«Han var en sindig og Vennlig kar»
– Artig med en sånn pionér i slekta, er etterslekta enige om. Forfatter Alf Martin Jaeger er en av få altavaeringer som det forskes på.
«Jaeger skrev mange steder positivt om oppveksten i Alta, saerlig om mora og mormora», står det i et av forordene til boka Odd Lyng. Nylig relansert på norsk og kvensk av Ruija forlag, med blomster og kake og hilsninger på Alta bibliotek tirsdag denne uka.
Mange slektninger av Jaeger møtte opp, de sa de var stolte. Det var neppe lett å vaere Alf Martin, som var dobbel minoritet som ingen skulle snakke om. Både kven og homofil. Han var en pionér; boka er kjent som det første stedet i norsk litteratur som bruker ordet «homoseksuell.» Slekta kjente ham mest som laerer og journalist, bare litt som forfatter og politisk aktiv. En vennlig og rolig kar, lot slekta publikum vite om sin onkel og gammelonkel, han ble født i 1895 og døde i en bilulykke i 1967.
– Jeg møtte ham litt etter krigen da han var på besøk til Alta.
Da kom han på besøk til oss, vi bodde på Thomasbakken. I 1957 var siste gangen vi møtte ham, jeg og mannen var på tur til Bergen, sa Anne Moe, hun og kusinen Solveig Romsdal Knudsen var i panelsamtale med Trygg Jakola fra Ruija forlag. De beskrev sin onkel som en vennlig og rolig kar.
– Han satt hjemme, vi fikk komme inn og prate med ham. Det var så trivelig. Hyggelige minner. Tante Ågot var ikke hjemme da, sa Moe, som også mintes den gangen de var på Senja og så hvor han bodde og skolte, altså underviste.
– Jeg møtte ham to ganger, i 1951 og 1961. En fin mann, sa Solveig Romsdal Knudsen, og fortalte om kjente folk som stilte opp og dekket laererutdanningen hans. Solveig visste nokså tidlig at onkel Alf skrev bøker, tre for å vaere presis, hun var også på biblioteket og lånte bøkene.
Jaegers mor het Anna-Kathrine Mikkelsen og var fra Øvre Alta. Faren Martin Aleksander Jaeger var fra Hammerfest. I starten av livet bodde han på småbruket hos besteforeldrene, der ble han saerlig knyttet til sin kvenske bestemor Eva Kaisa. Vi nyttet høvet og snakket med to slektninger som han er gammelonkel til.
– Det er portrettbilder av ham som er tatt i Tromsø i 1921 og 1926. Og bilder av ham og kona Ågot tatt senere i livet. Han har skrevet «til Margit» på baksiden. Hun var søstra hans, og bestemor var stolt av ham og pratet ofte om ham. Hun hadde bøkene hans også, sier Trude Andersen.
– Han døde lenge før jeg ble født, så det var artig å få informasjon og artikkel om ham. Vi bestemte oss for lenge siden at vi skulle dra hit til biblioteket, sier Liss Heitmann.
– Jeg skal vaere aerlig og si at jeg ikke visste at det var så mye kvensk. Men jeg syns det er artig at de har tatt det tilbake, til det som faktisk var hans førstespråk da han ble født og bodde hos bestemora, sier Liss.
– Veldig artig å ha en sånn pionér i slekta. Ikke minst det at han turte å sette homofili på debatt for hundre år siden. Det var ikke lov engang. Modig og viktig gjort, og det hadde så klart vaert spennende å kunne møtt ham.
Han var opptatt av å sette problemer under debatt, bekrefter Andersen og Heitmann.
Boka kom for presis hundre år siden, og årets nyutgivelse har to språk for prisen av en. Anna-Kaisa Räisänen oversatte den til
kvensk, først måtte hun sette seg grundig inn i Elvedals- eller Alta-varianten av kvensk. Andreas Vik Haugen bearbeidet den til moderne norsk. Han er en ekte språknerd.
– De siste årene har han fått velfortjent oppmerksomhet. En altavaering som det blir forsket på i dag, og det kommer stadig nye ting. Både det kvenske og det skeive har en slags vår, og Jaeger var den første norske forfatteren som brukte det viktige begrepet homoseksuell, sier Haugen. Som sa til folket at han har lest boka hundre ganger. Minst.
– En dypt tragisk historie. Mye angst og redsel som hjemsøker Odd Lyng. Til han til slutt tar livet sitt.
– Vet man hvorfor Jaeger titlet boka Odd Lyng? Kan det vaere fordi «odd» betyr rar på engelsk?
– Mye mulig, det vet vi ikke.
I de andre to bøkene hans er det helt vanlige navn.
– Prosjektet er over, har du fått sansen for å jobbe mer med kvensk?
– Det som i alle fall skremmer meg mest, er at når jeg forteller om dette prosjektet til folk i Fredrikstad i Østfold, så er det ingen som vet hva kvensk er. Man skal jo laere om det på skolen, så hva skolen driver med kan man jo bare lure på. Men det sier litt om viktigheten av bøker på kvensk. Helt klart en viktig del av norsk kultur som jeg vil formidler enda mer, avrunder Vik Haugen.