En kreativ trend tar form

Hevonen oon hest og pappi oon prest.

Det er neppe noe nytt at folk bruker det vesle de kan av kvensk, det nye er hvor mange som melder seg på trenden.

Et stort fellesskap som søker hverandres hjelp og moralske støtte, kreative entusiaster som gjerne vil oversette sine sanger og dikt til dette bortgjemte, hemmelige språket. Og som i mellomtiden nøyer seg med å bruke utvalgte ord og setninger som topping og strøssel, kvensk identitetskrydder i kreativ sammenheng. Både sanger Erika Reiersen og diktskriver Marit Barbo har lyst til å få tingene sine oversatt, dem kan du kan lese om i dette magasinet.

Vi liker trenden, denne fritt dansende og stadig mer selvsikre subsjangeren skapt av folk som kjenner på en sorg og en lengsel over et språk de ikke kan, men som de burde kunne. De er frie og skal ikke stå til ansvar for noen. Det var nemlig ikke dem, men myndighetene som brakk bena på kvenfolket. Språket og kulturen. Det siste vi trenger er forståsegpåere som kommer løpende for å kritisere at man halter og snubler og bruker tid på å trene opp morsmålsgangen.

Det heter så fint at nød laerer naken kvinne å spinne. Få er mer språk-nakne enn kvenene. Ordene deres derimot, de er klare som bare det. Tusenvis av dem, de klør etter å spinnes og veves. Vi forventer ikke at vår språknakne kvenkvinne skal bruke dem alle samtidig, kreere digre, tettvevde saker. Vi forventer at hun begynner i det små.

Dessuten, hva strekker man helst i vannet, hvis målet er å fange fisk? Et tett knyttet veggteppe? Eller et fiskegarn? Slik er det også for den som vil fange sjeler og hjerter, ofte fungerer store masker vel så bra.

Inspirert av trenden måtte vi selv driste oss til et forsøk. Prøve å veve inn både dialekt og kvensk. Diktsjangeren forbeholdes de sirkulaere poetene, de som gjerne skriver for å skrive sin kropp inn i verden, vi dro heller på småkarslig, rettlinjet fisketur. Hvor vi tvert fikk fast en fillete limerick:

En fiskegal pjokk fra Vestre gokk gråt av lengsel etter diger dammok Han heiv sin makk i hølen Bathakorva folk sa han mest sto å surra og karva

De ropte ei ole hyvae; «Åta uten krok og snor e’kke nok»