like gjerne hengt etter skolebussen og prøvd å styre den. Ingen sa det høyt, men i praksis handlet jobben som styrunge om å skyve moroa i gang.
Et alvor senket seg. Toget på sju sparkstøttinger med unger fastklistret i mellom, vippet på kanten av avgrunnen. Det føltes som om vi befant oss høyt hevet over verden, Honningsvåg sentrum og havnebassenget så fortapt i mørketid at lysene minnet om enstjernehop på himmelen. Vi kjente på et øyeblikk av felles skjebne. Og felles eureka. Nemlig en kriblende visshet om at dette enten ble ny verdensrekord, eller noe aldeles nytt av ukjente dimensjoner. «E aille klar førr avspark?» ropte de to som var satt til å styre vårt ferske selvmordsprosjekt.
To av sju nikket nølende. Fem ristet kraftig på hodet, meg inkludert.
«AE vil åsså av», var det noen som hikstet og sa. Kjempeforsent.
«Hnnnghhh..!» lød det bakerst, styrungenes føtter spant etter feste i forsøket på å skyve sparketoget i gang, tungt som fjell og like langt. Toget leet seg ikke, liksom til og med sparkene gikk til streik og nektet å forlate stasjonen. Sparkstøttingene forsto nok bedre enn oss at dette bar galt av sted. Løsningen var å be passasjerene bidra til framdrift. De reisende måtte løfte seg fra setene og bredbent vrikle toget framover.
(Fortsetter neste gang...)