INVASJONEN I TSJEKKOSLOVAKIA

Det var en massiv, nøye planlagt og vel organisert invasjon av en naer alliert.

21. august 1968 var en massiv, nøye planlagt og vel organisert aksjon mot en naer alliert. Men spirene fra Praha-våren overlevde.

Morgenen etter invasjonen var Prahas gater tettpakket av folk som var gått mann av huse for å protestere. Her er sovjetiske soldater, vaepnet til tennene, på vei til den statlige radiostasjonen. Hovedkvarteret var inntatt i løpet av natten, etter noen av de blodigste sammenstøtene med fredelige demonstranter som hadde slått ring om radioen.

Invasjonen i Tsjekkoslovakia den 20. august 1968 var sovjetlederen Leonid Brezjnevs store feilgrep. Da Mikhail Gorbatsjov bekreftet dette over 20 år senere, var det for sent til å redde både ham selv og det sovjetiske imperiet. Men spirene fra Praha-våren overlevde.

Et første varsel kom ved tretiden på ettermiddagen i en anonym telefonsamtale til den tsjekkoslovakiske ambassaden i Budapest. En kar som sa han var offiser i den ungarske folkehaeren, fortalte at han hadde fått ordre om å krysse grensen til Tsjekkoslovakia samme kveld klokken 23. Utenriksdepartementet i Praha ante intenting, og mente det kunne ha vaert en provokasjon, men orienterte likevel presidiet i kommunistpartiet. De var samlet for å drøfte den forestående partikongressen som skulle strø sand på nye reformer. Noen av nøkkelmennene var orientert, men ikke sjefen, Alexander Dub ek.

The Moody Blues i Praha

Omtrent samtidig, denne fine onsdags ettermiddagen, sto den britiske popgruppen The Moody Blues på Karlsbroen og spilte sin populaere «Nights in White Satin» for et TVopptak som skulle vises i flere europeiske land dagen etter. Uret i et av kirketårnene på gamlebysiden viste 14.50 da kameraet sveipet over de ikoniske fasadene mens den melankolske, lett klagende melodien tonet ut over elven Moldau, eller Vltava på tsjekkisk. En gruppe ungdommer satt lett henslengte, intetanende de også, og fulgte opptakene med de langhårede britiske rockemusikerne.

Dette var også utseendet til mange av ungdommene som i 1968 gjorde opprør fra grasrota mot den etablerte makten i Berlin og Paris, bare noen mil vest for Praha. Også her i byen var ting på gang, bare i omvendt orden. Den forsiktige oppmykningen av det strenge kommunistiske systemet i Tsjekkoslovakia, i dag kjent som Praha-våren, var ledet og inspirert ovenfra. Men vårfornemmelsene hadde allerede gjort mange tsjekkere litt blaserte – selveste Louis Armstrong hadde vaert her alt i 1965. Moody Blues virket som en ny bekreftelse. Det var meningen at gruppen skulle holde en stor konsert i byen neste dag. I stedet ble de evakuert av

den britiske ambassaden samme kveld.

Sovjetiske fly med «tekniske problemer»

Opptakene på Karlsbroen pågikk fortsatt da to sovjetiske fly landet på Ruzyne-flyplassen rett utenfor byen. Mannskapet sa de hadde fått tekniske problemer og måtte vente på reservedeler fra Moskva. Flyene skulle angivelig videre til Jugoslavia. Passasjerene slo seg ned i kafeen i transitthallen, mens en mindre gruppe hadde tatt bussen inn til den sovjetiske ambassaden i byen. Tsjekkiske politifolk fulgte nøye med, men det eneste de syntes var litt rart, var at alle mennene hadde helt like sko og samme bagasje.

Forklaringen kom senere på kvelden, da passasjerene i transitthallen plutselig dro opp maskingevaerer fra sekkene sine og tok kontroll over flyplassen. De to flyene med tekniske problemer var i virkeligheten mobile radarstasjoner som skulle lede de sovjetiske transportflyene trygt ned i hovedstaden. Utover natten kom den ene Antonov-maskinen etter den andre brølende inn over hustakene, fullastet med stridsvogner og soldater. Sorte limousiner fra ambassaden sto klare til å vise invasjonsstyrkene veien til nøkkelposisjonene de skulle besette. Det var en massiv, nøye planlagt og vel organisert invasjon av en naer alliert. Kreml hadde laert av feilgrepet fra Budapest i 1956, da Moskva i første omgang satte inn en begrenset styrke på bare 4000 sovjetiske soldater for å stagge de til dels militante ungarske opprørerne. Det ble blodig.

Få dødsofre på begge sider

I Praha var det ikke noe opprør i den forstand, men natten mellom 20. og 21. august 1968 rykket de allierte inn på én gang med en massiv styrke på over 165.000 mann og 4600 stridsvogner: 23 sovjetiske divisjoner, støttet av to polske divisjoner, en fra Ungarn og en symbolsk bulgarsk brigade. To østtyske divisjoner sto klare ved grensen, men ble holdt tilbake i siste liten etter ordre fra Moskva. Romania deltok ikke, og Albania gikk ut av Warszawapakten måneden etter invasjonen. I løpet av en ukes tid var okkupasjonsstyrken svulmet opp til en halv million mann og 6000 stridsvogner som dundret gjennom bygd og by. De kalte den Operasjon Donau. 137 tsjekkoslovakiske borgere ble drept under aksjonen, og 96 russiske soldater døde – de aller fleste i ulykker.

25 tsjekkere døde i en av de heftigste konfrontasjonene som fant sted i morgentimene utenfor radiostasjonen i Praha, der sovjetiske styrker til slutt greide å ta seg inn. Radioen hadde meldt om invasjonen tidligere på natten, og titusener av sivilister hadde omgående begitt seg til Vinohradska-gaten for å slå ring om radioen. Den hadde begynt å kringkaste innholdet i den sterke fordømmelsen av militaeraksjonen som presidiet i kommunistpartiet nettopp hadde vedtatt. Men opplesingen ble stanset og erstattet av klassisk musikk – de samme stykkene av Beethoven og Smetana som ble spilt etter sviket i München i 1938, der Storbritannia og Frankrike ga Hitler frie hender med Sudetenland, landskaper langs grensen der etniske tyskere var i flertall. Også denne gang forsto lytterne budskapet, uten ord. Årstall som endte på 8 hadde fått et illevarslende ry. Riktignok var den frie republikken Tsjekkoslovakia grunnlagt i 1918, men 20 år etter at kommunistlederen Klement Gottwald ledet statskuppet i Praha i 1948, var «vennene» fra øst tilbake med panser og kanoner.

Dubček hadde feilvurdert Moskva

Partiledelsen var mer eller mindre lamslått. Alexander Dub ek, Praha-vårens forsiktige «far», som var valgt til partiformann i januar 1968, ble helt brakt ut av fatning, minnes Jiri

Pelikan, sentralkomitémedlem og sjef for statsfjernsynet.

– Med tårer i øynene sa Dub ek: «Dette er den største tragedien i mitt liv. Gjøre noe sånt mot meg, som hele livet har arbeidet for vennskap mellom Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia!»

Selv skrev Dub ek etterpå at «jeg har ingen nøyaktig erindring om hva jeg gjorde og hva de andre gjorde i de naermeste minuttene. Nyheten førte til en opphisset og kaotisk diskusjon jeg ikke tok del i. Min vurdering av sovjeternes hensikter hadde vist seg å vaere feil.»

Han hadde skjønt at de styrtet Khrusjtsjov i 1964 ikke bare fordi han var gammel og syk, men trodde i det lengste at Brezjnev-regimet ikke ville kullkaste alle forgjengerens reformer. Invasjonen endret alt dette. Dub ek innså nå med ett at «jeg sto overfor gangstere.»

Politisk skolert under Khrusjtsjovs reformer

Alexander Dub ek (1921–1992) var slovak og hadde vokst opp i Kirgisia i Sovjetunionen, dit faren hadde reist for å jobbe. Han var et produkt av det stalinistiske skolevesenet, hadde sett hungersnød og andre følger av den brutale kollektiviseringen i landbruket på naert hold, men ble en lojal kommunist. Familien flyttet hjem i 1938, på et tidspunkt da Stalins utrenskningsmaskineri gikk på høygir. Etter diktatorens død kom Dub ek tilbake til Sovjetunionen i 1955, og fikk tre års politisk skolering på partihøyskolen i Moskva.

På denne tiden opplevde han den reformivrige Nikita Khrusjtsjov på naert hold, og ikke minst hans knusende oppgjør med Stalins personkult og forbrytelser mot folket på den 20. partikongress i 1956. Dette gjorde kraftig inntrykk i Polen og Ungarn, men ikke så mye i Tsjekkoslovakia, der de gamle stalinistene fortsatte omtrent som før.

Da Dub ek kom hjem i 1958, ferdig skolert, rykket han først opp i det lokale kommunistpartiet i Slovakia. Men helt på toppen i Tsjekkoslovakias parti var ledelsen dypt splittet, dels ideologisk, dels fordi økonomien stagnerte og de var uenige om hvordan problemene skulle løses. Det tunge tsjekkiske industrilokomotivet, som bygde på stolte tradisjoner fra habsburgerriket før første verdenskrig, var begynt å fuske under en streng planøkonomi. I 1963 var landets brutto nasjonalprodukt gått tilbake med hele 2 prosent. Samtidig tiltok misnøyen med partiets gamle leder Antonin Novotny, og Dub ek sto frem som kandidat til å overta, «villig men ikke overivrig», ifølge en av sine rådgivere. 5. januar 1968 ble han valgt til førstesekretaer og dermed landets leder.

Aksjonsplanen for en ny sosialisme

Dub ek hadde med seg en krets av liberale økonomer og akademikere, folk som hadde vaert i Østerrike og Vest-tyskland og sett hvordan kapitalistisk økonomi skjøt fart, mye mer takket vaere intellektuell frihet og ny teknologi enn hardt fysisk arbeid. Politiske reformtenkere i kretsen skuet til Jugoslavia og så hvordan Josip Tito eksperimenterte med å myke opp kommunismen.

Disse reformatorene i Praha hadde ingen planer om å imitere kapitalismen, og ville at Tsjekkoslovakia skulle forbli et lojalt medlem i sovjetblokken, men de ville frem til en ny type sosialisme, med elementer av demokrati og «et menneskelig ansikt», som de skrev i handlingsplanen. Den skulle vaere tro mot Marx’ tanker, men renske ut arven fra Stalin. Uten tvil ville denne nye sosialismen gi større frihet og flere muligheter enn kapitalismen, sa de. På papiret.

Dub ek ga økonomene frie hender, og de satte i gang med et aksjonsprogram som om de hadde en viss mann i haelene. Tiden for

reform var overmoden. De ville ta i bruk prisene, som hittil hadde vaert låst av ideologiske grunner, for å regulere markedet. Bedriftene skulle få friere hender til å produsere det de ville og kvitte seg med overflødig arbeidskraft. Markedskrefter skulle erstatte den strenge sentralplanleggingen, men det skulle ikke innføres noe storstilt privat eierskap, og kollektiviseringen av landbruket skulle bestå.

Dub eks reformstab så for seg frie valg alt innen utgangen av 1970-tallet, der de mente kommunistpartiet med sikkerhet ville holde stand mot politiske krefter som nå var samlet i kontrollerte grupper. Sensuren skulle oppheves, pressefrihet innføres samt retten til å danne foreninger og lag.

Mannen med det forlegne smilet

Det eksperimentet Dub ek nå ga seg i kast med, var dristigere og farligere enn han selv forsto. «Jeg trodde vi var mye friere enn vi var», innrømmet han i ettertid. Han hadde nok overvurdert betydningen av at landet ikke hadde noen stående sovjetiske styrker innenfor grensene. Tsjekkoslovakias nye leder hadde gått i gang med reformene i den tro at han hadde stilltiende støtte fra Moskva, for hele sovjetblokken ville jo dra nytte av at Tsjekkoslovakia blomstret opp igjen, mente han.

Misforståelsen skyldtes muligens at Brezjnev hadde vaert utydelig og lunken, men ikke avvisende, da Dub ek luftet sine ideer i Moskva kort etter at han overtok. Kreml-sjefen hadde ennå ikke full kontroll, og sett fra Praha var han en overgangsfigur. Det var også feil.

Tsjekkoslovakias nye regjeringssjef var «ikke den fødte leder som gjennom sin utstråling trekker massene til seg og mobiliserer dem til innsats for sin linje», slik Jiri Pelikan skrev. Den eneste grunn til at Dub ek ble valgt til formann, mente han, var at han var eneste kompromissløsning. Han forsøkte ikke å vise seg sterkere enn han var, og la ikke skjul på det når han var i tvil: «Mange ganger syntes det som om han tryglet om hjelp med øynene som skinte gjennom brillene som hoppet opp og ned på nesen hans.»

De andre kommunistlandenes ledere begynte snart å baksnakke Dub ek. De kom sammen til rådslagninger i Moskva i april, og den ungarske partisjefen Janos Kádár, som var innsatt etter at russerne hadde knust oppstanden i 1956, uttalte etter møtet at ledelsen i Kreml så på den nye tsjekkoslovakiske lederen som «en svak, naiv og uerfa-

«Jeg trodde vi var mye friere enn vi var.» Tsjekkoslovakias leder Alexander Dubček

ren mann». Men forbeholdet ungareren tok, er antagelig viktigere: «Han er også gåtefull, og det er mulig at det i dypet av hans sjel også skjuler seg noe annet.»

Mistanken om at dette var noe farlig, bredte seg raskt i nabolandene, og Polens leder Wladyslaw Gomulka var blant de mest nervøse. I mars 1968 hadde landet opplevd en politisk krise, der studenter og intellektuelle forlangte ytringsfrihet og politiske reformer, og det ulmet blant arbeidere som var misfornøyde med dårlig mat og høyer priser. Gomulka mente det var smitten fra Praha som nå spredte seg.

Hvorfor bestemte Sovjet seg for å bruke makt?

Planleggingen av en militaer intervensjon var på dette tidspunkt allerede i gang, men den formelle beslutningen ble ikke fattet før 17. august, tre uker etter at lederne i Moskva og Praha hadde møttes på tomannshånd for å diskutere et kompromiss som tsjekkoslovakene trodde innebar at liberaliseringen kunne fortsette. Det var i tråd med et overveldende flertall av folkemeningen i Tsjekkoslovakia. Den behøvde ikke lederne i Kreml ta mye hensyn til, men det store spørsmålet er like fullt hvorfor Sovjetunionen til slutt bestemte seg for å valse inn i landet med massive styrker.

Forskere og historikere har gjennom årene pekt på åpenbare grunner som hensynet til Sovjets posisjon som supermakt, sikre egne grenser, frykt for at Warszawapakten skulle rakne, og behov for å hindre Tsjekkoslovakia i å bryte ut og komme under vesttysk innflytelse. Men Prahas prosovjetiske utenrikspolitikk lå fast i 1968, så det må også ha vaert andre grunner til at Moskva følte seg så truet av liberaliseringen hos den lille slaviske fetter. Pressefrihet var en åpenbar fare, som kunne medvirke til kontrarevolusjon i og utenfor Tsjekkoslovakia.

De gamle herrer i Kreml voktet sitt marxistisk-leninistiske system som en skjør helligdom, og ethvert avvik vakte mistenksomhet, enten det var noe stort og viktig som Dub eks aksjonsplan eller noe så trivielt som unge menn med langt hår, som popgruppen Moody Blues på Karlsbroen.

Jurij Andropovs ungarske kompleks

Statsviteren Jiri Valenta, som har spesialisert seg på sovjetiske beslutningsprosesser, kom til at det foregikk en intern dragkamp mellom politiske krefter som var bekymret for følgene av maktbruk og kretsen av hauker som presset en ennå vinglete Brezjnev: De militaere, Warszawapakt-sjefene, partiledere i ikke-russiske sovjetrepublikker, og ikke minst KGB – naermere bestemt Jurij Andropov personlig. Kgb-sjefen skal ha stilt seg saerlig negativ til Praha-våren, åpenbart på grunn av det «ungarske kompleks» som fortsatt plaget ham fra tiden som ambassadør i Budapest under oppstanden i 1956.

Det var åpenbare likhetspunkter mellom den ungarske revolusjonen og Praha-våren. I begge land var folk flest misfornøyde med politikk, økonomi og innskrenkning av per-

sonlig frihet. Men mens ungarerne gikk til folkelig oppstand i gatene, uten at partiledelsen helt greide å holde tritt, utviklet den fredelige tsjekkoslovakiske reformvåren seg over tid, og etter initiativ fra toppen. Like fullt rykket Sovjetunionen inn med langt større styrker i Tsjekkoslovakia enn i Ungarn 12 år tidligere.

Ikkevoldskampanje mot inntrengerne

Seieren over reformbevegelsen i Praha var lett for de militaere, selv om mye gikk galt underveis. For eksempel sviktet forsyningstjenesten, og invasjonsstyrkene slet med å skaffe seg mat og drikke, for befolkningen var lite villig til å bidra. Dub ek hadde bestemt at det ikke skulle ytes militaer motstand, men sivile tsjekkere og slovaker organiserte en ukelang passiv motstand, som noen historikere har omtalt som den mest dramatiske ikkevolds-kampanje mot en utenlandsk angriper noensinne.

De sovjetkontrollerte myndighetene stengte grensene for utlendinger som ville inn, men holdt åpent for tsjekkoslovakiske borgere som ønsket seg ut. Slik regnet de med å bli kvitt de mest brysomme elementene. Forfatteren Milan Kundera, mannen bak romanen Tilvaerelsens uutholdelige letthet, skrev senere at «dette var den mest vidunderlige uken vi noen gang har opplevet». Et samhold uten like.

Václav Havel kvesset pennen

Hans mer kompromissløse forfatterkollega Václav Havel befant seg denne augustuken sammen med sin kone Olga i Liberec nord i landet, der han bidro til motstanden ved å skrive kommentarer og taler som ble lest opp i lokalradioen.

Alexander Dub ek var i mellomtiden blitt bortført til Moskva om kvelden den 21. august sammen med sine naermeste menn. En knapp uke senere undertegnet Praha-vårens far, ydmyket og under ekstremt press, den såkalte Moskva-protokollen, som knuste reformene og startet den beryktede «normaliseringen» i Tsjekkoslovakia. Det vil si tilbake til et enda strengere kommunistregime under Gustáv Husáks ledelse. Samme kveld ble tsjekkoslovakene fløyet tilbake til Praha. «Dette var ikke noen aererik hjemkomst», skrev Dub ek i sine memoarer. Václav Havel var nedslått: «Da Dubek snakket i radiomikrofonen med gråtkvalt stemme, visste vi at alt var tapt, men ante ikke hele omfanget av katastrofen.»

Gamle stalinister tilbake

Det viste seg imidlertid raskt. Den gamle krisen forsterket seg, sentralstyringen ble skjer- pet og gamle stalinister fikk tilbake lederjobbene sine som takk for at de hadde godtatt invasjonen av fremmede styrker. Sensuren ble gjeninnført, og massemediene spredte ny feilinformasjon. Hva arbeiderne mente, interesserte ingen. Tsjekkoslovakia slo inn på en vei med løgner, kompromisser og halvsannheter, og folk flest bøyde hodet og underkastet seg, slik Havel så det. Ingen visste at det skulle vare i ytterligere 20 år, til fløyelsrevolusjonen i november 1989.

Reformforkjempere mistet jobbene og ble satt til forefallende kroppsarbeid. Alexander Dub ek selv ble i en kort periode sendt ut som ambassadør til Tyrkia, før han ble hentet hjem, kastet ut av partiet og plassert i skogvesenet hjemme i Slovakia. I 1969, etter at studenten Jan Palach hadde brent seg selv til

«Da Dubček snakket i radiomikrofonen med gråtkvalt stemme, visste vi at alt var tapt, men ante ikke hele omfanget av katastrofen». Dramatiker og menneskerettsaktivist Václav Havel, senere president i Tsjekkoslovakia

døde på Václav-plassen i protest mot drapet på Praha-våren, skrev Havel et brev til Dubek og ba ham fortelle folk hele sannheten om alt dette, før han kunne forlate den politiske arenaen med hodet høyt hevet. Dub ek tiet, og trakk seg helt tilbake, før han dukket opp igjen i 1989 og fikk en seremoniell jobb som president i det føderale parlamentet.

Negative følger for Sovjet og kommunismen

I desember 1989, da Berlinmuren var falt, møttes lederne fra Bulgaria, Ungarn, DDR, Polen og Sovjetunionen og erklaerte at invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 måtte fordømmes som innblanding i et suverent lands indre anliggender. Det var et alvorlig strategisk feilgrep, som ikke minst rammet Sovjetunionen selv, skrev Mikhail Gorbatsjov i sine memoarer i 1995. Bruken av militaermakt satte punktum for reformene som Khrusjtsjov hadde startet på den 20. partikongressen i 1956. Landet falt tilbake i nystalinisme, og vi alle tapte mye tid, fastslo han. Mannen som i oktober 1989 hadde advart den østtyske lederen Erich Honecker om at «den som kommer for sent, blir straffet av livet» (han sa det riktignok ikke akkurat slik), kom selv for sent med sin «perestrojka». Både han og Alexander Dub ek gjorde den samme feilvurderingen da de trodde at det kommunistiske system kunne reformeres. Det kunne bare styrtes.

Kilder: Alexander Dub ek: En selvbiografi.

Jiri Pelikan: En vår uten ende.

Kieran Williams: The Prague Spring and its aftermath. Czechoslovak politics 1968–1970.

Sarah M. Terry (red.):

Soviet Policy in Eastern Europe.

Robert F. Byrnes (red.): After Brezhnev.

Eda Kriseová: Václav Havel. Dichter und Präsident.

Michail Gorbatschow: Erinnerungen.