INVASJONEN I TSJEKKOSLOVAKIA

Det var en mas­siv, nøye plan­lagt og vel or­ga­ni­sert in­va­sjon av en na­er al­li­ert.

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Foto: NTB scanpix

21. au­gust 1968 var en mas­siv, nøye plan­lagt og vel or­ga­ni­sert ak­sjon mot en na­er al­li­ert. Men spi­re­ne fra Pra­ha-vår­en over­lev­de.

Mor­ge­nen etter invasjonen var Pra­has ga­ter tett­pak­ket av folk som var gått mann av huse for å pro­te­ste­re. Her er sov­je­tis­ke sol­da­ter, va­ep­net til ten­ne­ne, på vei til den stat­li­ge ra­dio­sta­sjo­nen. Hoved­kvar­te­ret var inn­tatt i lø­pet av nat­ten, etter noen av de blo­digs­te sam­men­stø­te­ne med fre­de­li­ge de­mon­stran­ter som had­de slått ring om ra­dio­en.

Invasjonen i Tsjekkoslovakia den 20. au­gust 1968 var sov­jet­le­de­ren Le­on­id Brezj­nevs sto­re feil­grep. Da Mik­hail Gor­ba­tsjov be­kref­tet det­te over 20 år se­ne­re, var det for sent til å red­de både ham selv og det sov­je­tis­ke im­pe­ri­et. Men spi­re­ne fra Pra­ha-vår­en over­lev­de.

Et førs­te var­sel kom ved tre­ti­den på etter­mid­da­gen i en ano­nym te­le­fon­sam­ta­le til den tsjek­ko­slo­va­kis­ke am­bas­sa­den i Buda­pest. En kar som sa han var of­fi­ser i den un­gars­ke folke­ha­eren, for­tal­te at han had­de fått ord­re om å krys­se gren­sen til Tsjekkoslovakia sam­me kveld klok­ken 23. Uten­riks­de­par­te­men­tet i Pra­ha ante in­tent­ing, og men­te det kun­ne ha va­ert en pro­vo­ka­sjon, men ori­en­ter­te li­ke­vel pre­si­di­et i kom­mu­nist­par­ti­et. De var sam­let for å drøf­te den fore­stå­en­de parti­kon­gres­sen som skul­le strø sand på nye re­for­mer. Noen av nøk­kel­men­ne­ne var ori­en­tert, men ikke sje­fen, Alexander Dub ek.

The Moody Blues i Pra­ha

Om­trent sam­ti­dig, den­ne fine ons­dags etter­mid­da­gen, sto den bri­tis­ke pop­grup­pen The Moody Blues på Karls­bro­en og spil­te sin po­pu­la­ere «Nights in Whi­te Sa­tin» for et TVopp­tak som skul­le vi­ses i fle­re euro­pe­is­ke land da­gen etter. Uret i et av kirke­tår­ne­ne på gam­leby­si­den vis­te 14.50 da ka­me­ra­et svei­pet over de iko­nis­ke fa­sa­de­ne mens den me­lan­kols­ke, lett kla­gen­de me­lo­di­en to­net ut over el­ven Mol­dau, el­ler Vlta­va på tsjek­kisk. En grup­pe ung­dom­mer satt lett hen­sleng­te, in­tet­anen­de de også, og fulg­te opp­ta­ke­ne med de lang­hå­re­de bri­tis­ke rocke­mu­si­ker­ne.

Det­te var også ut­se­en­det til man­ge av ung­dom­me­ne som i 1968 gjor­de opp­rør fra gras­rota mot den etab­ler­te mak­ten i Ber­lin og Pa­ris, bare noen mil vest for Pra­ha. Også her i byen var ting på gang, bare i om­vendt or­den. Den for­sik­ti­ge opp­myk­nin­gen av det stren­ge kom­mu­nis­tis­ke syste­met i Tsjekkoslovakia, i dag kjent som Pra­ha-vår­en, var le­det og in­spi­rert oven­fra. Men vår­for­nem­mel­se­ne had­de al­le­re­de gjort man­ge tsjek­ke­re litt bla­ser­te – selv­es­te Louis Arm­s­trong had­de va­ert her alt i 1965. Moody Blues vir­ket som en ny be­kref­tel­se. Det var me­nin­gen at grup­pen skul­le hol­de en stor kon­sert i byen nes­te dag. I ste­det ble de eva­ku­ert av

den bri­tis­ke am­bas­sa­den sam­me kveld.

Sov­je­tis­ke fly med «tek­nis­ke pro­ble­mer»

Opp­ta­ke­ne på Karls­bro­en på­gikk fort­satt da to sov­je­tis­ke fly lan­det på Ruzy­ne-fly­plas­sen rett uten­for byen. Mann­ska­pet sa de had­de fått tek­nis­ke pro­ble­mer og måt­te ven­te på re­serve­de­ler fra Mosk­va. Fly­ene skul­le an­gi­ve­lig vi­de­re til Ju­go­sla­via. Pas­sa­sje­re­ne slo seg ned i ka­fe­en i tran­sitt­hal­len, mens en mind­re grup­pe had­de tatt bus­sen inn til den sov­je­tis­ke am­bas­sa­den i byen. Tsjek­kis­ke po­liti­folk fulg­te nøye med, men det enes­te de syn­tes var litt rart, var at alle men­ne­ne had­de helt like sko og sam­me ba­ga­sje.

For­kla­rin­gen kom se­ne­re på kvel­den, da pas­sa­sje­re­ne i tran­sitt­hal­len plut­se­lig dro opp ma­skin­ge­va­erer fra sek­ke­ne sine og tok kon­troll over fly­plas­sen. De to fly­ene med tek­nis­ke pro­ble­mer var i vir­ke­lig­he­ten mo­bi­le ra­dar­sta­sjo­ner som skul­le lede de sov­je­tis­ke trans­port­fly­ene trygt ned i ho­ved­sta­den. Ut­over nat­ten kom den ene Antonov-ma­ski­nen etter den and­re brø­len­de inn over hus­ta­ke­ne, fullas­tet med strids­vog­ner og sol­da­ter. Sor­te li­mou­si­ner fra am­bas­sa­den sto kla­re til å vise in­va­sjons­styr­ke­ne vei­en til nøk­kel­po­si­sjo­ne­ne de skul­le be­set­te. Det var en mas­siv, nøye plan­lagt og vel or­ga­ni­sert in­va­sjon av en na­er al­li­ert. Kreml had­de la­ert av feil­gre­pet fra Buda­pest i 1956, da Mosk­va i førs­te om­gang sat­te inn en be­gren­set styr­ke på bare 4000 sov­je­tis­ke sol­da­ter for å stag­ge de til dels mi­li­tan­te un­gars­ke opp­rø­rer­ne. Det ble blo­dig.

Få døds­ofre på beg­ge si­der

I Pra­ha var det ikke noe opp­rør i den for­stand, men nat­ten mel­lom 20. og 21. au­gust 1968 ryk­ket de al­li­er­te inn på én gang med en mas­siv styr­ke på over 165.000 mann og 4600 strids­vog­ner: 23 sov­je­tis­ke di­vi­sjo­ner, støt­tet av to pols­ke di­vi­sjo­ner, en fra Un­garn og en sym­bolsk bul­garsk bri­ga­de. To øst­tys­ke di­vi­sjo­ner sto kla­re ved gren­sen, men ble holdt til­ba­ke i sis­te li­ten etter ord­re fra Mosk­va. Ro­ma­nia del­tok ikke, og Al­ba­nia gikk ut av War­szawa­pak­ten må­ne­den etter invasjonen. I lø­pet av en ukes tid var ok­ku­pa­sjons­styr­ken svul­met opp til en halv mil­lion mann og 6000 strids­vog­ner som dund­ret gjen­nom bygd og by. De kal­te den Ope­ra­sjon Do­nau. 137 tsjek­ko­slo­va­kis­ke bor­ge­re ble drept un­der ak­sjo­nen, og 96 rus­sis­ke sol­da­ter døde – de al­ler fles­te i ulyk­ker.

25 tsjek­ke­re døde i en av de hef­tigs­te kon­fron­ta­sjo­ne­ne som fant sted i mor­gen­ti­me­ne uten­for ra­dio­sta­sjo­nen i Pra­ha, der sov­je­tis­ke styr­ker til slutt grei­de å ta seg inn. Ra­dio­en had­de meldt om invasjonen tid­li­ge­re på nat­ten, og ti­tu­se­ner av si­vi­lis­ter had­de om­gå­en­de be­gitt seg til Vi­nohrads­ka-ga­ten for å slå ring om ra­dio­en. Den had­de be­gynt å kring­kas­te inn­hol­det i den ster­ke for­døm­mel­sen av mi­li­taer­ak­sjo­nen som pre­si­di­et i kom­mu­nist­par­ti­et nett­opp had­de ved­tatt. Men opp­le­sin­gen ble stan­set og er­stat­tet av klas­sisk mu­sikk – de sam­me styk­ke­ne av Beet­ho­ven og Sme­tana som ble spilt etter svi­ket i Mün­chen i 1938, der Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke ga Hit­ler frie hen­der med Sude­ten­land, land­ska­per langs gren­sen der et­nis­ke tys­ke­re var i fler­tall. Også den­ne gang for­sto lyt­ter­ne bud­ska­pet, uten ord. År­stall som end­te på 8 had­de fått et ille­vars­len­de ry. Rik­tig­nok var den frie re­pub­lik­ken Tsjekkoslovakia grunn­lagt i 1918, men 20 år etter at kom­mu­nist­le­de­ren Kle­ment Gott­wald le­det stats­kup­pet i Pra­ha i 1948, var «ven­ne­ne» fra øst til­ba­ke med pan­ser og ka­no­ner.

Dubček had­de feil­vur­dert Mosk­va

Parti­le­del­sen var mer el­ler mind­re lam­slått. Alexander Dub ek, Pra­ha-vår­ens for­sik­ti­ge «far», som var valgt til parti­for­mann i ja­nu­ar 1968, ble helt brakt ut av fat­ning, min­nes Ji­ri

Pe­li­kan, sen­tral­ko­mité­med­lem og sjef for stats­fjern­sy­net.

– Med tårer i øyne­ne sa Dub ek: «Det­te er den størs­te tra­ge­di­en i mitt liv. Gjø­re noe sånt mot meg, som hele li­vet har ar­bei­det for venn­skap mel­lom Sov­jet­unio­nen og Tsjekkoslovakia!»

Selv skrev Dub ek etter­på at «jeg har in­gen nøy­ak­tig er­ind­ring om hva jeg gjor­de og hva de and­re gjor­de i de na­er­mes­te mi­nut­te­ne. Ny­he­ten før­te til en opp­his­set og kao­tisk dis­ku­sjon jeg ikke tok del i. Min vur­de­ring av sov­je­ter­nes hen­sik­ter had­de vist seg å va­ere feil.»

Han had­de skjønt at de styr­tet Khrusj­tsjov i 1964 ikke bare for­di han var gam­mel og syk, men trod­de i det lengs­te at Brezj­nev-re­gi­met ikke vil­le kull­kas­te alle for­gjen­ge­rens re­for­mer. Invasjonen end­ret alt det­te. Dub ek inn­så nå med ett at «jeg sto over­for gang­ste­re.»

Po­li­tisk sko­lert un­der Khrusjtsjovs re­for­mer

Alexander Dub ek (1921–1992) var slo­vak og had­de vokst opp i Kir­gi­sia i Sov­jet­unio­nen, dit fa­ren had­de reist for å job­be. Han var et pro­dukt av det sta­li­nis­tis­ke skole­ve­se­net, had­de sett hun­gers­nød og and­re føl­ger av den bru­ta­le kol­lek­ti­vi­se­rin­gen i land­bru­ket på na­ert hold, men ble en lo­jal kom­mu­nist. Fa­mi­li­en flyt­tet hjem i 1938, på et tids­punkt da Stalins ut­rensk­nings­ma­ski­ne­ri gikk på høy­gir. Etter dik­ta­to­rens død kom Dub ek til­ba­ke til Sov­jet­unio­nen i 1955, og fikk tre års po­li­tisk sko­le­ring på parti­høy­sko­len i Mosk­va.

På den­ne ti­den opp­lev­de han den re­form­iv­ri­ge Ni­ki­ta Khrusj­tsjov på na­ert hold, og ikke minst hans knu­sen­de opp­gjør med Stalins per­son­kult og for­bry­tel­ser mot fol­ket på den 20. parti­kon­gress i 1956. Det­te gjor­de kraf­tig inn­trykk i Po­len og Un­garn, men ikke så mye i Tsjekkoslovakia, der de gam­le sta­li­nis­te­ne fort­sat­te om­trent som før.

Da Dub ek kom hjem i 1958, fer­dig sko­lert, ryk­ket han først opp i det lo­ka­le kom­mu­nist­par­ti­et i Slo­va­kia. Men helt på top­pen i Tsjek­ko­slo­va­kias par­ti var le­del­sen dypt split­tet, dels ideo­lo­gisk, dels for­di øko­no­mi­en stag­ner­te og de var ueni­ge om hvor­dan pro­ble­me­ne skul­le lø­ses. Det tun­ge tsjek­kis­ke in­du­stri­lo­ko­mo­ti­vet, som byg­de på stol­te tra­di­sjo­ner fra habs­bur­ger­ri­ket før førs­te ver­dens­krig, var be­gynt å fus­ke un­der en streng plan­øko­no­mi. I 1963 var lan­dets brut­to na­sjo­nal­pro­dukt gått til­ba­ke med hele 2 pro­sent. Sam­ti­dig til­tok mis­nøy­en med par­ti­ets gam­le le­der An­to­nin No­vot­ny, og Dub ek sto frem som kan­di­dat til å over­ta, «vil­lig men ikke over­iv­rig», iføl­ge en av sine råd­gi­ve­re. 5. ja­nu­ar 1968 ble han valgt til første­sek­reta­er og der­med lan­dets le­der.

Ak­sjons­pla­nen for en ny so­sia­lis­me

Dub ek had­de med seg en krets av li­be­ra­le øko­no­mer og aka­de­mi­ke­re, folk som had­de va­ert i Øs­ter­rike og Vest-tysk­land og sett hvor­dan ka­pi­ta­lis­tisk øko­no­mi skjøt fart, mye mer tak­ket va­ere in­tel­lek­tu­ell fri­het og ny tek­no­lo­gi enn hardt fy­sisk ar­beid. Po­li­tis­ke re­form­ten­ke­re i kret­sen skuet til Ju­go­sla­via og så hvor­dan Jo­sip Ti­to eks­pe­ri­men­ter­te med å myke opp kom­mu­nis­men.

Dis­se re­for­ma­to­re­ne i Pra­ha had­de in­gen pla­ner om å imi­te­re ka­pi­ta­lis­men, og vil­le at Tsjekkoslovakia skul­le for­bli et lo­jalt med­lem i sov­jet­blok­ken, men de vil­le frem til en ny type so­sia­lis­me, med ele­men­ter av de­mo­kra­ti og «et men­nes­ke­lig an­sikt», som de skrev i hand­lings­pla­nen. Den skul­le va­ere tro mot Marx’ tan­ker, men rens­ke ut ar­ven fra Sta­lin. Uten tvil vil­le den­ne nye so­sia­lis­men gi stør­re fri­het og fle­re mu­lig­he­ter enn ka­pi­ta­lis­men, sa de. På pa­pi­ret.

Dub ek ga øko­no­me­ne frie hen­der, og de sat­te i gang med et ak­sjons­pro­gram som om de had­de en viss mann i haele­ne. Ti­den for

re­form var over­mo­den. De vil­le ta i bruk pri­se­ne, som hit­til had­de va­ert låst av ideo­lo­gis­ke grun­ner, for å re­gu­le­re mar­ke­det. Be­drif­te­ne skul­le få fri­ere hen­der til å pro­du­se­re det de vil­le og kvit­te seg med over­flø­dig ar­beids­kraft. Mar­keds­kref­ter skul­le er­stat­te den stren­ge sen­tral­plan­leg­gin­gen, men det skul­le ikke inn­fø­res noe stor­stilt pri­vat ei­er­skap, og kol­lek­ti­vi­se­rin­gen av land­bru­ket skul­le be­stå.

Dub eks re­form­stab så for seg frie valg alt in­nen ut­gan­gen av 1970-tal­let, der de men­te kom­mu­nist­par­ti­et med sik­ker­het vil­le hol­de stand mot po­li­tis­ke kref­ter som nå var sam­let i kon­trol­ler­te grup­per. Sen­su­ren skul­le opp­he­ves, presse­fri­het inn­fø­res samt ret­ten til å dan­ne for­enin­ger og lag.

Man­nen med det for­leg­ne smi­let

Det eks­pe­ri­men­tet Dub ek nå ga seg i kast med, var dris­ti­ge­re og far­li­ge­re enn han selv for­sto. «Jeg trod­de vi var mye fri­ere enn vi var», inn­røm­met han i etter­tid. Han had­de nok over­vur­dert be­tyd­nin­gen av at lan­det ikke had­de noen stå­en­de sov­je­tis­ke styr­ker in­nen­for gren­se­ne. Tsjek­ko­slo­va­kias nye le­der had­de gått i gang med re­for­me­ne i den tro at han had­de still­tien­de støt­te fra Mosk­va, for hele sov­jet­blok­ken vil­le jo dra nyt­te av at Tsjekkoslovakia blomst­ret opp igjen, men­te han.

Mis­for­stå­el­sen skyld­tes mu­li­gens at Brezj­nev had­de va­ert uty­de­lig og lun­ken, men ikke av­vi­sen­de, da Dub ek luf­tet sine ide­er i Mosk­va kort etter at han over­tok. Kreml-sje­fen had­de ennå ikke full kon­troll, og sett fra Pra­ha var han en over­gangs­fi­gur. Det var også feil.

Tsjek­ko­slo­va­kias nye re­gje­rings­sjef var «ikke den fød­te le­der som gjen­nom sin ut­strå­ling trek­ker mas­se­ne til seg og mo­bi­li­se­rer dem til inn­sats for sin linje», slik Ji­ri Pe­li­kan skrev. Den enes­te grunn til at Dub ek ble valgt til for­mann, men­te han, var at han var enes­te kom­pro­miss­løs­ning. Han for­søk­te ikke å vise seg ster­ke­re enn han var, og la ikke skjul på det når han var i tvil: «Man­ge gan­ger syn­tes det som om han tryg­let om hjelp med øyne­ne som skin­te gjen­nom bril­le­ne som hop­pet opp og ned på ne­sen hans.»

De and­re kom­mu­nist­lan­de­nes le­de­re be­gyn­te snart å bak­snak­ke Dub ek. De kom sam­men til råd­slag­nin­ger i Mosk­va i april, og den un­gars­ke parti­sje­fen Ja­nos Kádár, som var inn­satt etter at rus­ser­ne had­de knust opp­stan­den i 1956, ut­tal­te etter mø­tet at le­del­sen i Kreml så på den nye tsjek­ko­slo­va­kis­ke le­de­ren som «en svak, naiv og uer­fa-

«Jeg trod­de vi var mye fri­ere enn vi var.» Tsjek­ko­slo­va­kias le­der Alexander Dubček

ren mann». Men for­be­hol­det un­ga­re­ren tok, er an­ta­ge­lig vik­ti­ge­re: «Han er også gåte­full, og det er mu­lig at det i dy­pet av hans sjel også skju­ler seg noe an­net.»

Mis­tan­ken om at det­te var noe far­lig, bred­te seg raskt i nabo­lan­de­ne, og Po­lens le­der Wla­dys­law Gom­ul­ka var blant de mest ner­vø­se. I mars 1968 had­de lan­det opp­levd en po­li­tisk kri­se, der stu­den­ter og in­tel­lek­tu­el­le for­lang­te yt­rings­fri­het og po­li­tis­ke re­for­mer, og det ul­met blant ar­bei­de­re som var mis­for­nøy­de med dår­lig mat og høy­er priser. Gom­ul­ka men­te det var smit­ten fra Pra­ha som nå spred­te seg.

Hvor­for be­stem­te Sov­jet seg for å bru­ke makt?

Plan­leg­gin­gen av en mi­li­ta­er in­ter­ven­sjon var på det­te tids­punkt al­le­re­de i gang, men den for­mel­le be­slut­nin­gen ble ikke fat­tet før 17. au­gust, tre uker etter at le­der­ne i Mosk­va og Pra­ha had­de møt­tes på to­manns­hånd for å dis­ku­te­re et kom­pro­miss som tsjek­ko­slo­va­ke­ne trod­de in­ne­bar at li­be­ra­li­se­rin­gen kun­ne fort­set­te. Det var i tråd med et over­vel­den­de fler­tall av folke­me­nin­gen i Tsjekkoslovakia. Den be­høv­de ikke le­der­ne i Kreml ta mye hen­syn til, men det sto­re spørs­må­let er like fullt hvor­for Sov­jet­unio­nen til slutt be­stem­te seg for å val­se inn i lan­det med mas­si­ve styr­ker.

Fors­ke­re og his­to­ri­ke­re har gjen­nom åre­ne pekt på åpen­ba­re grun­ner som hen­sy­net til Sov­jets po­si­sjon som su­per­makt, sik­re egne gren­ser, frykt for at War­szawa­pak­ten skul­le rak­ne, og be­hov for å hind­re Tsjekkoslovakia i å bry­te ut og kom­me un­der vest­tysk inn­fly­tel­se. Men Pra­has prosov­je­tis­ke uten­riks­po­li­tikk lå fast i 1968, så det må også ha va­ert and­re grun­ner til at Mosk­va føl­te seg så tru­et av li­be­ra­li­se­rin­gen hos den lil­le sla­vis­ke fet­ter. Presse­fri­het var en åpen­bar fare, som kun­ne med­vir­ke til kon­tra­re­vo­lu­sjon i og uten­for Tsjekkoslovakia.

De gam­le her­rer i Kreml vok­tet sitt marx­is­tisk-le­ni­nis­tis­ke sys­tem som en skjør hel­lig­dom, og et­hvert av­vik vak­te mis­tenk­som­het, en­ten det var noe stort og vik­tig som Dub eks ak­sjons­plan el­ler noe så tri­vi­elt som unge menn med langt hår, som pop­grup­pen Moody Blues på Karls­bro­en.

Ju­rij An­dro­povs un­gars­ke kom­pleks

Stats­vi­te­ren Ji­ri Va­len­ta, som har spe­sia­li­sert seg på sov­je­tis­ke be­slut­nings­pro­ses­ser, kom til at det fore­gikk en in­tern drag­kamp mel­lom po­li­tis­ke kref­ter som var be­kym­ret for føl­ge­ne av makt­bruk og kret­sen av hau­ker som pres­set en ennå ving­le­te Brezj­nev: De mi­li­ta­ere, War­szawa­pakt-sje­fe­ne, parti­le­de­re i ikke-rus­sis­ke sov­jet­re­pub­lik­ker, og ikke minst KGB – na­er­me­re be­stemt Ju­rij An­dro­pov per­son­lig. Kgb-sje­fen skal ha stilt seg sa­er­lig ne­ga­tiv til Pra­ha-vår­en, åpen­bart på grunn av det «un­gars­ke kom­pleks» som fort­satt pla­get ham fra ti­den som am­bas­sa­dør i Buda­pest un­der opp­stan­den i 1956.

Det var åpen­ba­re lik­hets­punk­ter mel­lom den un­gars­ke re­vo­lu­sjo­nen og Pra­ha-vår­en. I beg­ge land var folk flest mis­for­nøy­de med po­li­tikk, øko­no­mi og inn­skrenk­ning av per-

son­lig fri­het. Men mens un­ga­rer­ne gikk til fol­ke­lig opp­stand i ga­te­ne, uten at parti­le­del­sen helt grei­de å hol­de tritt, ut­vik­let den fre­de­li­ge tsjek­ko­slo­va­kis­ke re­form­vå­ren seg over tid, og etter ini­tia­tiv fra top­pen. Like fullt ryk­ket Sov­jet­unio­nen inn med langt stør­re styr­ker i Tsjekkoslovakia enn i Un­garn 12 år tid­li­ge­re.

Ikke­volds­kam­pan­je mot inn­tren­ger­ne

Sei­e­ren over re­form­be­ve­gel­sen i Pra­ha var lett for de mi­li­ta­ere, selv om mye gikk galt un­der­veis. For ek­sem­pel svik­tet for­sy­nings­tje­nes­ten, og in­va­sjons­styr­ke­ne slet med å skaffe seg mat og drik­ke, for be­folk­nin­gen var lite vil­lig til å bi­dra. Dub ek had­de be­stemt at det ikke skul­le ytes mi­li­ta­er mot­stand, men si­vi­le tsjek­ke­re og slo­va­ker or­ga­ni­ser­te en uke­lang pas­siv mot­stand, som noen his­to­ri­ke­re har om­talt som den mest dra­ma­tis­ke ikke­volds-kam­pan­je mot en uten­landsk an­gri­per noen­sin­ne.

De sov­jet­kon­trol­ler­te myn­dig­he­te­ne steng­te gren­se­ne for ut­len­din­ger som vil­le inn, men holdt åpent for tsjek­ko­slo­va­kis­ke bor­ge­re som øns­ket seg ut. Slik reg­net de med å bli kvitt de mest bry­som­me ele­men­te­ne. For­fat­te­ren Mi­lan Kun­de­ra, man­nen bak ro­ma­nen Til­va­er­el­sens uut­hol­de­li­ge lett­het, skrev se­ne­re at «det­te var den mest vid­un­der­li­ge uken vi noen gang har opp­le­vet». Et sam­hold uten like.

Václav Ha­vel kves­set pen­nen

Hans mer kom­pro­miss­løse for­fat­ter­kol­le­ga Václav Ha­vel be­fant seg den­ne au­gust­uken sam­men med sin kone Ol­ga i Li­be­rec nord i lan­det, der han bi­dro til mot­stan­den ved å skri­ve kom­men­ta­rer og ta­ler som ble lest opp i lo­kal­ra­dio­en.

Alexander Dub ek var i mel­lom­ti­den blitt bort­ført til Mosk­va om kvel­den den 21. au­gust sam­men med sine na­er­mes­te menn. En knapp uke se­ne­re un­der­teg­net Pra­ha-vår­ens far, yd­my­ket og un­der eks­tremt press, den så­kal­te Mosk­va-pro­to­kol­len, som knus­te re­for­me­ne og star­tet den be­ryk­te­de «nor­ma­li­se­rin­gen» i Tsjekkoslovakia. Det vil si til­ba­ke til et enda stren­ge­re kom­mu­nist­re­gi­me un­der Gustáv Husáks le­del­se. Sam­me kveld ble tsjek­ko­slo­va­ke­ne fløy­et til­ba­ke til Pra­ha. «Det­te var ikke noen ae­re­rik hjem­komst», skrev Dub ek i sine me­moa­rer. Václav Ha­vel var ned­slått: «Da Du­bek snak­ket i ra­dio­mik­ro­fo­nen med gråt­kvalt stem­me, viss­te vi at alt var tapt, men ante ikke hele om­fan­get av ka­ta­stro­fen.»

Gam­le sta­li­nis­ter til­ba­ke

Det vis­te seg imid­ler­tid raskt. Den gam­le kri­sen for­ster­ket seg, sen­tral­sty­rin­gen ble skjer- pet og gam­le sta­li­nis­ter fikk til­ba­ke le­der­job­be­ne sine som takk for at de had­de god­tatt invasjonen av frem­me­de styr­ker. Sen­su­ren ble gjen­inn­ført, og masse­me­die­ne spred­te ny feil­in­for­ma­sjon. Hva ar­bei­der­ne men­te, in­ter­es­ser­te in­gen. Tsjekkoslovakia slo inn på en vei med løg­ner, kom­pro­mis­ser og halv­sann­he­ter, og folk flest bøy­de ho­det og un­der­kas­tet seg, slik Ha­vel så det. In­gen viss­te at det skul­le vare i yt­ter­li­ge­re 20 år, til fløy­els­re­vo­lu­sjo­nen i no­vem­ber 1989.

Re­form­for­kjem­pe­re mis­tet job­be­ne og ble satt til fore­fal­len­de kropps­ar­beid. Alexander Dub ek selv ble i en kort pe­rio­de sendt ut som am­bas­sa­dør til Tyr­kia, før han ble hen­tet hjem, kas­tet ut av par­ti­et og plas­sert i skog­ve­se­net hjem­me i Slo­va­kia. I 1969, etter at stu­den­ten Jan Palach had­de brent seg selv til

«Da Dubček snak­ket i ra­dio­mik­ro­fo­nen med gråt­kvalt stem­me, viss­te vi at alt var tapt, men ante ikke hele om­fan­get av ka­ta­stro­fen». Dra­ma­ti­ker og men­neske­retts­ak­ti­vist Václav Ha­vel, se­ne­re pre­si­dent i Tsjekkoslovakia

døde på Václav-plas­sen i pro­test mot dra­pet på Pra­ha-vår­en, skrev Ha­vel et brev til Du­bek og ba ham for­tel­le folk hele sann­he­ten om alt det­te, før han kun­ne for­la­te den po­li­tis­ke are­na­en med ho­det høyt he­vet. Dub ek tiet, og trakk seg helt til­ba­ke, før han duk­ket opp igjen i 1989 og fikk en se­re­mo­ni­ell jobb som pre­si­dent i det fø­de­ra­le par­la­men­tet.

Ne­ga­ti­ve føl­ger for Sov­jet og kom­mu­nis­men

I de­sem­ber 1989, da Ber­lin­mu­ren var falt, møt­tes le­der­ne fra Bul­ga­ria, Un­garn, DDR, Po­len og Sov­jet­unio­nen og er­k­la­er­te at invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 måt­te for­døm­mes som inn­blan­ding i et su­ve­rent lands ind­re an­lig­gen­der. Det var et al­vor­lig stra­te­gisk feil­grep, som ikke minst ram­met Sov­jet­unio­nen selv, skrev Mik­hail Gor­ba­tsjov i sine me­moa­rer i 1995. Bru­ken av mi­li­ta­er­makt sat­te punkt­um for re­for­me­ne som Khrusj­tsjov had­de star­tet på den 20. parti­kon­gres­sen i 1956. Lan­det falt til­ba­ke i ny­sta­li­nis­me, og vi alle tap­te mye tid, fast­slo han. Man­nen som i ok­to­ber 1989 had­de ad­vart den øst­tys­ke le­de­ren Erich Ho­neck­er om at «den som kom­mer for sent, blir straf­fet av li­vet» (han sa det rik­tig­nok ikke ak­ku­rat slik), kom selv for sent med sin «pe­re­stroj­ka». Både han og Alexander Dub ek gjor­de den sam­me feil­vur­de­rin­gen da de trod­de at det kom­mu­nis­tis­ke sys­tem kun­ne re­for­me­res. Det kun­ne bare styr­tes.

Kil­der: Alexander Dub ek: En selv­bio­gra­fi.

Ji­ri Pe­li­kan: En vår uten ende.

Kieran Wil­liams: The Pra­gue Spring and its af­ter­math. Czecho­slo­vak po­li­tics 1968–1970.

Sarah M. Ter­ry (red.):

So­vi­et Po­li­cy in Eas­tern Euro­pe.

Ro­bert F. Byr­nes (red.): Af­ter Brezh­nev.

Eda Krise­ová: Václav Ha­vel. Dich­ter und Prä­si­dent.

Michail Gor­bat­schow: Erin­ner­un­gen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.