Kattepine og påskeferie, del 2

Rex strevde mest, han hoppet av all kraft opp og ned, for hvert byks kom han bare en snutelengde av gårde.

Pjegå tre døgn fikk mamma og aldri varme i ovnen. Til og med pelskledde Rex frøs og var molefonken, han hutret så tennene klapret. Da tok vi sjefsavgjørelsen. Sånne tok mamma og jeg bestandig i lag, vi skulle evakuere til nabohytta. Be om husly til han kanskje roet seg i vaeret og mammas ovn så lysere på livet. Hutrende pakket vi det vi trengte for å vaere borte. Vi la Lizken og ungene hennes i bagen og dro glidelåsen grundig igjen, det var alltid mitt ansvar å baere katte-bagen, så brøt vi opp ytterdøra og kjempet oss ut.

Det føltes som å miste pusten, sånn kovet det rundt trappa. Vi måtte famle oss fram til skiene våre, de sto dypt parkert ved hytteveggen.

«Ska si han hadde svong i kastan», hørte jeg mamma rope, forblåst i fjeset der hun plutselig lurte på hvor vi var. Hun ba meg holde super-tett kontakt da vi spente rottefellabindingene, hev sekker og bager bedre til rette på ryggen, grep stavene og la i vei. Vi rakk å stampe to ganger med skiene, så var hytta vekk. Resten av verden også, alt var fykende hvitt. Vaergudene var liksom i trassalderen, så skrikende sint var stormen. Jeg ropte det til henne:

«Mamma, ae håpe virskelig at hyttenaboan våres e hjaemme.» Men bønnen min var så vind-overdøvet at det føltes som om man bare hadde tenkt det og ikke sagt det. Foran meg lot mamma vaere å svare, jeg tror hun mislikte de utsikter vår påskeferie brått hadde fått. Eller mangler på sådan. Det ble Rex som reddet dagen.

Han var en førerhund uten like, han fant meg alltid når vi var hjemme og vi lekte «søk.» Nå tok han teten foran mamma, snøste ut i uvaeret og virket å holde stø kurs. Gode, gamle Rex, han skjønte hvor vi skulle. Verken ned til E6 hvor bussen satte oss av eller hjem til Honningsvåg, men over til hyttenaboen. Dit var det langt, så nabo og nabo, fru Blom.

Først bar det utfor mot Postvannet. Til vanlig fikk skiene god fart ned bakken, nå lå nysnøen så dyp at vi måtte bakse oss nedover. Rex strevde mest, han hoppet av all kraft opp og ned, for hvert byks kom han bare en snutelengde av gårde. At vi nådde Postvannet skjønte vi fordi verden brått ble veldig flat, det var her vi til vanlig boret hull i isen og hentet drikkevann, nå ledet Rex oss på skrå til høyre over isen, og derfra oppover mot toppen av fjellet. Opp lia var det fiskeben-stilen som gjaldt, og da vi etter utrolig mye baksing naermet oss toppen og jeg ramlet for ørtende gang, løsnet den ene bindingen. Det likte skien, den virket å stortrives med sin nye frihet. Skien min smurte seg verken med tålmodighet eller noe, men rømte straks hjemmefra.

«Mamma!» ropte jeg og pekte bratt nedover. «Skia mi, dein for sin vei.»

Mamma ropte ut sin arme nød da hun skjønte hva som hadde skjedd, men skien min rakk hun aldri å se. Den seilte baklengs utfor, presis samme vei som den var kommet. Bare mye fortere.