Velkommen Finland

Det er trasig at dyrebare ressurser må brukes på opprustning og forsvar. Kastes bort på krigsmaskiner som bortsett fra sin evne til å ødelegge, har null bruksverdi. Det er en grunn til at når lekeapparater og busskur ødelegges av pøbel, så kaller vi det haerverk.

Men verden er som den er, og blant dem som kjenner på få andre alternativer enn å knytte nevene og ruste seg for det verste, er vår gode nabo Finland. Finland er allerede Nordens militaere stormakt, med sin deltakelse i en forsvarsalianse som Nato blir de på linje med oss uangripelige.

Med sitt overfall på Ukraina har Russland rø- pet mye, inkludert sin militaerfaglige talentløshet. Å vaere soldat er i dag et kompetanseba- sert yrke, det er en hån også mot militaeret som fag å sende inn «uteliggere med maskin- gevaer.»

Nordpå har vi vokst opp i skyggen av den så- kalte russiske bjørn. «Katti kommer russ’n?» spurte folk, vi følte oss små og sårbare. Viljen til å se på russerne som en godartet storebror – var grenseløs. Vi har jobbet og strevd for å bygge hjerterom og samkvem, skuffelsen er i dag bunnløs.

Med fjorårets økende trussel ble også spørsmålet mer aktuelt; hvor sterke militaert er egentlig Russland? Da fant vi en interessant artikkel på forskning.no fra 2018, om den tidligere svenske generalmajoren Karlis Neretnieks, i dag forsker. Det han sa fjernet den fatalistiske følelsen om at vår store nabo i øst kan komme hjem til fjordene våre og herje som han vil. Kalis sa:

«Slår vi sammen de militaere styrkene til Finland, Sverige og Norge så får vi en ganske im- ponerende slagkraft. Den vil bli større enn hva Russland har til disposisjon i vår del av ver- den.»

Vi skulle gjerne snakket om sommerens kvenske festivaler og annet hyggelig, men det er også fint å kunne støtte en bekymret nabo. Forskeren avsluttet slik:

«Det vil gagne alle de nordiske landene om også Sverige og Finland blir medlemmer av NATO.»

Det ser ut til å gå troll i ord. Vi sier hjertelig velkommen.