Kattepine og påskeferie
«Kain du finne dae en ainna plass», spurte jeg stille over kanten av pappeska, «naeste gang du ska ha kattonga?»
Jeg var ni år gammel da jeg en vinterkald lørdagsmorgen våknet av urolige drømmer. Jeg våknet til lyden av noe som pep.
Våknet dessuten fordi jeg lå ukomfortabelt. Liksom at jeg var dyttet nedover i senga og lå sammenknørvet i fotenden. Kjente dessuten noe uvanlig i håret mitt – mitt hår var langt og lyst da som nå - og strakk armene over hodet for å bli klokere på hva som egentlig foregikk. Rusket i eget hår, kjente noe klissent og vått og noe som kravlet. Jeg spratt opp og stirret på hendene mine.
De var tilsølt av noe rødt. Det så ut som, hjelp, det så ut som blod. Jeg steppet på stedet fordi jeg hutret av gru. Hva hadde skjedd? Var det sant at man kunne få akutt og alvorlig hårtap, mens man sov fredelig og all ting? Men det var ikke meg som var synderen, eller skal vi si bløderen. Det var et dyr. Et lunt og trivelig dyr med fire labber og skrå øyne, svart-hvit vinterpels og lang hale. Nemlig katten min, ho Lizken.
Det var Lizken som i løpet av natten hadde trødd meg stadig lengre nedover i senga. Til hun okkuperte hodeputa og hele området nedenfor. Det eneste hun hadde latt vaere å dytte nedover, fant jeg ut, var håret mitt. Håret mitt passet tydeligvis perfekt som underlag for den planen Lizken hadde. Hennes plan var å føde.
Føde kattunger, for å vaere presis. Men hvor mange hun hadde rukket å føde, det var ennå uvisst. Svaret på den gåten, forsto jeg til fornyet hutring, befant seg nemlig i håret mitt. Det kravlet og klødde.
Varsomt og med fingrene som grovtannet kam, satte jeg meg ved Lizken og kjemmet kattunger ut av håret. De landet pent ved magen hennes. Da gløttet hun opp og mjauet, tydeligvis glad for assistansen. Fire kattunger datt ut av håret mitt, men kattemor, hun var levende opptatt med å føde den femte. Da sa jeg det som falt meg inn. Jeg sa det veldig høyt. «Maaammaaa!» sa jeg.
Mamma kom hurtig løpende, omtåket og forferdet, hun skjønte nok at her var det hast. Hun bråstoppet da jeg snudde meg mot henne, hun virket fristet til å svime av. En senere gløtt i speilet røpet hvorfor mamma skvatt, jeg liknet Carrie der jeg sto. Carrie er hun jenta fra grøsseren til Stephen King, hun som fikk ei bøtte griseblod sluppet over seg på skoleballet. «Herregud!» ropte mamma, hun liknet ikke på Carrie. Hun liknet på Damen på broen, maleriet til Edvard Munch. «Har nåkka ramla i hode på dae?» ropte hun.
Mamma stirret et øyeblikk vilt opp i taket over senga. Jeg ristet på hodet, blod og klin over alt, og sa:
«Ho Lizken har fødd å det kåmmer en onge tell å ka gjør vi no å ae vaska håre i går må ae vaske det på nytt stakkars Lizken ho e mamma tell fem snart å det va dårlig planlagt førr snart e det påskeferie men den kain vi avlyse førr det haerranne haer e viktiere å ae tru ae må vaske håre på nytt.»
Den blodige scenen var neppe det mamma så for seg å stå opp til, da