Er strategien rundt taushet et problem?
«Vi etterlyser refleksjoner til de store linjene som kan leses ut av de enkelte fortellingene, uten at man avslører enkeltfortellinger eller de som forteller disse.» Savner informasjon
Under en presentasjon av forskningsprosjektet TRUCOM tidligere i april, sammenlignet et av medlemmene i forskningsgruppa, Else Grete Broderstad, arbeidet med Sannhets- og forsoningskommisjonen i Norge med sannhetskommisjonen i Canada.
Broderstad sa at lederen av kommisjonen i Norge, Dagfinn Høybråten, har understreket at kommisjonen arbeider så åpent som det er anledning til å gjøre inn under et granskningsarbeid. Hun påpekte også at kommisjonen bruker termen «gransking» gjennomgående, både på møter og i omtale av sitt eget arbeid.
– De framhever de åpne møtene, med innhenting av fortellinger og informasjon fra enkeltindivider, som saerdeles metodisk viktig i forhold til kontakten med de ulike omgivelsene. Åpne møter sto også sentralt i Canada, som det ofte refereres til som en modell for Norge, sa Broderstad.
– Forskjellen fra Canada er at i Norge er møtene mer strukturert, strammere i form, og tar om lag to timer. Det starter ofte med kulturelt innslag, ofte åpning ved ordfører, etterfulgt av foredrag ved kommisjonen, forberedte innlegg fra organisasjoner, informasjon fra kommisjonen om innsamling av fortellinger, og så spørsmål og debatt til slutt.
Broderstad sa at det var mye større offentlighet og åpenhet omkring disse fortellingene i Canada.
Lite media til stede
– Det skjedde ofte på de åpne møtene, og det var mye media til stede. I Norge er det lite media til stede på de åpne møtene, sa hun.
– Av hensyn til personvern kan naturligvis ikke fortellinger presenteres uten at de som forteller dem ikke ønsker det.
– Vi etterlyser refleksjoner til de store linjene som kan leses ut av de enkelte fortellingene, uten at man avslører enkeltfortellinger eller de som forteller.
Forskeren sier det er viktig å forstå og kunne diskutere hva som er de strukturelle årsakene til fornorskningen, for å kunne finne de kollektive erfaringene og hvorvidt det er forskjell på fortellinger fra ulike grupper.
Hun sier det ikke framkommer hvordan deltakelsen fra de ulike gruppene er, at man ikke vet hvor mange historier samer, kvener, norskfinner og skogfinner har delt. Videre sier hun at det hadde vaert interessant å se foreløpige statistiske analyser på deltakelse knyttet til eksempelvis kjønn.
– Det er jo data som ikke er sensitivt i den forstand, sa Broderstad.
– Dette er et ansvar som ligger hos kommisjonen, og som vi mener kunne bidratt til å modne debatten i forhold til sluttrapporten, sa hun.
Forskerne tror også at fravaer av analyser og foreløpige analyser bidrar til at åpne møter ikke er så dialogpreget som de kunne ha vaert.
Skape større interesse?
– Det som formidles av kommisjonen er i hovedsak deres mandat, sammensetning, møtevirksomhet og lignende, sa Broderstad.
– Dette kan henge sammen med tid og ressurser, men det er like fullt et spørsmål om prioritering. Hva kunne ført til større interesse og diskusjon, og interesse fra media?
– Mandatet nevner involvering og konsultasjoner, og det samme er referansegrupper og delrapporter. Det er føringer i mandatet på en større grad av formidling, sier Broderstad, før hun utfordret tilhørerne:
– Det at kommisjonen framstår som delvis lukket, hva kan det bety for den debatten som kommer?