HAR­RIET BACKER

Har­riet Backer var en av sva­ert få kvin­ner som lev­de av ma­ler­kuns­ten på 1800-tal­let. Hun ble na­er­mest for­gu­det av yng­re ma­le­re, og i dag har ver­ke­ne hen­nes klas­si­ker­sta­tus.

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av KJER­STI BLEHR LÅNKAN Jour­na­list i NTB

var en av sva­ert få kvin­ner som lev­de av ma­ler­kuns­ten på 1800-tal­let. Hun ble na­er­mest for­gu­det av yng­re ma­le­re. I dag har ver­ke­ne hen­nes klas­si­ker­sta­tus.

«Sent i hen­nes sam­tid opp­sto det na­er­mest en kult rundt hen­nes kunst. Den ble sett som ren, ma­le­risk, gjen­nom­tenkt, so­lid, ja for­bil­led­lig.» Kunst­his­to­ri­ker Ma­rit Lan­ge

– Sent i hen­nes sam­tid opp­sto det na­er­mest en kult rundt hen­nes kunst. Den ble sett som ren, ma­le­risk, gjen­nom­tenkt, so­lid, ja for­bil­led­lig, for­tel­ler kunst­his­to­ri­ker Ma­rit Lan­ge, tid­li­ge­re le­der for Na­sjo­nal­gal­le­ri­ets ma­le­riog skulp­tur­av­de­ling.

I 1995 skrev hun en dok­tor­av­hand­ling om Har­riet Backer. Ma­le­ren Backer inn­tar en sa­er­stil­ling i norsk kunst­his­to­rie, som en bro­byg­ger mel­lom rea­lis­men på slut­ten av 1800-tal­let og de mo­der­ne ret­nin­ge­ne i det nes­te år­hund­ret, iføl­ge Lan­ge.

Dan­net sko­le

– Av de be­tyd­nings­ful­le kunst­ner­ne vi kjen­ner fra den ti­den, som Ni­ko­lai Astrup og Half­dan Ege­di­us, var nes­ten samt­li­ge inn­om ma­ler­sko­len hen­nes en gang mel­lom 1890 og 1910, ut­dy­per Lan­ge.

– Og da var det ikke slik: «Mal hva du vil, så skal vi se om du er et geni». Nei, det var tra­di­sjo­nell un­der­vis­ning, etter grunn­prin­sip­per hun selv had­de la­ert.

Selv var Har­riet Backer sva­ert nøye når hun mal­te, noe som kom til ut­trykk i sva­ert gjen­nom­tenk­te mo­ti­ver, farge­bruk og de­tal­jer.

– Hun be­hers­ker de virke­mid­le­ne hun vel­ger å bru­ke, in­gen­ting skur­rer. Far­ge­ne, fi­gu­re­ne, lys­virk­nin­ge­ne: alt fal­ler på plass, sier kunst­his­to­ri­ke­ren.

I sin spe­de be­gyn­nel­se som ma­ler ble hun opp­fat­tet som «flink, men for­sik­tig inn­til det pe­dan­tis­ke», iføl­ge Lan­ge.

Søs­te­ren var vid­un­der­bar­net

Har­riet Backer ble født i Holme­strand i 1845. Fa­ren Nils Backer (1815– 1877) var re­der, kjøp- mann og dansk kon­sul. Mo­ren So­fie Smith Pe­ter­sen (1819–1892) kom også fra en rik re­der­fa­mi­lie. Har­riet har i sin selv­bio­gra­fi, ut­gitt i 1924, for­talt at «barn­doms­ti­den var me­get lyk­ke­lig». Hun had­de tre søst­re, alle med mu­si­kals­ke og krea­ti­ve ev­ner. Selv var hun den and­re i rek­ken. Som barn frem­før­te de ofte le­ke­tea­ter i beste­for­eld­re­nes sto­re, hvi­te hus i by­ens ho­ved­gate, dit fa­mi­li­en flyt­tet da Har­riet var syv år. Selv spil­te Har­riet alle de ko­mis­ke rol­le­ne.

Det var imid­ler­tid den tre år yng­re søs­te­ren – den se­ne­re ver­dens­be­røm­te pia­nis­ten Agathe (Backer Grøn­dahl) – som ble sett på som vid­un­der­bar­net i fa­mi­li­en. For å gi Agathe en god mu­sikk­un­der­vis­ning flyt­tet fa­mi­li­en til Chris­tia­nia i 1857, da Har­riet var 12 år gam­mel.

Lyk­ken var å teg­ne

Back­ers for­eld­re var «used­van­lig fine og kul­ti­ver­te men­nes­ker. De var vel­stå­en­de, og det som vik­ti­ge­re var, de had­de en hjer­tets dan­nel­se, en var­me og en klok­skap, som gjor­de dem til de rent ide­el­le kunst­ner­for­eld­re», iføl­ge El­se Chris­tie Kiel­land. Hun var grand­nie­se til Kit­ty Kiel­land, som selv var kunst­ner og se­ne­re kjent som «land­skaps­ma­le­ri­ets mes­ter». Hun had­de også va­ert ma­ler­elev hos Backer.

I selv­bio­gra­fi­en skrev Har­riet Backer selv om den førs­te de­len av sitt liv. Er­ling Lone før­te res­ten av inn­hol­det i pen­nen. Backer skrev at å «teg­ne var for mig li­vets høi­es­te lyk­ke, og mine fora­eld­re, som var me­get klo­ke­re end jeg, for­stod det».

Da hun ble kon­fir­mert, fikk hun be­gyn­ne på Eckers­bergs ma­ler­sko­le. På den ti­den var aka­de­misk ut­dan­nel­se stengt for kvin­ner, men for­eld­re­ne lot hen­ne gå et år på et gu­ver­nante­kurs som Hart­vig Nis­sen had­de opp­ret­tet, noe Har­riet res­ten av li­vet så til­ba­ke på med stor gle­de. De­ret­ter fort­sat­te hun på ma­ler­sko­ler, der la­erer­ne Jo­han Fred­rik Eckers­berg, Chris­ten Brun og Knud Bergs­lien alle men­te hun had­de ta­lent.

Frie­ri el­ler ikke

Fra 1865 reis­te Har­riet mye i ut­lan­det, blant an­net i Tysk­land og Ita­lia, sam­men med den be­ga­ve­de Agathe. De dro dit Agat­hes stu­di­er før­te dem. På dis­se tu­re­ne var Har­riet først og fremst an­stand for søs­te­ren, mye etter for­eld­re­nes øns­ke, men den vor­den­de ma­ler­in­nen gikk også i mu­se­ene der de dro, og stu­der­te og ko­pier­te de sto­re mes­ter­nes ver­ker.

Først i 1874 be­gyn­te Har­rie­ts eget kunst­ner­liv for al­vor. Som 29-åring be­gyn­te hun å stu­de­re i Mün­chen, og hun be­skri­ver pe­rio­den 1874–78 som «de vel­sig­ne­de Mün­che­neraar». På tu­ren ned traff hun to per­soner som skul­le bety enormt mye for hen­ne gjen­nom res­ten av li­vet; Kit­ty Kiel­land og Ei­lif Pe­ters­sen. «Naar jeg ta­en­ker paa Mün­chen, vil jeg helst bare skri­ve om Ei­lif Pe­ters­sen», for­tel­ler hun se­ne­re. Og fort­set­ter: «Ut­fol­del­sen av den­ne unge mands in­spi­re­ren­de geni­a­li­tet vak­te som in­tet an­det min be­ga­vel­se av slum­me­ren.»

Fle­re kil­der hev­der at den syv år yng­re Ei­lif frid­de til Har­riet, men fikk nei. Det tror imid­ler­tid ikke kunst­his­to­ri­ker Ma­rit Lan­ge.

– Det fin­nes ab­so­lutt in­gen kil­der som til­si­er det. Der­imot frid­de han til Ida We­del i

1877, på den ti­den han var mye sam­men med Har­riet. Og i 1878 gif­tet han seg med Ni­co­li­ne Gram. Har­riet var nok vel­dig be­geist­ret for Ei­lif, og han også for hen­ne, men det fan­tes både vak­re­re og ri­ke­re da­mer i hans naer­het, sier Lan­ge.

In­te­ri­ør og per­spek­tiv

På sine eld­re da­ger for­klar­te Backer at «had­de jeg gif­tet meg, had­de jeg slut­tet å male». Det var i hvert fall nok av ek­semp­ler på be­ga­ve­de kunst­ner­venn­in­ner som had­de vans­ker med å kom­bi­ne­re kunst og ek­te­skap. I et brev hjem til for­eld­re­ne be­kla­get Backer at hun ikke kun­ne le­ve opp til hva de kun­ne for­ven­te seg av en ugift dat­ter, men at hun måt­te male: «Hvad kun­de det hja­el­pe at jeg op­gav det i Fort­viv­lel­se over dis­se førs­te mis­lyk­ke­de For­søg, naar jeg dog ved, at jeg efter 14 Da­ges Af­hol­den­hed vil­de va­ere syg av La­eng­sel efter at be­gyn­de igjen.»

Den sis­te som­me­ren i Mün­chen er det som om hun fin­ner sitt om­rå­de, nem­lig å male in­te­ri­ø­rer, skri­ver Kiel­land. Det mest selv­s­ten- di­ge og am­bi­siø­se ma­le­ri­et fra Mün­chenti­den er iføl­ge Ma­rit Lan­ge Av­skje­den (1878), som vi­ser en dat­ter som tar far­vel med sine gam­le for­eld­re. Per­spek­ti­vet i bil­det er ve­sent­lig, med ho­ved­per­sone­ne plas­sert i hvert sitt hjør­ne av en tre­kant­kom­po­si­sjon.

«Per­spek­ti­vet for­ble gjen­nom hele Har­rie­ts kar­rie­re det ba­eren­de kom­po­si­sjo­nel­le grunn­lag, og hen­nes be­hers­kel­se av det­te ut­trykk­s­mid­let må be­trak­tes som det vik­tigs­te av alt hun til­eg­net seg i Mün­chen», skri­ver Lan­ge.

– Hun var en ivrig dyr­ker av sen­tral­per­spek-

ti­vet som grunn­prin­sipp, alt­så at man ska­per dybde­virk­nin­ger på en fla­te, for­tel­ler Lan­ge.

Venn­ska­pet med Kit­ty Kiel­land

Fle­re norske ma­le­re bod­de i stør­re el­ler mind­re grad på den­ne ti­den i Mün­chen, og også and­re kunst­ne­re og for­fat­te­re. Backer var ofte gjest hos Hen­rik Ib­sen, som had­de et hjem der, og var også sam­men med Ca­mil­la Col­lett, som Backer be­skri­ver som «ube­skri­ve­lig in­ter­es­sant, aapen og til­lids­fuld».

Den norske kunst­ner­ko­lo­ni­en flyt­tet imid­ler­tid snart til Pa­ris. Også Har­riet fikk et sti­pend på 4000 kro­ner, og i den frans­ke ho­ved­sta­den tok hun først inn hos sin elds­te søs­ter In­ga, som var gift med Her­man Lun­de, prest for skan­di­na­ve­ne i Pa­ris.

Ma­ler­aka­de­mi­et var stengt for kvin­ner, men hun fant frem til et ate­li­er der ma­ler­ne Jean-lé­on Gé­rô­me og Lé­on Bonnat kor­ri­ger­te. Se­ne­re flyt­tet Backer inn i et ate­li­er med fle­re rom, sam­men med Kit­ty Kiel­land. Der både bod­de og mal­te de. De to had­de også bodd sam­men i Mün­chen. Backer om­ta­ler Kiel­land som «min hus­fa­el­le og beds­te ven», og Kit­ty skri­ver i et brev til for­fat­te­ren Jo­nas Lie at «for men­nes­ker er vi gaat sam­men som per­son, saa de i re­ge­len blan­der os sam­men». Set­nin­gen er si­tert av Jan Olav Gat­land, pen­sjo­nert første­bi­blio­te­kar ved Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­ket i Ber­gen, som har sett na­er­me­re på venn­ska­pet mel­lom Kit­ty Kiel­land og Har­riet Backer i bo­ken Ro­man­tis­ke venn­skap. Sje­le­ven­ner i norsk kul­tur.

– Venn­ska­pet med Kit­ty Kiel­land be­tyd­de uen­de­lig mye for Har­riet Backer. Jeg tror de in­spi­rer­te hver­and­re gjen­si­dig, dis­ku­ter­te kunst og pro­ble­mer som kun­ne opp­stå i ska­per­gjer­nin­gen, og de var i det hele tatt uunn­va­er­li­ge for hver­and­re – også i sam­li­vet, for­tel­ler han.

I Pa­ris er de ofte sam­men med Jo­nas og Tho­ma­si­ne Lie, og Arne Gar­borg be­sø­ker fle­re gan­ger de «tvo ung­kar­la­ne», som han kal­ler dem, og de går ut og rang­ler sam­men.

At det skul­le va­ere en form for kja­eres­te­ri mel­lom Har­riet og Kit­ty, har imid­ler­tid ikke Ma­rit Lan­ge noen tro på. Hun me­ner det i stor grad var prak­tis­ke og øko­no­mis­ke år­sa­ker til sam­bo­er­ska­pet.

– Dess­uten var Kit­ty for­els­ket i Arne Gar­borg, for­tel­ler hun.

Gjen­nom­brud­det

I lø­pet av sine ti år i Pa­ris fant Backer sin egen selv­sten­di­ge stil som ma­ler. Hen­nes førs­te suk­sess kom med bil­det So­li­tu­de, som ble vist på den sva­ert vik­ti­ge år­li­ge sam­tids­kunst­ut­stil­lin­gen Sa­lon­gen i Pa­ris i 1880, og også fikk sa­er­lig ut­mer­kel­se. In­te­ri­ør­mo­ti­vet – en gam­mel, aer­ver­dig bonde­stue ved Sch­lier­see i Tysk­land – had­de hun fun­net ved hjelp av Ei­lif

Pet­ters­sen. Hen­nes frans­ke male­la­erer opp­ford­ret hen­ne til å set­te et men­nes­ke inn i mo­ti­vet. Det ble en sort­kledd kvin­ne som sit­ter ale­ne i et rom, til­syne­la­ten­de tyn­get ned av be­kym­ring el­ler sorg.

Med det bil­det, der rom­met er mo­ti­vets ho­ved­mo­tiv, la hun en ret­ning for sine se­ne­re in­te­ri­ør­bil­der, på­pe­ker Lan­ge: «Et en­kelt ut­styrt rom hvor ett el­ler et få­tall still­far­ne men­nes­ker spil­ler sine be­skjed­ne, men li­ke­vel av­gjø­ren­de rol­ler, isa­er ved å be­to­ne bil­dets stil­le og lyt­ten­de stem­ning.»

Ly­set som strøm­mer inn fra et vin­du, går også igjen i man­ge av hen­nes se­ne­re bil­der. Se­ne­re skal hun også ut­vik­le me­to­den plainai­ren i in­te­rieuret, som hun kal­te det, alt­så «fri­lufts­ma­le­ri­et in­nen­dørs», der hun flyt­tet staf­fe­li­et rundt etter lysinn­fal­let i rom­met.

Med stor nøy­som­het grei­er Har­riet å over­le­ve på le­ga­ter og sti­pend og salg av bil­der. Vår­en 1883 ma­ler hun bil­det som Lan­ge be­skri­ver som kunst­ne­rens egent­li­ge gjen­nom­brudd, nem­lig Blått in­te­ri­ør. Det ble malt i gros­se­rer Her­lof­sens pa­ri­ser­lei­lig­het «den blaa sa­lon, hvor de med els­kva­er­dig ta­al­mo­dig­het fan­dt sig i min og min mo­del frø­ken As­ta Nør­re­gaards na­er­va­er­el­se», skri­ver Har­riet i sin bio­gra­fi.

Kirke­in­te­ri­ø­rer og land­ska­per

Som­me­ren 1889 kom hun til­ba­ke til Nor­ge fra Pa­ris, 44 år gam­mel, og slo seg ned i Sand­vi­ka i Bae­rum. Der­fra mal­te hun en rek­ke bil­der, med far­gen som et ve­sent­lig ele­ment. Ikke langt fra Sand­vi­ka lig­ger Ta­num og ste­dets mid­del­al­der­kir­ke. Se­ri­en med kirke­in­te­ri­ø­rer, som hun star­tet på i den­ne pe­rio­den, står igjen som sen­tral i hen­nes pro­duk­sjon. Sa­er­lig ut­pe­ker ma­le­ri­et Barne­dåp i Ta­num kir­ke seg.

– Det er spen­nen­de i kom­po­si­sjo­nen, ori­gi­nalt, sva­ert gjen­nom­tenkt og i det hele tatt nifst godt gjen­nom­ført, me­ner Lan­ge.

Fle­re kirke­mo­ti­ver fulg­te fra Stan­ge kir­ke i Hed­mark, der Kit­ty Kiel­lands bror var prest og glade­lig både stil­te som mo­dell selv og ord­net det slik at fle­re gam­le og unge fra preste­gjel­det også stil­te.

– Man frem­he­ver gjer­ne hen­nes kirke­bil­der, og in­te­ri­ø­re­ne. Men hun mal­te fak­tisk nes­ten like man­ge land­skaps­bil­der, for­tel­ler Lan­ge.

Bonde­in­te­ri­ø­rer var også et yn­det mo­tiv for Backer.

– Der tar hun opp trå­den etter Adolph Tide­mand. Hun er ikke ute etter det vak­re og sa­ereg­ne, men det enk­le, al­min­ne­li­ge og slit­te – og det vak­re i det, sier Lan­ge.

Har­riet Backer star­tet ma­ler­sko­le for å skaffe seg en le­ve­lig inn­tekt, og i sam­ti­den fikk hun stor be­tyd­ning gjen­nom den.

– Hun var na­er­mest for­gu­det av den yng­re gar­de ma­le­re, iføl­ge Lan­ge.

Fra 1893 til 1900 had­de hun også leng­re opp­hold hos Arne og Hul­da Gar­borg i Øs­ter­da­len. Der­fra mal­te hun både in­te­ri­ø­rer og sto­re land­skaps­bil­der.

Dyr­ket

Jens Thi­is, kunst­his­to­ri­ker og di­rek­tør for Na­sjo­nal­gal­le­ri­et i hele 33 år fra 1908, skri­ver i for­or­det til Er­ling Lo­nes bok fra 1924 at Backer, til tross for man­ge­len på et en­kelt mes­ter­verk, er en klas­si­ker i norsk ma­ler­kunst, og han om­ta­ler hen­ne dess­uten som «en av de aed­les­te skik­kel­ser i norsk kunst­his­to­rie».

– Hun ble na­er­mest dyr­ket som per­son. Hun var kle­de­lig be­skje­den, slik man men­te kvin­ner skul­le va­ere, og had­de et mildt og vak­kert ve­sen, sier Lan­ge.

I 1932 dør Har­riet Backer i sitt hjem i Vi­ka i Oslo.

– Til tross for en vel­dig li­ten og kre­sen pro­duk­sjon opp­nåd­de hun en sterk po­si­sjon i sin sene sam­tid, men først og fremst etter sin død, sier Ma­rit Lan­ge.

El­se Chris­tie Kiel­land på­pe­ker at Backer kom i skyg­gen av sine sam­ti­di­ge mann­li­ge kol­le­ger. Men, skri­ver Kiel­land, «etter­som åre­ne har gått, er det blitt sta­dig kla­re­re for alle at hun ra­ger høyt opp over de fles­te av dem, ja at hun hø­rer med til de al­ler be­ty­de­ligs­te kunst­ne­re vårt land har hatt.» Kil­der: Er­ling Lone: Har­riet Backer, med en skild­ring av barn­doms- og ung­doms­ti­den av hen­de selv og med et for­ord av Jens Thi­is (1924). El­se Chris­tie Kiel­land: Har­riet Backer (1958). Ma­rit Lan­ge: Har­riet Backer (1995). Ca­thri­ne H. Vik og Ran­di N. Li­um (red.): Har­riet Backer – en ly­sets ma­gi­ker (ut­stil­lings­pro­duk­sjon 2008).

Foto: Bør­re Høst­land/na­sjo­nal­gal­le­ri­et

Et av Har­riet Back­ers mest kjen­te bil­der er det­te, Blått in­te­ri­ør, malt i Pa­ris i 1883. Ma­ler­kol­le­ga As­ta Nør­re­gaard satt mo­dell.

Foto: L. Szacin­ski/oslo Mu­se­um

Har­rie­ts søs­ter, Agathe Backer Grøn­dahl, ble tid­lig opp­da­get som et piano­ta­lent. I fle­re år reis­te Har­riet sam­men med søs­te­ren til uli­ke ste­der der Agathe stu­der­te mu­sikk.

Har­riet Backer var på­vir­ket var im­pre­sjo­nis­men, som hun møt­te i Pa­ris i 1880-åre­ne. Hen­nes ma­ler­sko­le var i man­ge år vik­tig i ut­dan­nin­gen av norske kunst­ne­re.

Foto: Frie­drich Mül­ler/oslo Mu­se­um

Teg­ne­ren og ma­le­ren Ei­lif Pe­ters­sen var en na­er venn av Har­riet Backer. Det er blitt hev­det at han frid­de til hen­ne, men fikk nei. Kunst­his­to­ri­ke­ren Ma­rit Lan­ge me­ner det­te ikke med­fø­rer rik­tig­het. Har­riet ble ald­ri gift.

Foto: Carl Wes­ten­dorph/oslo Mu­se­um

Har­riet Backer var sva­ert glad i å teg­ne, helt fra hun var ung. Etter at hun ble kon­fir­mert, lot for­eld­re­ne hen­ne gå på ma­ler­sko­le.

Foto: NTB scanpix

Kit­ty Kiel­land bod­de sam­men med Har­riet Backer sto­re de­ler av li­vet, og de to sto hver­and­re sva­ert na­er.

Ma­le­ri­et Av­skje­den vi­ser en dat­ter som tar far­vel med sine gam­le for­eld­re. Per­spek­ti­vet i bil­det er ve­sent­lig, med ho­ved­per­sone­ne plas­sert i hvert sitt hjør­ne av en tre­kant­kom­po­si­sjon. Foto: Jac­ques Lat­hion/na­sjo­nal­mu­se­et for kunst, ar­ki­tek­tur og de­sign

Kirke­in­te­ri­ø­rer spil­te en vik­tig rol­le i Har­riet Back­ers kunst­ner­skap. Her fant hun et mo­tiv som på en ide­ell måte for­en­te et ån­de­lig inn­hold med et na­sjo­nalt tema, som er typisk for hen­nes kunst i 1890-åre­ne, skri­ver Nils Ohl­sen, av­de­lings­di­rek­tør for eld­re og mo­der­ne kunst ved Na­sjo­nal­mu­se­et i bo­ken Høyde­punk­ter. Kunst fra an­tik­ken til 1945. Den ro­mans­ke Ta­num kir­ke i Bae­rum er et til­bake­ven­den­de mo­tiv. Hun be­teg­net selv Barne­dåp i Ta­num kir­ke som sitt ho­ved­verk. Bil­det ble valgt ut av en jury og vist på ver­dens­ut­stil­lin­gen i Chi­ca­go i 1893.Foto: Jac­ques Lat­hion/na­sjo­nal­mu­se­et for kunst, ar­ki­tek­tur og de­sign

Foto: Frie­drich Mül­ler/oslo Mu­se­um

Mot slut­ten av sitt liv og i etter­tid er Har­riet Backer blitt frem­holdt som en sva­ert be­ty­de­lig kunst­ner. Her er første­kon­ser­va­tor Ma­rit Lan­ge foran mo­ti­vet Blått in­te­ri­ør i for­bin­del­se med en ut­stil­ling i Na­sjo­nal­gal­le­ri­et i 1996.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.