BOHEMENE

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av GRETHE BRANDSØ Jour­na­list i NTB

sam­let seg på ka­fe­er i hele Euro­pa. Bak tun­ge, mør­ke fløy­els­gar­di­ner fi­lo­so­fer­te de over li­vet, dø­den, kvin­nen og kuns­ten mens de nøt sin grønn­glin­sen­de ab­sint.

Bohemene sam­let seg på ka­fe­er i hele Euro­pa. Bak tun­ge, mør­ke fløy­els­gar­di­ner fi­lo­so­fer­te de over li­vet, dø­den, kvin­nen og kuns­ten mens de nøt sin grønn­glin­sen­de ab­sint. Tids­punk­tet da ba­re­ne og bis­tro­ene fyl­tes om etter­mid­da­ge­ne, ble kalt «den grøn­ne ti­men», så po­pu­la­er var kunst­ner­nes ynd­lings­drikk. Helt til gal­ska­pen ble for­budt.

Det var den frans­ke le­gen Pier­re Or­di­nai­re som først skal ha bryg­get ab­sint, i 1792. Da ble drik­ken fore­skre­vet som medi­sin – «en kur mot alt», men al­le­re­de i 1805 star­tet det frans­ke brenne­vins­fir­ma­et Pernod pro­duk­sjon av ab­sint som ny­tel­ses­mid­del.

I lø­pet av år­hund­ret skul­le drik­ken fly­te i både Frank­ri­ke, Spa­nia og fle­re and­re euro­pe­is­ke land, og sa­er­lig un­der «la bel­le epoqe», den skjøn­ne ti­den, fra slut­ten av 1800-tal­let og frem til førs­te ver­dens­krig.

– I 1850-åre­ne fikk man­ge frans­ke vin­pro­du­sen­ter av­lin­ge­ne øde­lagt av vin­drue­syk­dom­men phyl­lox­e­ra, og pro­duk­sjo­nen av vin sank dras­tisk. Der­med økte etter­spør­se­len etter and­re al­ko­hol­hol­di­ge drik­ker be­trak­te­lig, og urte­brenne­vi­net ab­sint ble sa­er­lig po­pu­la­ert, for­tel­ler fag­le­der hos Vin­mono­po­let, Tom Tyri­hjell. Ab­sint ble så yn­det at ti­me­ne etter ar­beids­tid, mel­lom klok­ken 17 og 19, ble døpt til «den grøn­ne ti­men», etter drik­kens sma­ragd­grøn­ne far­ge.

Den grønn­li­ge drik­ken om­ta­les ofte som li­kør, men ab­sint er egent­lig et brenne­vin; den suk­res nem­lig ikke un­der tap­ping. Drik­ken er imid­ler­tid bit­ter, og blan­des der­for

helst med suk­ker­vann før den ny­tes. Til blan­din­gen er det blitt knyt­tet man­ge ri­tua­ler som tro­lig var med­vir­ken­de til ab­sin­tens po­pu­la­ri­tet.

Ett ri­tu­al var å leg­ge en suk­ker­bit på en spe­si­ell ab­sint­skje, plas­sert over glas­set, og sak­te over­ris­le den med is­vann. Etter hvert som suk­ke­ret smel­tet, dryp­pet blan­din­gen ned i den anis­sma­ken­de ab­sin­ten og gjor­de va­es­ken gul­grønn og søt­lig.

– Det er også kjent at man ten­te på drin­kens over­fla­te. Det­te var an­ta­ge­lig for å bren­ne av kje­mis­ke gas­ser fra den ster­ke spri­ten. På 1800-tal­let inne­holdt nem­lig ab­sint rundt 80 pro­sent al­ko­hol, og det var nok sva­ert va­rie­ren­de hvor godt da­ti­dens sor­ter var de­stil­lert, på­pe­ker Tom Tyri­hjell.

Den grøn­ne feen

I til­legg til høy al­ko­hol­pro­sent skal ekte ab­sint inne­hol­de ur­te­ne fen­ni­kel, grønn anis og malurt. I malurt fin­nes virke­stof­fet tu­jon – et hal­lu­si­no­gen – og det­te stof­fet fikk skyl­den for så­kalt «ab­sint­gal­skap» el­ler «ab­sin­tis­me». Med drik­kens po­pu­la­ri­tet fulg­te nem­lig utal­li­ge my­ter og his­to­ri­er om kunst­ne­risk krea­ti­vi­tet som både gren­set opp mot og bik­ket over til gal­skap, epi­lep­tis­ke an­fall, de­li­ri­um, psy­ko­ser og vil­le volds­epi­so­der.

Ab­sint fikk snart kalle­nav­net «la fée ver­te» – den grøn­ne feen – og den­ne drev an­gi­ve­lig sine bru­ke­re fra for­stan­den. Feen skal ha va­ert høyt skat­tet både av poe­ter som Char­les Bau­de­lai­re og Paul Verlai­ne og kunst­ne­re som Henri de Tou­lou­se-lau­trec og Vin­cent van Gogh. Sist­nevn­tes be­røm­te øre skal ha gått un­der kni­ven i ab­sin­trus.

Norske kafébo­he­mer

Ryk­te­ne om ab­sin­tis­me og gal­skap, ar­tis­tis­ke nåde­ga­ver og bo­hem­ske ut­skei­el­ser, nåd­de snart kunst­ner­kret­ser i fle­re land – sa­er­lig mo­der­nis­ta-be­ve­gel­sen i Spa­nia, men også bo­hem­mil­jø­er i Nor­ge. Her var det sa­er­lig Kris­tia­nia­bo­he­men som nøt «den grøn­ne ti­men», og Hans Ja­e­ger skal ha hatt en spe­si­ell for­kja­er­lig­het for ab­sint.

– Den kon­ti­nen­ta­le kafé­kul­tu­ren var vik­tig også i de norske bo­he­me­nes liv, og Grand Café var en sen­tral møte­plass for kunst­ne­re, for­fat- te­re og skue­spil­le­re på slut­ten av 1800-tal­let, for­tel­ler his­to­ri­ker og for­fat­ter av bo­ken 1880åre­ne – ti år som rys­tet Nor­ge, Øystein Sø­ren­sen ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

– Hans Ja­e­ger var sen­tral i den­ne kret­sen, og han er for ek­sem­pel por­tret­tert på Grand med – nett­opp – et glass ab­sint, for­tel­ler Sø­ren­sen.

For­budt i år­ti­er

På grunn av drik­kens etter hvert dår­li­ge om­døm­me, og med god dra­hjelp fra da­ti­dens av­holds­be­ve­gel­se, ble det i man­ge land for­budt å om­set­te ab­sint fra rundt 1910. Det­te

gjaldt også i Nor­ge. Man men­te at ab­sint inne­holdt så sto­re meng­der tu­jon at man rent fak­tisk kun­ne bli både gal og vol­de­lig av å om­gås den grøn­ne feen.

I Frank­ri­ke var ab­sint for­budt frem til 1988, og det ble først lov­lig å om­set­te drik­ken un­der sitt ret­te navn i 2011. I Nor­ge er da­gens til­lat­te maks­gren­se på 60 pro­sent al­ko­hol­vo­lum, men el­lers er opp­skrif­ten gans­ke lik som un­der «la bel­le epoqe». Iføl­ge det ame­ri­kans­ke tids­skrif­tet Jour­nal of Agri­cul­tural and Food Che­mis­try er det lite som skil­ler da­ti­dens ab­sint fra da­gens va­ri­an­ter. Fors­ke­re har sam­men­lig­net his­to­risk ab­sint med nå­ti­dig og lov­lig vare, og kom­met til at inn­hol­det av tu­jon var mi­ni­malt da som nå, og at det ikke er noe an­net enn den høye al­ko­hol­pro­sen­ten som kan for­kla­re «ab­sin­tis­men». De gam­le bohemene led med and­re ord bare av «fyll».

Foto: Carl Martin Nordby/ntb scanpix

Blan­dings­ev­nen mel­lom vann og ab­sint er dår­lig, og suk­ker­van­net til­set­tes der­for sak­te. Til det­te ri­tua­let er det gjen­nom ti­de­ne ut­vik­let spe­sial­ut­styr, som ab­sint­skje­er og spe­si­el­le ka­raf­ler.

Ab­sint ble gjer­ne kalt «la fée ver­te» – den grøn­ne feen. På den tsjek­kis­ke ma­le­ren Vik­tor Oli­vas bil­de Ab­sint­drik­ke­ren fra 1901 har kafé­gjes­ten fått grønt sel­skap. Ma­le­ri­et hen­ger i Café Sla­via i Pra­ha.

I til­legg til høy al­ko­hol­pro­sent skal ekte ab­sint inne­hol­de ur­te­ne fen­ni­kel, grønn anis og malurt. I malurt fin­nes virke­stof­fet tu­jon, og det­te stof­fet fikk skyl­den for «ab­sint­gal­skap».

Foto: Oslo Mu­se­um

Hans Ja­e­ger (1854–1910) var for­fat­ter, anar­kist og midt­punkt i Kris­tia­nia-bo­he­men. Han skal ha va­ert glad i ab­sint. Ma­le­ri av Sven Jør­gen­sen fra 1888.

Pernod star­tet pro­duk­sjo­nen av ab­sint i Mont­fa­vet i 1805. Her se­es de­stil­le­ri­et på et post­kort fra be­gyn­nel­sen av 1900-tal­let.

KIL­DER: ab­sint­hes.com feever­te.net Wiki­pe­dia

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.