KVAL´N E KÅMMEN ...

Rex slikket seg rundt munnen, i skuta så vi mannskap forberede hvalkjøtt for salg.

«Har dåkker kval nok? Tell oss alle?» undret mammas venninne da skuta klappet til kai, hun løftet håpefullt på bøttene sine.

«Sku mene det ja», lød svaret fra skuta. Så fikk alle hval, og fremst i køen av folk som ønsket å avlevere sine baljer, bøtter og poser, der sto vi. Det var ei andektig stund; avlevere baere-tingene våre inn over ripa, se kjøttet bli skåret opp og bøtter og baljer fylt til randen. Jeg minnes at resten av folket på kaia sto i en sulten ring og så på. Bøtter i hendene; under det bleke gatelyset minnes jeg ansiktene deres som gustne og stille grådige, som fra ei scene fra Hamsuns Sult.

Først ble den røde plastbaljen vår fylt til randen. Med glinsende svarte lunser av førsteklasses biffkjøtt. Så ble det tyngde i bøttene våre, før plastposene fikk noe å tenke på i form av mange mindre stykker med prima grytekjøtt. Rex ble bratt i nakken da et dugelig stykke kjøtt føk i bue over ripa og inn på kaia. Han fanget biten i lufta så ingen andre skulle ta den. Da jeg og mamma trodde at nå hadde vi fått hvalkjøtt så det holdt, kom en av mannskapene baerende til ripa med et stort stykke. Så tungt var kjøttstykket, at mannen ikke lenger var en lettmatros.

«Det haer gratiskjøttet», sa matrosen, «e tell han karen daer.»

Matrosen nikket mot Rex. Som straks dumpet ned på rompa, slikket seg rundt munnen og logret.

«Det e nåkka seigar det haer kjøttet», sa den snille sjømannen, «maen det e godt førr det. Ja, førr han trivelige ulven dåkkers.»

Vi takket og tok i mot, betalte og forlot trengselen på kaia. Hjemover var farten en ganske annen. Opp de seige bakkene, vi led de største kvaler. Jeg med baljen i nevene, mamma skyvende på sparken med breddfulle bøtter og poser hengende fra styret. På sparkesetet dette digre kjøttstykket som Rex fikk til odel og eie. En enorm terning som fylte hele setet og dirret og dampet i den kalde lufta. En og annen dråpe falt fra kjøttstykket, bak oss gikk Rex og spiste den røde snøen.

Dette var vinteren 1979 eller var det 1980, og sånn blodig moro og matauk fikk ungene i Honningsvåg vaere med på. Resten av kvelden ringte det støtt og stadig i telefonen vår. Fortapte sjeler som bodde slik til at de manglet vår naerhet til havna og ryktebørsen.

«Han e kåmmen ja? Kval’n? Han e virkelig det?» sprakte det i andre enden, og mamma tørket blodet mot forkleet, grep tålmodig røret hver gang det ringte og svarte at jo da, hvalen var kommet.

Mamma skar de største kjøttstykkene i passelige biter, sparkstøttingen utenfor huset og ro i sjela nå som det igjen flødde i fryseren. Samtidig gikk stekepanna for fullt, sprutet fett der hun stelte i stand middag. Magerøya, visste vi, i kveld var navnet mindre treffende.

Fersk hvalbiff med kokt potet, kålstuing, brunsaus og tyttebaer. Et festmåltid og et evigvarende gastronomisk minne for en unge fra kysten. Siden ble det støtt og stadig hval til middag, som oftest forstekt i panna og etterpå varmet i deilig brunsaus.

Kval’n, visste vi begge denne kvelden da siste pose var i fryseren og lokket vrangt å få lukket, i år var den kommet for å bli.