DE BAR BEGGE
med seg lengselen etter en bedre hverdag for småkårsfolk inn i sitt forfatterskap. I år er det 100 år siden Hans Børli og Vidar Sandbeck ble født.
De vokste opp under trange kår på hver sin kant av det politisk røde Hedmark tidlig på 1900-tallet. Hans Børli og Vidar Sandbeck bar med seg lengselen etter en bedre hverdag for småkårsfolk inn i forfatterskapet. De hadde samme verdigrunnlag, men det litteraere uttrykket ble svaert forskjellig.
På fylkesmannens skrivebord i Statens hus i Hamar ligger mange dokumenter. En liten, rød bok i lommeformat, Hans Børlis beste dikt, har også sin faste plass der. Boken forlater skrivebordet bare når eieren, Sigbjørn Johnsen, skal ut på tur i embetets aerend – eller et styremøte venter.
Fylkesmannen baerer Børlis ord på verseføtter med seg på innerlommen overalt. Ordene er gode å ty til når talene blir lange og de pompøse vendingene faretruende naere. Også da Johnsen var finansminister, fant han ved flere anledninger frem vers av Børli som forsonende forklaring på statsbudsjettets begrensninger.
Letter stemningen
– Lyrikken skaper en helt spesiell stemning. For meg har det vaert helt nødvendig å lese dikt i sammenhenger der helt andre temaer har stått på sakslisten. Jeg har ikke noe forskningsmessig belegg for påstanden, men jeg vil hevde at god lyrikk letter stemningen og øker viljen til samarbeid. Hvis et dikt kan bygge ei bru, er det vel verdt å lese det for forsamlingen, mener Sigbjørn Johnsen.
– Vi er av samme folket, smiler han. Johnsen legger hånden på bildet av Børli
som pryder diktsamlingen. Om noen få måneder overlater veteranen nøkkelen til kontoret til sin partikollega Knut Storberget. Fylkesmannen takker for seg, men nye arbeidsoppgaver venter. Med Børli garantert som trofast følgesvenn.
– Slekta mi er full av husmenn og skogsarbeidere. Jeg kjenner meg godt igjen i Børlis refleksjoner over livet, inspirert av hverdagen som tømmerhogger. Hans evne til å si mye med få ord er helt spesiell. Det lukter granbar og kvae av ordene hans. Bildebruken er veldig nedpå, men budskapet universelt. Vi er en del av et større univers. Alt henger sammen med alt. Hans Børli maktet gjennom sitt lange og produktive forfatterskap å skape en høyere himmel over folks liv, sier Sigbjørn Johnsen.
Reisende med Sandbeck
I Ås i Akershus fyller Birgit Olsen stuen med stemningsfulle toner fra Jo Nesbøs tolkning av Vidar Sandbecks vise «Jens Vankelmodig».
– Den er min favoritt, en sår kjaerlighetssang med rikelige porsjoner selvironi, konstaterer Olsen.
Hun har gjennom mange år besøkt lag og foreninger med Vidar Sandbecks mangfoldige forfatterskap i kofferten. Den finstemte blandingen av humor og klassekamp i viser, vers og prosa har fascinert Birgit Olsen gjennom hele hennes voksne liv.
Den pensjonerte grunnskolelaereren er, som Hans Børli, født og oppvokst i Eidskog i Hedmark. Hun føler et sterkt slektskap til sambygdingens diktning, men legger ikke skjul på at Sandbeck står henne vel så naer.
– Som forfattere er de veldig forskjellige. Sandbeck er ordkunstneren, humoristen, Børli en langt dystrere lyriker som befatter seg med de eksistensielle spørsmål.
Kresen og selvkritisk
Men det er lett å la seg lure av Sandbecks tekster. I humoren og selvironien ligger også en klo, en klassebevissthet og et sterkt politisk engasjement, sier Birgit Olsen.
Hun er opptatt av å få frem hvor kresen og selvkritisk Sandbeck var i alt han skrev. Journalistekteparet Rise og Dagfinn Grønoset har uttrykt det så fint i en hilsen til forfatteren og visesangeren i boken Vidar Sandbeck – hans liv og virke, som tryslingen Thorbjørn Bakken ga ut for 13 år siden:
«Vidar Sandbeck er streng mot seg selv. Kresen med ordene, perfeksjonist i alle ting. Han slipper ikke noe før han har gitt alt – og knapt nok da. Han er rett og slett en pirk – her fins ingen nåde. Han lukter og smaker på språket, sliper og pusser og blir aldri fornøyd. Vi spurte han en gang om han ikke var så noenlunde fornøyd med alt han hadde fått til i alle disse årene. ’Jeg er aldri fornøyd’, svarte Vidar kontant. Det visste vi, det var dumt å spørre. ’Jeg gleder meg aldri over noe i mer enn to da’r.’»
Døråpner og stengsel
Spør du ti godt voksne nordmenn om en visetekst eller en boktittel de umiddelbart forbinder med Vidar Sandbeck, vil ni av dem garantert svare «Pengegaloppen». Den muntre visen om penger til bekymring for fattig og for rik, lansert på slutten av 50-tallet, ble en døråpner til folk flest og en solid inntektskilde for Sandbeck, men den skulle også komme til å skygge for et langt viktigere forfatterskap.
I 1962 debuterte han som romanforfatter med Rundtramper og flatfele. Her gir han leseren vakre, humoristiske skildringer fra barndom og oppvekst, men med tydelige politiske undertoner.
I romanene Månen lo over Ravneberget og Kjaerlighet og gråbensild tar Sandbeck for seg fattigdommen og drømmene som drev bygdefolket til Amerika.
I syvbindsserien om Påsån er det ham selv vi møter – i selvironiske, frodig dikteriske vendinger.
– Ser så lett ut, er så vanskelig
Forfatteren Per Petterson lar sin begeistring for Vidar Sandbecks tekster få fritt utløp i forordet til boken Påsån (utgitt i 1993). Her karakteriserer han Påsån-bøkene som kanskje det ypperste Sandbeck har skrevet:
«Når alle bøkene er lest og lagt til side for denne gang, har en følelsen av å ha levd ikke bare sitt eget liv, men Påsåns òg. Det gjør kanskje ikke livet lenger, men det gjør det mye breiere på midten. Det som i leksikon overflatisk betegnes som et ‘sorgmuntert og slentrende språk’, er resultatet av hardt kunstnerisk arbeid. Det ser så lett ut, og er så vanskelig. På tross av mye bra omtale og mange lesere, trur jeg denne bragden er noe det litteraere parnasset aldri fikk med seg. Desto verre for dem.»
Litt av en attest fra en Norges mest anerkjente moderne forfattere.
Allsidig
Få, om noen i norsk litteratur, har skildret klasseforholdene på landsbygda tidlig på 1900-tallet så sterkt, med humor, brodd og politisk presisjon, som Sandbeck.
Gjennom faren Aksel (slik han navngis i bøkene) og naboen Thorvaldsen, to av de mest oppviglerske i romanene, forteller forfatteren historier om undertrykkelse, kjaerlighet og slit.
«Å se politi på jakt etter arbeidsfolk der de sto med gråbensild på tunga – det naeret revolusjonstanker», slik Sandbeck uttrykker det i Kjaerlighet og gråbensild.
Sandbeck vokste opp i Åmot i Østerdalen og hadde tidlig en drøm om å bli musiker. Han startet allerede i niårsalderen med å spille fele, og opptrådte som 14-åring som spillemann på mangt et festlokale.
Drømmen om en dag å stå på scenen som en feiret solofiolinist måtte han gi opp. Han prøvde seg i skogen som tømmerhugger. Sandbeck var selger, snekker, murer, handelsbetjent og treskjaerer. Men i bunnen av den rastløse allsidigheten lå en dyp og inderlig trang til å uttrykke seg skriftlig.
Han begikk en ganske ubemerket debut med visesamlingen I døragløtten midt på 50-tallet, før Otto Nielsen i 1959 inviterte ham til NRKS radioprogram Søndagsposten. Der fikk han fremføre «Pengegaloppen», og resten er historie, som det klisjéaktig heter. Vidar Sandbeck skrev «Menuett i mai» og «Gull og grønne skoger», og han forsynte flere av våre mest kjente plateartister med tekster og toner som sendte dem til topps på bestselgerlistene.
Ja, skihelten fra VM i Oslo i 1966, Gjermund Eggen, kan takke Sandbeck for teksten til «Engerdalsvalsen».
Skogens dikter
Hans Børli vokste opp på en husmannsplass på Fjellskogen i Eidskog i Hedmark. Opplevelsene i barndommen kom til å prege hele hans forfatterskap. Naturhusholdning, fattigdom og slit var hverdagen for den begavede gutten, som også ble preget av en streng pietisme i hjemmet. Atmosfaeren i oppvekstårene skapte en varig blanding av opposisjonstrang og religiøs lengsel hos Børli.
Han prøvde seg en tid som laerer, men skogen ble hans arbeidsplass. Slitet med øks og sag i svett forening med uforglemmelige naturopplevelser sommer som vinter ga ham inspirasjon til å skrive om det store i det små.
Børli var ingen humorist som Sandbeck. Men han delte østerdølens omsorg for de svake. Hele forfatterskapet er preget av en dyp respekt for den konkrete, naere naturen som omgir oss, og de uforklarlige fenomener som stiller oss til veggs som religiøst søkende mennesker.
Børlis dikt er både dyptgående og tilgjengelige. Trofastheten mot det arbeidsfolket han kom fra, forbød ham mystifikasjoner og elitespråk.
Samtidig var han åpen og søkende på alle felt. Børli prøvde uopphørlig ut nye tanker, motiver og former.
De ruver
Litteraturprofessor Ole Karlsen ved Høgskolen i Innlandet konstaterer at Børli og Sandbeck på hver sin måte ruver i det litteraere landskapet i et fylke som har fostret store forfattere og lyrikere som Åsta Holth, Jacob Breda Bull, Britt Karin Larsen, Rolf Jacobsen og Einar Skjaeraasen.
Karlsen karakteriserer Sandbeck som en av de virkelig store i den norske sanglyriske tradisjonen, men anerkjenner også hans prosaforfatterskap, ikke minst Påsån-bøkene.
– Prosabøkene er enkle og naere. Sandbeck var usedvanlig flink til å få frem karakterene rundt seg. En sjeldent dyktig folkelivsskildrer, sier Karlsen.
Strøk ikke nok?
Hans Børli var en usedvanlig produktiv lyriker.
– Han har kanskje ikke strøket nok, antyder litteraturprofessoren, med tydelig faglig respekt for et imponerende variert forfatterskap. Han trekker parallellen hva produktivitet angår, til Olav H. Hauge, som kunne begynne på et dikt på 30-tallet og fullføre det 50 år senere.
– Børlis diktning er preget av en stor aerefrykt for naturen og livet. Hans evne til å beskrive naturen, arbeidet, hans evne til å vise oss det sosiale engasjementet er makeløs i litteraer sammenheng.
Børli hevdet selv at overgangen til motorsag i 1950-årene forandret inspirasjonen hans. Motorlarmen og effektivitetsjaget ødela kontakten med naturen og drepte den «skogens dikter» han til da var regnet som.
Kritikerne var fulle av begeistring over den nye Børli, som ble en mester i å hugge til et stadig knappere billedspråk. En stor del av poesien nådde kan hende ikke frem til det brede lag av folket, men diktet «Louis Armstrong» er et godt eksempel på at han også fanget mennesker som ikke leser så mye lyrikk.
«Louis Armstrong» er et dikt preget av humanisme og treffsikre bilder. Det er blitt yndlingsdiktet til flere generasjoner nordmenn.
LOUIS ARMSTRONG
Gamle, milde Satchmo ansikt som hjulspor på sletten, som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid raser solstormen i dine lungers kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger fra din søndersungne strupe.
Nobody knows ...
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt, groende mørke med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og spiller, gamle. Synger Uncle Satchmoʼs Lullaby. Svetten pipler, brystet hiver. En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe. du
... the trouble I’ve seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull over mitt eget stengte ansikt, mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg: Hvor hentet du kraften til ditt opprør uten hat? Din skinnende tone av lys som gjennomstråler negernatta? Svar meg, hvor stor sorg skal til ... hvor stor sorg skal til for å naere en ren glede?
Og trompeten svarer langt borte fra, en røk av sølv:
- Mississippi ...
– Det er en veldig himmel over alt Børli skriver. I et øko-perspektiv er han mer aktuell enn noen gang, konkluderer Ole Karlsen.
Sitte på trammen og filosofere
Tilbake på Fylkesmannens kontor i Hamar har Sigbjørn Johnsen funnet frem diktet «Likevel». Han mener det i all sin kortfattethet illustrerer Børlis humanistiske poesi:
Jeg ser deg bøyd over vatn Du skyller bittesmå klaer mens kvelden synger sakte i vise, vennlige traer. Og over ditt bilde i elva gynger stjernenes skjaer
Likevel spør mitt hjerte hva lykke er – – –
– Det heseblesende samfunnet vi lever i, etterlater et stort behov for å sette seg på trammen og filosofere, slik Børli så mesterlig formulerer det i diktet «Junikveld», mener fylkesmannen.
Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, – det er som om noe haster ...
Å, flytt deg naermere inn til meg her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.
Han er stolt over å vaere statens fremste representant i et fylke som har fostret diktere som Hans Børli og Vidar Sandbeck.
– I Fylkesmannens instruks heter det at jeg skal jobbe til beste for fylket. Å baere frem budskapet om identitet, slik Børli og Sandbeck har gjort, er en del av min initiativrett og -plikt, mener Sigbjørn Johnsen.