Fra avskrekking til bare skrekk

Det er tungt å holde oppe gleden, meningen og motivasjonen, når man igjen blir minnet om at eksistensen til kvenfolket, samefolket, det norske folket, alle jordens folk – er underlagt atomvåpen.

Som ungdom husker jeg hvilken intens motstander min mor var av slike våpen, hun og mange med henne så global tilintetgjørelse som en trussel så stor at alle andre gode formål var underordnet. Hun så ingen framtid for en verden med atomvåpen, også jeg ble dratt med i hennes arbeid for fred og mot atomvåpen. Senere ble monsteret fortrengt, med hodet i sanden har man surret med sitt. Til nå, da monsteret igjen har vist sitt inhumane måneansikt.

Atomvåpen er antikrist på jorden. Atomvåpen er materialisert ondskap; de er garantister for at mennesker ustraffet kan slå i hjel.

I dag er det Putin, men slike superbøller går det tretten av på dusinet. Vi har i tiden foran oss en kø av dem. Også vårt høyt aktete demokrati er et system skreddersydd for å plukke ut råtne egg. Systematisk tildele makt til folk som for all del ikke må gis mulighet til å herske. De maktsyke og skruppelløse som kun lar seg skremme av en ting; tanken på å måtte gi fra seg makt.

Derfor, når vi vet at også demokratiet kan forfalle til tyranni, vil menneskehetens framtid best sikres ved å begrense den våpenmakt slike eneherskere har til sin rådighet. Kort sagt frigjøre kloden fra masseødeleggelsesvåpen.

Men selv ikke lille, fredselskende Norge har funnet det klokt å si bastant og evig nei til atomvåpen. Men sugerør av plast derimot, der gikk streken. Det var i fjor, så hva skal våre ledere forby i år? Kanskje forbud mot bamseører på barnegensere?

Teknologisk utvikling og grønt skifte for en bedre framtid. Hvilken framtid?