«Vår kvenske historie er Norgeshistorie»
Klar tale fra utflyttede skjervøyvaeringer. En passende anledning
– Når vi besøker Skjervøy kjenner vi ikke at det er noe saerlig takhøyde for det kvenske. Det er helt usynlig, så vi må begynne et sted. Det sier den ene av de tre forfatterne bak et åpent brev til kommunen (se side 41).
I år er det 500 år siden Nils Kven betalte skatt i davaerende Skjervøy sogn. Nå har tre utflyttere, fra tre ulike steder i Skjervøy kommune, sendt et åpent brev der de ber hjemkommunen benytte denne anledningen til å ta tak i – og markere – den kvenske kulturhistorien. I brevet skriver de blant annet at «Vår kvenske historie er Norgeshistorie.»
I forbindelse med landsmøtet i Ruijan kvääniliitto/Norske kveners forbund 23. – 24. april i Tromsø, tok Ruijan Kaiku en prat med Unni Elisabeth Huru, som er den ene initiativtakeren bak den åpne henvendelsen. Hun deltok på landsmøtet som delegat for Norske Kvener Ytre Oslofjord, men er opprinnelig er fra Lauksletta i Skjervøy kommune.
– Det vi tenker med denne henvendelsen, er at vi må bruke alle muligheter for å synliggjøre det kvenske, sier Huru.
– I år er det nøyaktig 500 år siden Nils Kven betalte skatt i Skjervøy sogn. Det er det eldste dokumentet i Norge, som jeg kjenner til, som dokumenterer kvensk bosetting. Da tenker vi at det tallet må brukes for det det er verdt. Det er et ganske synlig og tydelig tall.
– Vi har utfordret ordføreren på Skjervøy og fylkesordføreren på å sette dette på dagsorden, sier hun.
– Hva håper dere skal komme ut av denne henvendelsen?
– Synliggjøring er kanskje ikke så konkret. Når vi besøker Skjervøy kjenner vi ikke at det er noe saerlig takhøyde for det kvenske. Det er helt usynlig, så vi må begynne et sted, sier Huru.
– Vi vil vaere med å sette dagsorden for dette, og vi har sagt i brevet at vi er utflyttere, men likevel adresserer vi myndighetene lokalt, for de er fortsatt med på at vi ikke kan føle oss som hele kvener så lenge de ikke tar et oppgjør med historien.
Handler om vilje
– Vi kan ikke si om folk skal komme til en bålpanne eller en bløtkake, eller om det skal bli en vanvittig stor fest, men vi sier at det ikke behøver å koste så mye. Det er viljen det er snakk om. Vi har bare sendt utfordringa og tenker at her er det noen som eier den saken enda mer enn vi gjør, sier Huru.
– Har du noen tanker rundt at det er utflyttere som tar tak i dette?
– Kanskje det er enklere for oss utenfra å gjøre dette. Uansett har jeg bestemt meg for at det nå er slutt på å la vaere å si hva jeg mener om dette. Hvor jeg bor hen i landet skal ikke vaere avgjørende for det, sier hun.
– Vi er tre forskjellige mennesker som kommer fra tre forskjellige steder i Skjervøy kommune, og bor tilfeldigvis i naerheten av hverandre nå. Vi sitter alle med den samme følelsen rundt dette, og det tenker jeg er sterkt.