Folk som flyttet visste utmerket godt hva som ventet
Hvordan harmonerer den sterke befolkningsveksten på Nordkalotten med teorien om at det (bare) var katastrofer som fikk folk til å flytte på seg? Vi lar Einar Niemi justere det historiske bildet.
Det var på Kvenfolkets dag i år at Einar Niemi holdt sitt foredrag. På UiT campus Alta
Hovedsaken var å peke på hvor man ennå kan gjøre spennende forskning. Og hvis du var blant dem som fulgte det han sa, så fikk du med deg hans faglige innvending mot den såkalte katastrofeteorien. I et intervju etterpå ba vi ham utdype hva som menes:
Mål og mening?
– Katastrofeteorien har stått kolossalt sterkt i mye av litteraturen, men også i den folkelige tradisjonen. Det går på en veldig klar fortelling om at grunnen til at kvenene flyttet på Nordkalotten og til slutt kom til Nord-Norge, var flukten fra sult og nød, forklarer Niemi.
Også Ruijan Kaiku har presentert artikler om hvorfor folk rømte. Her har «push og pull» vaert nevnt som faktorer, men Niemi påpeker en viss faglig forskjell mellom disse og katastrofeteorien. Sistnevnte, sier han, betyr at det først og fremst er katastrofer i hjembygda som gjør at folk tar til å vandre. På avstand kan inntrykket bli at folk vandrer av gårde uten mål og mening, men ser
man naermere og mer systematisk på flyttingen, så oppdaget man blant annet at de hadde god kjennskap til målet. Og hva som der ventet.
– Man visste mye om ishavskysten gjennom de årlige fiskereisene, og gjennom markedsreisene. Veiene i lappmark var godt kjent, og ut på 1800-tallet var de laestadianske predikantene gode informanter. De kunne man stole på, dersom de fortalte at nå var det gode tider og godt vårfiske. Slik informasjon kunne vaere nok til at folk som ellers hadde det vanskelig hjemme, dro av gårde, sier Niemi.
– Så det jeg har kritisert, er at katastrofeteorien fikk sånn ensidig vektlegging. Det var nemlig ikke bare under katastrofene at folk flyttet, sier han.
Folkevekst
Faktisk flyttet det folk hele tiden, bare at under katastrofeår ble søylene høyere. Og de toppene, sier han, har i en sånn grad fanget blikket at det har blitt alminnelig, det faglige og folkelige rådende bildet. Det fins andre faktorer enn denne vesle håndfullen
med søyletopper. Som i 1690-årene, da det var uår i Nord-Finland. Under Store nordiske krig så man det et år eller to, sier professoren. Pluss en topp på 1830-tallet, og på 1860-årene da det var den siste sultkatastrofen i Norden.
Niemis poeng er at man, folkelig sagt, har «sett seg noe blind på toppene og glemt det som er mellom.»
– For det fins underliggende årsaker som ikke først og fremst har å gjøre med katastrofer, men med veldig sterk befolkningsvekst. Befolkningen vokste veldig mye, og det fins grenser for hvor mye det gamle samfunnet kunne ekspandere innenfor sine egne bygder. Ut fra den tids teknologi kunne man heller ikke dyrke hva som helst. Alle skulle dyrke korn, og høstingen kunne slå feil, viser han til.
Større og faerre
Noe som betød at folk måtte bli fattigere, hvis de ble der de var. Jorda måtte deles opp og arvingene skulle også ha sitt. Eller så måtte de komme seg vekk, for å berge både aera og økonomien.
Niemi peker også på det forhold at utvandringen til ishavskysten ikke var størst fra de naermeste bygdene til Norge, steder som Utsjok og Enare hvorfra den faktisk var minst. Størst var den fra områder naer Bottenviken, hvor de dyrket korn og hvor bygdene ble overbefolket.
Dette, sier han, henger sammen med at reindrifta var viktigere på stedene naert Norge, og at områdene var større med faerre som skulle dele ressursene. Rådende forklaringer tar heller ikke nok høyde for to andre begreper han bringer til torgs. Kjedeflytting og etappeflytting.
– Når noen flytter og det kommer gode meldinger om arbeid og fisk, så flytter gjerne slektninger og naboer etter. I første omgang hadde man kanskje bare tenkt å flytte dit, men så finner man ut at det også der ble for mange mennesker. Eller at man tjente nok penger til å kunne dra ennå lengre, også utvandre helt til Amerika.
– Sånne mekanismer er også årsaksforklaringer til flytting, sier han.