DE BAR BEG­GE

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av TORSTEIN HVATTUM Jour­na­list

med seg leng­se­len etter en bed­re hver­dag for små­kårs­folk inn i sitt for­fat­ter­skap. I år er det 100 år si­den Hans Bør­li og Vidar Sand­beck ble født.

De voks­te opp un­der tran­ge kår på hver sin kant av det po­li­tisk røde Hed­mark tid­lig på 1900-tal­let. Hans Bør­li og Vidar Sand­beck bar med seg leng­se­len etter en bed­re hver­dag for små­kårs­folk inn i for­fat­ter­ska­pet. De had­de sam­me verdi­grunn­lag, men det lit­te­ra­ere ut­tryk­ket ble sva­ert for­skjel­lig.

På fyl­kes­man­nens skrive­bord i Sta­tens hus i Ha­mar lig­ger man­ge do­ku­men­ter. En li­ten, rød bok i lomme­for­mat, Hans Bør­lis bes­te dikt, har også sin fas­te plass der. Bo­ken for­la­ter skrive­bor­det bare når ei­e­ren, Sig­bjørn John­sen, skal ut på tur i em­be­tets aerend – el­ler et styre­møte ven­ter.

Fyl­kes­man­nen ba­erer Bør­lis ord på verse­føt­ter med seg på in­ner­lom­men ove­r­alt. Or­de­ne er gode å ty til når ta­le­ne blir lan­ge og de pom­pø­se ven­din­ge­ne fare­tru­en­de na­ere. Også da John­sen var fi­nans­mi­nis­ter, fant han ved fle­re an­led­nin­ger frem vers av Bør­li som for­so­nen­de for­kla­ring på stats­bud­sjet­tets be­grens­nin­ger.

Let­ter stem­nin­gen

– Ly­rik­ken ska­per en helt spe­si­ell stem­ning. For meg har det va­ert helt nød­ven­dig å lese dikt i sam­men­hen­ger der helt and­re te­ma­er har stått på saks­lis­ten. Jeg har ikke noe forsk­nings­mes­sig be­legg for på­stan­den, men jeg vil hev­de at god ly­rikk let­ter stem­nin­gen og øker vil­jen til sam­ar­beid. Hvis et dikt kan byg­ge ei bru, er det vel verdt å lese det for for­sam­lin­gen, me­ner Sig­bjørn John­sen.

– Vi er av sam­me fol­ket, smi­ler han. John­sen leg­ger hån­den på bil­det av Bør­li

som pry­der dikt­sam­lin­gen. Om noen få må­ne­der over­la­ter ve­te­ra­nen nøk­ke­len til kon­to­ret til sin parti­kol­le­ga Knut Stor­ber­get. Fyl­kes­man­nen tak­ker for seg, men nye ar­beids­opp­ga­ver ven­ter. Med Bør­li ga­ran­tert som tro­fast føl­ge­svenn.

– Slek­ta mi er full av hus­menn og skogsar­bei­de­re. Jeg kjen­ner meg godt igjen i Bør­lis re­flek­sjo­ner over li­vet, in­spi­rert av hver­da­gen som tøm­mer­hog­ger. Hans evne til å si mye med få ord er helt spe­si­ell. Det luk­ter gran­bar og kvae av or­de­ne hans. Bilde­bru­ken er vel­dig ned­på, men bud­ska­pet uni­ver­selt. Vi er en del av et stør­re uni­vers. Alt hen­ger sam­men med alt. Hans Bør­li mak­tet gjen­nom sitt lan­ge og pro­duk­ti­ve for­fat­ter­skap å ska­pe en høyere him­mel over folks liv, sier Sig­bjørn John­sen.

Rei­sen­de med Sand­beck

I Ås i Akers­hus fyl­ler Bir­git Ol­sen stu­en med stem­nings­ful­le to­ner fra Jo Nes­bøs tolk­ning av Vidar Sand­becks vise «Jens Van­kel­mo­dig».

– Den er min fa­vo­ritt, en sår kja­er­lig­hets­sang med ri­ke­li­ge por­sjo­ner selv­iro­ni, kon­sta­te­rer Ol­sen.

Hun har gjen­nom man­ge år be­søkt lag og for­enin­ger med Vidar Sand­becks mang­fol­di­ge for­fat­ter­skap i kof­fer­ten. Den fin­stem­te blan­din­gen av hu­mor og klasse­kamp i vi­ser, vers og pro­sa har fa­sci­nert Bir­git Ol­sen gjen­nom hele hen­nes voks­ne liv.

Den pen­sjo­ner­te grunn­skole­la­ere­ren er, som Hans Bør­li, født og opp­vokst i Eid­skog i Hed­mark. Hun fø­ler et sterkt slekt­skap til sam­byg­din­gens dikt­ning, men leg­ger ikke skjul på at Sand­beck står hen­ne vel så na­er.

– Som for­fat­te­re er de vel­dig for­skjel­li­ge. Sand­beck er ord­kunst­ne­ren, hu­mo­ris­ten, Bør­li en langt dyst­re­re ly­ri­ker som be­fat­ter seg med de ek­sis­ten­si­el­le spørs­mål.

Kre­sen og selv­kri­tisk

Men det er lett å la seg lure av Sand­becks teks­ter. I hu­mo­ren og selv­iro­ni­en lig­ger også en klo, en klasse­be­visst­het og et sterkt po­li­tisk engasjement, sier Bir­git Ol­sen.

Hun er opp­tatt av å få frem hvor kre­sen og selv­kri­tisk Sand­beck var i alt han skrev. Jour­na­list­ek­te­pa­ret Ri­se og Dag­finn Grø­no­set har ut­trykt det så fint i en hil­sen til for­fat­te­ren og vise­san­ge­ren i bo­ken Vidar Sand­beck – hans liv og vir­ke, som trys­lin­gen Thor­bjørn Bak­ken ga ut for 13 år si­den:

«Vidar Sand­beck er streng mot seg selv. Kre­sen med or­de­ne, per­fek­sjo­nist i alle ting. Han slip­per ikke noe før han har gitt alt – og knapt nok da. Han er rett og slett en pirk – her fins in­gen nå­de. Han luk­ter og sma­ker på språ­ket, sli­per og pus­ser og blir ald­ri for­nøyd. Vi spur­te han en gang om han ikke var så noen­lun­de for­nøyd med alt han had­de fått til i alle dis­se åre­ne. ’Jeg er ald­ri for­nøyd’, svar­te Vidar kon­tant. Det viss­te vi, det var dumt å spør­re. ’Jeg gle­der meg ald­ri over noe i mer enn to da’r.’»

Dør­åp­ner og steng­sel

Spør du ti godt voks­ne nord­menn om en vise­tekst el­ler en bok­tit­tel de umid­del­bart for­bin­der med Vidar Sand­beck, vil ni av dem ga­ran­tert sva­re «Penge­ga­lop­pen». Den munt­re vi­sen om pen­ger til be­kym­ring for fat­tig og for rik, lan­sert på slut­ten av 50-tal­let, ble en dør­åp­ner til folk flest og en so­lid inn­tekts­kil­de for Sand­beck, men den skul­le også kom­me til å skyg­ge for et langt vik­ti­ge­re for­fat­ter­skap.

I 1962 de­bu­ter­te han som ro­man­for­fat­ter med Rund­tram­per og flat­fele. Her gir han le­se­ren vak­re, hu­mo­ris­tis­ke skild­rin­ger fra barn­dom og opp­vekst, men med ty­de­li­ge po­li­tis­ke un­der­to­ner.

I ro­ma­ne­ne Må­nen lo over Ravne­ber­get og Kja­er­lig­het og grå­ben­sild tar Sand­beck for seg fat­tig­dom­men og drøm­me­ne som drev bygde­fol­ket til Ame­ri­ka.

I syv­binds­se­ri­en om Påsån er det ham selv vi mø­ter – i selv­iro­nis­ke, fro­dig dik­te­ris­ke ven­din­ger.

– Ser så lett ut, er så vans­ke­lig

For­fat­te­ren Per Pet­ter­son lar sin be­geist­ring for Vidar Sand­becks teks­ter få fritt ut­løp i for­or­det til bo­ken Påsån (ut­gitt i 1993). Her ka­rak­te­ri­se­rer han Påsån-bø­ke­ne som kan­skje det yp­pers­te Sand­beck har skre­vet:

«Når alle bø­ke­ne er lest og lagt til side for den­ne gang, har en fø­lel­sen av å ha levd ikke bare sitt eget liv, men Påså­ns òg. Det gjør kan­skje ikke li­vet len­ger, men det gjør det mye brei­ere på midt­en. Det som i lek­si­kon over­fla­tisk be­teg­nes som et ‘sorg­mun­tert og slent­ren­de språk’, er re­sul­ta­tet av hardt kunst­ne­risk ar­beid. Det ser så lett ut, og er så vans­ke­lig. På tross av mye bra om­ta­le og man­ge le­se­re, trur jeg den­ne brag­den er noe det lit­te­ra­ere par­nas­set ald­ri fikk med seg. Desto ver­re for dem.»

Litt av en at­test fra en Nor­ges mest an­er­kjen­te mo­der­ne for­fat­te­re.

All­si­dig

Få, om noen i norsk lit­te­ra­tur, har skild­ret klasse­for­hol­de­ne på lands­byg­da tid­lig på 1900-tal­let så sterkt, med hu­mor, brodd og po­li­tisk pre­si­sjon, som Sand­beck.

Gjen­nom fa­ren Ak­sel (slik han navn­gis i bø­ke­ne) og na­bo­en Thor­vald­sen, to av de mest opp­vig­lers­ke i ro­ma­ne­ne, for­tel­ler for­fat­te­ren his­to­ri­er om un­der­tryk­kel­se, kja­er­lig­het og slit.

«Å se po­li­ti på jakt etter ar­beids­folk der de sto med grå­ben­sild på tun­ga – det na­e­ret re­vo­lu­sjons­tan­ker», slik Sand­beck ut­tryk­ker det i Kja­er­lig­het og grå­ben­sild.

Sand­beck voks­te opp i Åmot i Øs­ter­da­len og had­de tid­lig en drøm om å bli mu­si­ker. Han star­tet al­le­re­de i ni­års­al­de­ren med å spil­le fele, og opp­tråd­te som 14-åring som spille­mann på mangt et fest­lo­ka­le.

Drøm­men om en dag å stå på sce­nen som en fei­ret solo­fio­li­nist måt­te han gi opp. Han prøv­de seg i sko­gen som tøm­mer­hug­ger. Sand­beck var sel­ger, sne­k­ker, mu­rer, han­dels­be­tjent og tresk­ja­erer. Men i bun­nen av den rast­løse all­si­dig­he­ten lå en dyp og in­der­lig trang til å ut­tryk­ke seg skrift­lig.

Han be­gikk en gans­ke ube­mer­ket de­but med vise­sam­lin­gen I dø­ragløt­ten midt på 50-tal­let, før Ot­to Ni­el­sen i 1959 in­vi­ter­te ham til NRKS ra­dio­pro­gram Søn­dags­pos­ten. Der fikk han frem­føre «Penge­ga­lop­pen», og res­ten er his­to­rie, som det kli­sjé­ak­tig he­ter. Vidar Sand­beck skrev «Me­nu­ett i mai» og «Gull og grøn­ne sko­ger», og han for­syn­te fle­re av våre mest kjen­te plate­ar­tis­ter med teks­ter og to­ner som send­te dem til topps på best­sel­ger­lis­te­ne.

Ja, ski­hel­ten fra VM i Oslo i 1966, Gjermund Eg­gen, kan tak­ke Sand­beck for teks­ten til «En­ger­dals­val­sen».

Sko­gens dik­ter

Hans Bør­li voks­te opp på en hus­manns­plass på Fjell­sko­gen i Eid­skog i Hed­mark. Opp­le­vel­se­ne i barn­dom­men kom til å pre­ge hele hans for­fat­ter­skap. Na­tur­hus­hold­ning, fat­tig­dom og slit var hver­da­gen for den be­ga­ve­de gut­ten, som også ble pre­get av en streng pie­tis­me i hjem­met. Atmos­fa­eren i opp­vekst­åre­ne skap­te en va­rig blan­ding av op­po­si­sjons­trang og re­li­giøs leng­sel hos Bør­li.

Han prøv­de seg en tid som la­erer, men sko­gen ble hans ar­beids­plass. Sli­tet med øks og sag i svett for­ening med ufor­glem­me­li­ge na­tur­opp­le­vel­ser som­mer som vin­ter ga ham in­spi­ra­sjon til å skri­ve om det sto­re i det små.

Bør­li var in­gen hu­mo­rist som Sand­beck. Men han del­te øster­dø­lens om­sorg for de sva­ke. Hele for­fat­ter­ska­pet er pre­get av en dyp re­spekt for den kon­kre­te, na­ere na­tu­ren som om­gir oss, og de ufor­klar­li­ge fe­no­me­ner som stil­ler oss til veggs som re­li­giøst sø­ken­de men­nes­ker.

Bør­lis dikt er både dypt­gå­en­de og til­gjen­ge­li­ge. Tro­fast­he­ten mot det ar­beids­fol­ket han kom fra, for­bød ham mys­ti­fi­ka­sjo­ner og elite­språk.

Sam­ti­dig var han åpen og sø­ken­de på alle felt. Bør­li prøv­de uopp­hør­lig ut nye tan­ker, mo­ti­ver og for­mer.

De ru­ver

Lit­te­ra­tur­pro­fes­sor Ole Karlsen ved Høg­sko­len i Inn­lan­det kon­sta­te­rer at Bør­li og Sand­beck på hver sin måte ru­ver i det lit­te­ra­ere land­ska­pet i et fyl­ke som har fost­ret sto­re for­fat­te­re og ly­ri­ke­re som Ås­ta Holth, Jacob Bre­da Bull, Britt Ka­rin Lar­sen, Rolf Ja­cob­sen og Ei­nar Sk­jaer­aasen.

Karlsen ka­rak­te­ri­se­rer Sand­beck som en av de vir­ke­lig sto­re i den norske sang­ly­ris­ke tra­di­sjo­nen, men an­er­kjen­ner også hans prosa­for­fat­ter­skap, ikke minst Påsån-bø­ke­ne.

– Prosa­bø­ke­ne er enk­le og na­ere. Sand­beck var used­van­lig flink til å få frem ka­rak­te­re­ne rundt seg. En sjel­dent dyk­tig folke­livs­skild­rer, sier Karlsen.

Strøk ikke nok?

Hans Bør­li var en used­van­lig pro­duk­tiv ly­ri­ker.

– Han har kan­skje ikke strø­ket nok, an­ty­der lit­te­ra­tur­pro­fes­so­ren, med ty­de­lig fag­lig re­spekt for et im­po­ne­ren­de va­riert for­fat­ter­skap. Han trek­ker pa­ral­lel­len hva pro­duk­ti­vi­tet an­går, til Olav H. Hau­ge, som kun­ne be­gyn­ne på et dikt på 30-tal­let og full­fø­re det 50 år se­ne­re.

– Bør­lis dikt­ning er pre­get av en stor aere­frykt for na­tu­ren og li­vet. Hans evne til å be­skri­ve na­tu­ren, ar­bei­det, hans evne til å vise oss det so­sia­le en­ga­sje­men­tet er make­løs i lit­te­ra­er sam­men­heng.

Bør­li hev­det selv at over­gan­gen til mo­tor­sag i 1950-åre­ne for­and­ret in­spi­ra­sjo­nen hans. Mo­tor­lar­men og ef­fek­ti­vi­tets­ja­get øde­la kon­tak­ten med na­tu­ren og drep­te den «sko­gens dik­ter» han til da var reg­net som.

Kri­ti­ker­ne var ful­le av be­geist­ring over den nye Bør­li, som ble en mes­ter i å hug­ge til et sta­dig knap­pe­re bil­led­språk. En stor del av poe­si­en nåd­de kan hen­de ikke frem til det bre­de lag av fol­ket, men dik­tet «Louis Arm­s­trong» er et godt ek­sem­pel på at han også fan­get men­nes­ker som ikke le­ser så mye ly­rikk.

«Louis Arm­s­trong» er et dikt pre­get av hu­ma­nis­me og treff­sik­re bil­der. Det er blitt ynd­lings­dik­tet til fle­re ge­ne­ra­sjo­ner nord­menn.

LOUIS ARM­S­TRONG

Gam­le, mil­de Satch­mo an­sikt som hjul­spor på slet­ten, som muld og mo­rild.

Sår på lep­pe­ne.

Blod på munn­styk­ket av mes­sing. All­tid ra­ser sol­stor­men i dine lun­gers kløf­te­de tre. All­tid flyr en ravn på due­vin­ger fra din søn­der­sung­ne stru­pe.

No­body knows ...

Ser du alle de hvi­te hen­de­ne, Satch­mo? De klap­per.

Hen­der som slo, hen­der som heng­te, hen­der som split­tet et mildt, gro­en­de mør­ke med ha­tets bren­nen­de kors.

Nå klap­per de.

Og spil­ler, gam­le. Syn­ger Un­cle Satch­moʼs Lullaby. Svet­ten pip­ler, brys­tet hi­ver. En sol sit­ter fast i trom­pe­tens skin­nen­de svelg. Som grå­ten i en stru­pe. du

... the trouble I’ve se­en.

Hvor ditt ar­re­te smil gjør meg skam­full over mitt eget steng­te an­sikt, mitt kne­fall for skyg­ge­ne. Jeg spør deg: Hvor hen­tet du kraf­ten til ditt opp­rør uten hat? Din skin­nen­de tone av lys som gjen­nom­strå­ler ne­ger­nat­ta? Svar meg, hvor stor sorg skal til ... hvor stor sorg skal til for å na­ere en ren gle­de?

Og trom­pe­ten sva­rer langt bor­te fra, en røk av sølv:

- Mis­sis­sip­pi ...

– Det er en vel­dig him­mel over alt Bør­li skri­ver. I et øko-per­spek­tiv er han mer ak­tu­ell enn noen gang, kon­klu­de­rer Ole Karlsen.

Sit­te på tram­men og fi­lo­so­fe­re

Til­ba­ke på Fyl­kes­man­nens kon­tor i Ha­mar har Sig­bjørn John­sen fun­net frem dik­tet «Li­ke­vel». Han me­ner det i all sin kort­fat­tet­het il­lust­re­rer Bør­lis hu­ma­nis­tis­ke poe­si:

Jeg ser deg bøyd over vatn Du skyl­ler bitte­små kla­er mens kvel­den syn­ger sak­te i vise, venn­li­ge tra­er. Og over ditt bil­de i elva gyn­ger stjer­ne­nes sk­ja­er

Li­ke­vel spør mitt hjer­te hva lyk­ke er – – –

– Det hese­ble­sen­de sam­fun­net vi le­ver i, etter­la­ter et stort be­hov for å set­te seg på tram­men og fi­lo­so­fe­re, slik Bør­li så mes­ter­lig for­mu­le­rer det i dik­tet «Juni­kveld», me­ner fyl­kes­man­nen.

Vi sit­ter i slør­blå juni­kveld og sva­ler oss ute på tram­men. Og alt vi ser på har dob­belt liv, for­di vi san­ser det sam­men.

Se – skog­sjø­en lig­ger og skin­ner rødt av sunk­ne sole­falls-ri­ker.

Og blankt som en ting av gam­melt sølv er skri­ket som lom­men skri­ker.

Og heg­gen ved grin­da bren­ner så stilt av nykveik­te bloms­ter­kvas­ter. Nå skjel­ver de kvitt i et pust av vind, – det er som om noe has­ter ...

Å, flytt deg na­er­me­re inn til meg her på kjøk­ken­tram­men!

Den er så svin­nen­de kort den stund vi men­nes­ker er sam­men.

Han er stolt over å va­ere sta­tens frems­te re­pre­sen­tant i et fyl­ke som har fost­ret dik­te­re som Hans Bør­li og Vidar Sand­beck.

– I Fyl­kes­man­nens in­struks he­ter det at jeg skal job­be til bes­te for fyl­ket. Å ba­ere frem bud­ska­pet om iden­ti­tet, slik Bør­li og Sand­beck har gjort, er en del av min ini­tia­tiv­rett og -plikt, me­ner Sig­bjørn John­sen.

Foto: Vidar RUUD/NTB scanpix

Hans Bør­li var en lav­ma­elt og få­ma­elt hed­mar­king. Han lot dik­te­ne tale, og han fikk etter hvert et stort pub­li­kum.

Foto: Mor­ten Hvaal/af­ten­pos­ten

Vidar Sand­beck var mer utad­vendt enn Hans Bør­li. Som fio­li­nist, ly­ri­ker, vise­for­fat­ter og prosa­for­fat­ter hø­rer han til våre mest all­si­di­ge kunst­ne­re.

Foto: Torstein Hvattum

Sig­bjørn John­sen har hatt med seg Hans Bør­lis sto­re dikt­sam­ling gjen­nom hele sitt voks­ne liv.

Foto: Ivar Aa­se­rud/ak­tu­ell/ntb scanpix

Hans Bør­li var født inn i fat­tig­dom og ble dik­ter mot alle odds. Han fant of­test in­spi­ra­sjon ute i sko­gen. På kjøk­ke­net fant han rett som det var frem no­tat­blokk og bly­ant. Her sam­men med kona Magn­hild hjem­me i Eids­berg.

Foto: Torstein Hvattum

Bir­git Ol­sen hol­der ofte fore­drag om Vidar Sand­beck.

Foto: Mor­ten Hvaal/af­ten­pos­ten

Mål­frid og Vidar gif­tet seg i 1972. «Mål­frid er hus­mor, kon­su­lent, råd­gi­ver og kor­rek­tur­le­ser. Iblant er hun umer­ke­lig suf­flør på førs­te benk», som Thor­bjørn Bak­ken ut­tryk­ker det i bo­ken om Sand­beck.

Foto: Sver­re A. Bør­ret­zen/ak­tu­ell/ntb scanpix

«Penge­ga­lop­pen» ble en lande­pla­ge og en øko­no­misk gull­gru­ve for Vidar Sand­beck. Den ble ut­gitt som sin­gel i 1958 og nåd­de en an­nen­plass på Vg-lis­ta.

Foto: Glom­dals­mu­se­et

For­eld­re­ne Len­ny Ali­da og Emil Sand­beck med sine fem barn: Ol­ga, Astrid, Arne, Mag­ne og Vidar (på mors fang).

Foto: Dag­finn Grø­no­set/glom­dals­mu­se­et

Vidar Sand­beck skaf­fet seg lett ven­ner. Her syn­ger han for An­na Widén (1890–1973), kjent som An­na i Øde­mar­ka, på Haugset­vol­den ved Is­ter­sjø­en.

Foto: Erik Mostue/dom­kirke­od­den.

Fra Sand­becks do­dør. De på­lim­te avis­ut­klip­pe­ne vi­ser kunst­ne­rens hu­mor og in­ter­es­ser.

Foto: Mar­ta Al­me/glom­dals­mu­se­et

Sand­becks trio: Vidar Sand­beck (fio­lin), Kåre B. Skram­stad (gi­tar og fio­lin) og Arn­ljot Skram­stad (trekk­spill).

Foto: Ivar Aa­se­rud/ak­tu­ell/ntb scanpix

Sko­gen var Hans Bør­lis ar­beids­plass når han ikke søk­te til skrive­ma­ski­nen hjem­me. Ute i tøm­mer­sko­gen hen­tet han im­pul­ser til et sva­ert om­fat­ten­de for­fat­ter­skap.

Den­ne lil­le bo­ken, Hans Bør­lis bes­te dikt, lig­ger på Sig­bjørn John­sens kon­tor i Ha­mar. Han har den med seg på in­ner­lom­men sta­dig vekk når han er ute og hol­der fore­drag o.l.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.