HARRIET BACKER
Harriet Backer var en av svaert få kvinner som levde av malerkunsten på 1800-tallet. Hun ble naermest forgudet av yngre malere, og i dag har verkene hennes klassikerstatus.
var en av svaert få kvinner som levde av malerkunsten på 1800-tallet. Hun ble naermest forgudet av yngre malere. I dag har verkene hennes klassikerstatus.
«Sent i hennes samtid oppsto det naermest en kult rundt hennes kunst. Den ble sett som ren, malerisk, gjennomtenkt, solid, ja forbilledlig.» Kunsthistoriker Marit Lange
– Sent i hennes samtid oppsto det naermest en kult rundt hennes kunst. Den ble sett som ren, malerisk, gjennomtenkt, solid, ja forbilledlig, forteller kunsthistoriker Marit Lange, tidligere leder for Nasjonalgalleriets maleriog skulpturavdeling.
I 1995 skrev hun en doktoravhandling om Harriet Backer. Maleren Backer inntar en saerstilling i norsk kunsthistorie, som en brobygger mellom realismen på slutten av 1800-tallet og de moderne retningene i det neste århundret, ifølge Lange.
Dannet skole
– Av de betydningsfulle kunstnerne vi kjenner fra den tiden, som Nikolai Astrup og Halfdan Egedius, var nesten samtlige innom malerskolen hennes en gang mellom 1890 og 1910, utdyper Lange.
– Og da var det ikke slik: «Mal hva du vil, så skal vi se om du er et geni». Nei, det var tradisjonell undervisning, etter grunnprinsipper hun selv hadde laert.
Selv var Harriet Backer svaert nøye når hun malte, noe som kom til uttrykk i svaert gjennomtenkte motiver, fargebruk og detaljer.
– Hun behersker de virkemidlene hun velger å bruke, ingenting skurrer. Fargene, figurene, lysvirkningene: alt faller på plass, sier kunsthistorikeren.
I sin spede begynnelse som maler ble hun oppfattet som «flink, men forsiktig inntil det pedantiske», ifølge Lange.
Søsteren var vidunderbarnet
Harriet Backer ble født i Holmestrand i 1845. Faren Nils Backer (1815– 1877) var reder, kjøp- mann og dansk konsul. Moren Sofie Smith Petersen (1819–1892) kom også fra en rik rederfamilie. Harriet har i sin selvbiografi, utgitt i 1924, fortalt at «barndomstiden var meget lykkelig». Hun hadde tre søstre, alle med musikalske og kreative evner. Selv var hun den andre i rekken. Som barn fremførte de ofte leketeater i besteforeldrenes store, hvite hus i byens hovedgate, dit familien flyttet da Harriet var syv år. Selv spilte Harriet alle de komiske rollene.
Det var imidlertid den tre år yngre søsteren – den senere verdensberømte pianisten Agathe (Backer Grøndahl) – som ble sett på som vidunderbarnet i familien. For å gi Agathe en god musikkundervisning flyttet familien til Christiania i 1857, da Harriet var 12 år gammel.
Lykken var å tegne
Backers foreldre var «usedvanlig fine og kultiverte mennesker. De var velstående, og det som viktigere var, de hadde en hjertets dannelse, en varme og en klokskap, som gjorde dem til de rent ideelle kunstnerforeldre», ifølge Else Christie Kielland. Hun var grandniese til Kitty Kielland, som selv var kunstner og senere kjent som «landskapsmaleriets mester». Hun hadde også vaert malerelev hos Backer.
I selvbiografien skrev Harriet Backer selv om den første delen av sitt liv. Erling Lone førte resten av innholdet i pennen. Backer skrev at å «tegne var for mig livets høieste lykke, og mine foraeldre, som var meget klokere end jeg, forstod det».
Da hun ble konfirmert, fikk hun begynne på Eckersbergs malerskole. På den tiden var akademisk utdannelse stengt for kvinner, men foreldrene lot henne gå et år på et guvernantekurs som Hartvig Nissen hadde opprettet, noe Harriet resten av livet så tilbake på med stor glede. Deretter fortsatte hun på malerskoler, der laererne Johan Fredrik Eckersberg, Christen Brun og Knud Bergslien alle mente hun hadde talent.
Frieri eller ikke
Fra 1865 reiste Harriet mye i utlandet, blant annet i Tyskland og Italia, sammen med den begavede Agathe. De dro dit Agathes studier førte dem. På disse turene var Harriet først og fremst anstand for søsteren, mye etter foreldrenes ønske, men den vordende malerinnen gikk også i museene der de dro, og studerte og kopierte de store mesternes verker.
Først i 1874 begynte Harriets eget kunstnerliv for alvor. Som 29-åring begynte hun å studere i München, og hun beskriver perioden 1874–78 som «de velsignede Müncheneraar». På turen ned traff hun to personer som skulle bety enormt mye for henne gjennom resten av livet; Kitty Kielland og Eilif Peterssen. «Naar jeg taenker paa München, vil jeg helst bare skrive om Eilif Peterssen», forteller hun senere. Og fortsetter: «Utfoldelsen av denne unge mands inspirerende genialitet vakte som intet andet min begavelse av slummeren.»
Flere kilder hevder at den syv år yngre Eilif fridde til Harriet, men fikk nei. Det tror imidlertid ikke kunsthistoriker Marit Lange.
– Det finnes absolutt ingen kilder som tilsier det. Derimot fridde han til Ida Wedel i
1877, på den tiden han var mye sammen med Harriet. Og i 1878 giftet han seg med Nicoline Gram. Harriet var nok veldig begeistret for Eilif, og han også for henne, men det fantes både vakrere og rikere damer i hans naerhet, sier Lange.
Interiør og perspektiv
På sine eldre dager forklarte Backer at «hadde jeg giftet meg, hadde jeg sluttet å male». Det var i hvert fall nok av eksempler på begavede kunstnervenninner som hadde vansker med å kombinere kunst og ekteskap. I et brev hjem til foreldrene beklaget Backer at hun ikke kunne leve opp til hva de kunne forvente seg av en ugift datter, men at hun måtte male: «Hvad kunde det hjaelpe at jeg opgav det i Fortvivlelse over disse første mislykkede Forsøg, naar jeg dog ved, at jeg efter 14 Dages Afholdenhed vilde vaere syg av Laengsel efter at begynde igjen.»
Den siste sommeren i München er det som om hun finner sitt område, nemlig å male interiører, skriver Kielland. Det mest selvsten- dige og ambisiøse maleriet fra Münchentiden er ifølge Marit Lange Avskjeden (1878), som viser en datter som tar farvel med sine gamle foreldre. Perspektivet i bildet er vesentlig, med hovedpersonene plassert i hvert sitt hjørne av en trekantkomposisjon.
«Perspektivet forble gjennom hele Harriets karriere det baerende komposisjonelle grunnlag, og hennes beherskelse av dette uttrykksmidlet må betraktes som det viktigste av alt hun tilegnet seg i München», skriver Lange.
– Hun var en ivrig dyrker av sentralperspek-
tivet som grunnprinsipp, altså at man skaper dybdevirkninger på en flate, forteller Lange.
Vennskapet med Kitty Kielland
Flere norske malere bodde i større eller mindre grad på denne tiden i München, og også andre kunstnere og forfattere. Backer var ofte gjest hos Henrik Ibsen, som hadde et hjem der, og var også sammen med Camilla Collett, som Backer beskriver som «ubeskrivelig interessant, aapen og tillidsfuld».
Den norske kunstnerkolonien flyttet imidlertid snart til Paris. Også Harriet fikk et stipend på 4000 kroner, og i den franske hovedstaden tok hun først inn hos sin eldste søster Inga, som var gift med Herman Lunde, prest for skandinavene i Paris.
Malerakademiet var stengt for kvinner, men hun fant frem til et atelier der malerne Jean-léon Gérôme og Léon Bonnat korrigerte. Senere flyttet Backer inn i et atelier med flere rom, sammen med Kitty Kielland. Der både bodde og malte de. De to hadde også bodd sammen i München. Backer omtaler Kielland som «min husfaelle og bedste ven», og Kitty skriver i et brev til forfatteren Jonas Lie at «for mennesker er vi gaat sammen som person, saa de i regelen blander os sammen». Setningen er sitert av Jan Olav Gatland, pensjonert førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, som har sett naermere på vennskapet mellom Kitty Kielland og Harriet Backer i boken Romantiske vennskap. Sjelevenner i norsk kultur.
– Vennskapet med Kitty Kielland betydde uendelig mye for Harriet Backer. Jeg tror de inspirerte hverandre gjensidig, diskuterte kunst og problemer som kunne oppstå i skapergjerningen, og de var i det hele tatt uunnvaerlige for hverandre – også i samlivet, forteller han.
I Paris er de ofte sammen med Jonas og Thomasine Lie, og Arne Garborg besøker flere ganger de «tvo ungkarlane», som han kaller dem, og de går ut og rangler sammen.
At det skulle vaere en form for kjaeresteri mellom Harriet og Kitty, har imidlertid ikke Marit Lange noen tro på. Hun mener det i stor grad var praktiske og økonomiske årsaker til samboerskapet.
– Dessuten var Kitty forelsket i Arne Garborg, forteller hun.
Gjennombruddet
I løpet av sine ti år i Paris fant Backer sin egen selvstendige stil som maler. Hennes første suksess kom med bildet Solitude, som ble vist på den svaert viktige årlige samtidskunstutstillingen Salongen i Paris i 1880, og også fikk saerlig utmerkelse. Interiørmotivet – en gammel, aerverdig bondestue ved Schliersee i Tyskland – hadde hun funnet ved hjelp av Eilif
Petterssen. Hennes franske malelaerer oppfordret henne til å sette et menneske inn i motivet. Det ble en sortkledd kvinne som sitter alene i et rom, tilsynelatende tynget ned av bekymring eller sorg.
Med det bildet, der rommet er motivets hovedmotiv, la hun en retning for sine senere interiørbilder, påpeker Lange: «Et enkelt utstyrt rom hvor ett eller et fåtall stillfarne mennesker spiller sine beskjedne, men likevel avgjørende roller, isaer ved å betone bildets stille og lyttende stemning.»
Lyset som strømmer inn fra et vindu, går også igjen i mange av hennes senere bilder. Senere skal hun også utvikle metoden plainairen i interieuret, som hun kalte det, altså «friluftsmaleriet innendørs», der hun flyttet staffeliet rundt etter lysinnfallet i rommet.
Med stor nøysomhet greier Harriet å overleve på legater og stipend og salg av bilder. Våren 1883 maler hun bildet som Lange beskriver som kunstnerens egentlige gjennombrudd, nemlig Blått interiør. Det ble malt i grosserer Herlofsens pariserleilighet «den blaa salon, hvor de med elskvaerdig taalmodighet fandt sig i min og min model frøken Asta Nørregaards naervaerelse», skriver Harriet i sin biografi.
Kirkeinteriører og landskaper
Sommeren 1889 kom hun tilbake til Norge fra Paris, 44 år gammel, og slo seg ned i Sandvika i Baerum. Derfra malte hun en rekke bilder, med fargen som et vesentlig element. Ikke langt fra Sandvika ligger Tanum og stedets middelalderkirke. Serien med kirkeinteriører, som hun startet på i denne perioden, står igjen som sentral i hennes produksjon. Saerlig utpeker maleriet Barnedåp i Tanum kirke seg.
– Det er spennende i komposisjonen, originalt, svaert gjennomtenkt og i det hele tatt nifst godt gjennomført, mener Lange.
Flere kirkemotiver fulgte fra Stange kirke i Hedmark, der Kitty Kiellands bror var prest og gladelig både stilte som modell selv og ordnet det slik at flere gamle og unge fra prestegjeldet også stilte.
– Man fremhever gjerne hennes kirkebilder, og interiørene. Men hun malte faktisk nesten like mange landskapsbilder, forteller Lange.
Bondeinteriører var også et yndet motiv for Backer.
– Der tar hun opp tråden etter Adolph Tidemand. Hun er ikke ute etter det vakre og saeregne, men det enkle, alminnelige og slitte – og det vakre i det, sier Lange.
Harriet Backer startet malerskole for å skaffe seg en levelig inntekt, og i samtiden fikk hun stor betydning gjennom den.
– Hun var naermest forgudet av den yngre garde malere, ifølge Lange.
Fra 1893 til 1900 hadde hun også lengre opphold hos Arne og Hulda Garborg i Østerdalen. Derfra malte hun både interiører og store landskapsbilder.
Dyrket
Jens Thiis, kunsthistoriker og direktør for Nasjonalgalleriet i hele 33 år fra 1908, skriver i forordet til Erling Lones bok fra 1924 at Backer, til tross for mangelen på et enkelt mesterverk, er en klassiker i norsk malerkunst, og han omtaler henne dessuten som «en av de aedleste skikkelser i norsk kunsthistorie».
– Hun ble naermest dyrket som person. Hun var kledelig beskjeden, slik man mente kvinner skulle vaere, og hadde et mildt og vakkert vesen, sier Lange.
I 1932 dør Harriet Backer i sitt hjem i Vika i Oslo.
– Til tross for en veldig liten og kresen produksjon oppnådde hun en sterk posisjon i sin sene samtid, men først og fremst etter sin død, sier Marit Lange.
Else Christie Kielland påpeker at Backer kom i skyggen av sine samtidige mannlige kolleger. Men, skriver Kielland, «ettersom årene har gått, er det blitt stadig klarere for alle at hun rager høyt opp over de fleste av dem, ja at hun hører med til de aller betydeligste kunstnere vårt land har hatt.» Kilder: Erling Lone: Harriet Backer, med en skildring av barndoms- og ungdomstiden av hende selv og med et forord av Jens Thiis (1924). Else Christie Kielland: Harriet Backer (1958). Marit Lange: Harriet Backer (1995). Cathrine H. Vik og Randi N. Lium (red.): Harriet Backer – en lysets magiker (utstillingsproduksjon 2008).