FEMBØRINGEN

«Opreisningen» ville kanskje endt som aerfuglhus, vedskjul eller på bålet, men fikk i 1927 evig liv på museum etter et reklamestunt fra en tobakksfabrikk.

Fembøringen «Opreisningen» har hatt en sentral plass i båthallen til Norsk Maritimt Museum på Bygdøy helt siden den ble reist på slutten av 1950-tallet.

I 1927 seilte fembøringen «Opreisningen» fra Sandnessjøen på Helgeland til Oslo. Turen langs kysten tok nesten to måneder, og var en kombinasjon av kulturbevaring og reklame for J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik. Bedriften hadde kjøpt fembøringen fra Vega og foraert den til Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

Fembøringen, den største varianten av nordlandsbåtene, gikk ut av bruk som fiskebåt tidlig på 1900-tallet. Nyere og lettere båter, etter hvert med motor, utkonkurrerte den gamle storbåten. På sikt forsvant også de mindre typene av nordlandsbåten. Avdankede fembøringer endte opp som frakte- og losjibåter eller havnet på land, hvor de gjorde nytte som brønnhus, vedskjul, aerfuglhus, skjåer, naustdeler, sommerfjøs m.m. Andre ble til pinneved, taktro, havnet på bålet eller ble bare stående ute i sol og regn.

Maleren grep til pennen

Maleren Thorolf Holmboe (1866–1935) fra Tromsø, med barndomsrøtter på Helgeland, skrev sommeren 1926 en artikkel i avisen Tidens Tegn hvor han spådde fembøringens totale endelikt. Båten var i ferd med å forsvinne over i historien for godt, poengterte han. Holmboe var ikke den første som gjorde oppmerksom på verdien av å ta vare på fembøringen, men innlegget skapte engasjement.

Naermest som et tilsvar tok eierne av Tiedemanns Tobaksfabrik grep og stilte med penger til innkjøp, oppussing og seiling av en fembøring fra Nordland til Oslo. Firmaet tok kontakt med kaptein Johan Røring i Helgelandske Dampskibsselskap. Han fant «et prakteksemplar av denne sjeldne båt ved Sandnessjøen», som det sto i Nordlands Avis.

Kostet 300 kroner

Prakteksemplaret var «Opreisningen», bygd på Bjerka i Hemnes i 1901, en fembøring av nyere type, slik den ble utviklet fra midten av 1800-tallet. Da ble båtene bygd større og høyere og styrket på flere områder. «Opreisningen» var 13,9 meter lang og 3,25 meter bred. En fembøring hadde vanligvis en lengde på 12-13 meter på den tiden.

«Opreisningen» hadde vaert fiske- og transportbåt i Vega på Sør-helgeland. I 1927 var den eid av Petter Olsen på Ytre Flaesa i davaerende Tjøtta, nå Vega kommune. «Opreisningen»s første eier hadde vaert Ole Benjaminsen Valla på Vega. Etter å ha drevet fiske sammen med broren i flere år bestemte han seg i 1901 for å skaffe egen båt. For «Opreisningen» betalte han 300 kroner – ingen ublu pris. En fembøring med innredning og beslag kostet rundt 320 kroner i 1897.

Inspirert av Bibelen

Ole B. Valla var en sterkt religiøs mann, med solide bibelkunnskaper. Han rodde lofotfiske med stasjon på Vaerøy. Presten der skal ha brukt Valla som klokker, og han holdt andakter når presten var fravaerende. Navnet «Opreisningen» skal Valla ha hentet fra Bibelen.

I Salmenes bok 60, vers 6 het det: «Men du har gitt dem som frykter dig, et haermerke til opreisning for sannhets skyld.» I Første Mosebok 20, vers 16 brukes også dette ordet: «Og til Sara sa han: Se, her gir jeg din bror tusen sekel sølv; det skal vaere en sonegave for dig i alles øine som er sammen med dig, og for alle har du nu fått opreisning.»

Reddet i siste liten

Den nye fembøringen, med det kraftfulle navnet ble brukt på lofotfiske, av en besetning på seks mann. Rundt 1908 hadde imidlertid Ole B. Valla gått til anskaffelse av enklere og mer moderne båter.

Brødrene Eldor og Julius Jensen overtok «Opreisningen». De rodde torskegarnfiske i Bremstein ytterst i Vega. Fembøringen ble deretter også brukt som ekspedisjonsbåt. Etter noen år havnet den i storbåtnaustet på Sund-

Avdankede fembøringer endte opp som frakte- og losjibåter eller havnet på land, hvor de gjorde nytte som brønnhus, vedskjul, aerfuglhus, skjåer, naustdeler, sommerfjøs m.m. Andre ble til pinneved, taktro, havnet på bålet eller ble bare stående ute i sol og regn.

svoll. Der hentet Petter Olsen og sønnen Ole den i 1917. I årene fremover brukte de «Opreisningen» til transport av ved og materialer.

På dette tidspunktet var en seilende fembøring et forholdsvis sjeldent syn. «Opreisningen» vakte oppsikt og ble fotografert av passasjerer på Hurtigruten og turistbåter langs leia. Det var denne sjeldenheten Johan Røring fant til Tiedemanns Tobaksfabrik, visstnok i siste liten. Da Røring kom over den, sto «Opreisningen» på land, klar til å bli omgjort til aerfuglhus.

«Den siste aetling av våre vikingskip»

Tobakksfabrikken kjøpte «Opreisningen» for å gi den til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, slik at en av landets siste fembøringer kunne tas vare på for fremtiden. Kjøpet hadde et klart kulturhistorisk motiv. Men prosjektet hadde også en annen effekt. Det ga bedriften god reklame.

Tiedemanns Tobaksfabrik drev med avansert reklame allerede på 1920-tallet. I stor grad brukte de avisannonser, men reklamerte også ved utstillinger, gaver, sponsing av kultur og ved bidrag til saerskilte hendelser. I det dårlige fiskeåret 1931 bevilget tobakksfabrikken et beløp til innkjøp av 125-130 småbåter til nødstilte Finnmarks-fiskere. Båtene skulle fylles med en eske med snaddetobakk, snus, skrå m.m.

I reklamesammenheng var seilturen fra Helgelandskysten til Oslo svaert viktig. Turen fikk bred pressedekning i avisene. «Den siste fembøringens siste reise» var en av overskriftene. Flere aviser kalte «Opreisningen» «den siste aetling av våre vikingskip». I artiklene kom det klart frem at det var Tiedemanns Tobaksfabrik som sto bak bevaringen av det historiske fartøyet.

I Tiedemanns reklameavdeling samlet ansatte inn og målte størrelsen på artiklene om fembøringen. De regnet ut at skulle tilsvarende spalteplass ha vaert brukt på annonser, ville det ha blitt dyrere enn finansieringen av prosjektet i seg selv.

Ferden sørover

Lørdag 2. juli 1927, henimot midnatt, ble seilene på «Opreisningen» heist, og båten forlot Sandnessjøen med kaptein Johan Røring til rors. I Helgelands Blad 5. juli ble første etappe av reisen beskrevet slik: «Det var frisk bør og det bar lystig av sted sydover fjorden. Utenfor Stamneslandet blev kastevinden imidlertid temmelig generende, så seilene måtte fires. I løpet av natten kom båten til Sørøy ved Austbø, hvor den blev liggende søndagen over.»

Ferden fortsatte, men i nokså sakte tempo. Adskillige steder skulle besøkes underveis. Blant annet lå fembøringen i Bergen i 10 dager under varemessen der.

Med sitt brunbarkete og lappete råseil

seilte «Opreisningen» langs kysten mot hovedstaden og en ny tilvaerelse som museumsgjenstand. Vaeret var fint så å si hele veien, med unntak av uvaer utenfor Horten.

Fortøyd ved Dronningen

Etter nesten to måneder nådde «Opreisningen» Oslo fredag kveld 26. august 1927. På ettermiddagen var båten kommet til Nesoddtangen. Men det blåste nordøstlig vind, så siste del av turen gikk svaert sakte. En større motorbåt dro ut for å ta imot nordlendingen. Om bord var bl.a. Thorolf Holmboe, Folkemuseets styreleder Jacob S. Worm-müller, museets stifter og direktør Hans Aall, formannen i Norges Skibsførerforbund kaptein Tønnesen, Tiedemanns eier Johan H. Andresen og representanter for pressen.

Kaptein Røring ville helst at båten skulle få seile siste del av den lange reisen selv, men gikk til slutt med på å bli tatt på slep opp til Lindøya. Der gikk hele selskapet fra motorbåten ombord i «Opreisningen», og fembøringen satte inn mot restauranten Dronningen, hvor den, på sjøen utenfor, ble fortøyd i en bøye.

«Et underlig syn»

Under seilasen inn fjorden hadde båten fått stor oppmerksomhet. Så snart den var fortøyd, ble den omringet av båter, tilskuere og forbipasserende. Om seilende fembøringer var sjelden kost på Helgeland, var en slik farkost helt unik på Oslofjorden.

Dagbladet beskrev ankomsten slik: «Det var et underlig syn, det første glimt av fembøringens svarte seilfirkant mot de disigblå Askeråser, en uvant realistisk hilsen fra eventyrriket der nord under Ishavet hvor fugleflokkene formørker solen, hvor det går fisk i mengder som ingen sypike-fiskende Oslomann drømmer om, og hvor draugen med sin defekte båt seiler regatta om liv og død, nettopp i lag med båter som denne som nu baerer ned på oss i solfallet som på et hav av smeltet gull.»

Om kvelden arrangerte Tidemanns Tobaksfabrik en middag på Dronningen. Halfdan Petterøe overrakte kaptein Røring, øvrige mannskap og Thorolf Holmboe en liten modell av en fembøring i sølv til minne om turen. En slik modell ble også sendt til Petter Olsen på Flaesa.

Så var det taler. Både Holmboe, kaptein Tønnesen og Worm-müller priste den vakre fembøringen. Holmboe takket for at museet ville ta vare på båten. Det var ikke alltid museumsfolk og historikere hadde sans for ting som var nyere enn 500 år gamle, hevdet han.

Staselig blikkfang

Søndag gjorde «Opreisningen» en seilas på fjorden. Uken etter ble den satt på land og kjørt til Folkemuseet. Her ble det bygd et provisorisk skur for båten, og dermed hadde «den siste fembøringen gjort sin siste reise».

Folkemuseet overførte over flere år sine båter til Norsk Sjøfartsmuseum, som ble stiftet i 1914 i forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner og fikk overta de sjøfartsrelaterte utstillingsobjektene. Museet skiftet i 2010 navn til Norsk Maritimt Museum. «Opreisningen» ble overført i 1943, og er nå en av omtrent 100 båter i museets samlinger. Den har stått utstilt i Båthallen, godt tilgjengelig for publikum som et staselig blikkfang midt i lokalet.

«Opreisningen» er i ettertid blitt oppmålt av ansatte ved Tromsø museum. Det er trykt opp plakater med tegningene, og båten er også brukt som modell for en fembøring som kan kjøpes som byggesett.

Innkjøpet av «Opreisningen» oppfylte intensjonen. Tiedemanns Tobaksfabrik fikk stor oppmerksomhet, og et eksemplar av fembøringen ble bevart for ettertiden.

Den første ble markspist

Nå var ikke «Opreisningen» den første fembøringen som havnet på museum. Folkemuseet hadde allerede i 1911 overtatt fembøringen «Ranen», etter at fire studenter hadde seilt den til Rouen i Frankrike. Senere ble den overført til Sjøfartsmuseet, men kondemnert, sannsynligvis rundt 1950. Båten var da markspist og angrepet av råte.

Tromsø Museum hadde i 1921 fått fembøringen «Drauen», som da hadde vaert brukt aktivt til fiske i 50-60 år. Nordlandsmuseet kjøpte også en storfembøring i forbindelse med fylkesutstillingen i 1926. Den fungerte som blikkfang på utstillingsområdet. I likhet med «Drauen» var denne båten i flere år utstilt utendørs, med den slitasjen det medførte. Begge disse fembøringene er forlengst blitt flyttet innendørs.

Forøvrig er det ikke bevart så mange fembøringer. Ifølge en oversikt i Tromsø Museums tidsskrift Ottar fra 1984 er 11 fembøringer eid av museer, historielag og samlinger. Syv av de bevarte båtene er storfembøringer, mens de fire andre er seksroms-fembøringer. På Helgeland er det visstnok kun bevart én gammel fembøring. Den eies av Rana Museum og er av den gamle typen, bygd på 1840-tallet.

Stor symbolverdi

Nordlandsbåten, med de største variantene fembøringen og åttringen i spissen, hadde allerede på 1870-tallet symbolverdi, knyttet til det mandige, barske og vaerharde slitet langs kysten. Røttene ble trukket tilbake til vikingtiden. Båten ble i tillegg et kraftig og velbrukt symbol for en hel landsdel, et varemerke på det nordnorske.

I årene som kom, ble nordlandsbåten fotografert, malt og brukt i byvåpen, på plakater m.m. Da kong Haakon besøkte Bodø i 1907, besto for eksempel aeresportalen av en sildenot med en nordlandsbåt på toppen.

Symbolverdien ble ikke mindre etter at nordlandsbåten sluttet å fungere som bruksgjenstand. Kanskje ikke så rart at fembøringen var ansett som bevaringsverdig på 1920-tallet. Mer overraskende er det at bevaringen var så tydelig koblet til naeringsliv og markedsføring allerede da.

«Nå har vi aerlig fortjent en Teddy»

På Youtube har Norsk Folkemuseum lagt ut en seks minutter lang stumfilm om fembøringens forflytning til museets område, produsert av filmpionéren Ottar Gladtvedt i 1927. En sidste viking – fembøringen «Opreisningen»s sidste faerd er en tidlig reklamefilm, som helt frem til slutten fremstår som en dokumentasjonsfilm. Etter at «Opreisningen» med mye slit er blitt fraktet med bil, hjul, taljer og grønnsåpe, kan man lese: «Kom naa, karer. Efter denne jobben har vi aerlig fortjent en Teddy.» En herre i hatt og frakk tar deretter frem røyk og deler ut til mannskap og medhjelpere som strømmer til. De damper fornøyd mot kameraet. Også 15-åringen Torvald Albrigtsen, som var kokk på «Opreisningen»s reise langs norskekysten i 1927.

I nytt hus neste år

Neste side