Ca­esar ble felt av gam­le ven­ner

Han lo­vet å gjø­re Ro­ma stort igjen. Men Julius Ca­esar falt for eget grep da han lot seg ut­ro­pe til dik­ta­tor på livs­tid og ut­ford­ret ri­kets kon­ser­va­ti­ve eli­te med om­fat­ten­de re­for­mer. Det gikk galt da også hans gam­le ven­ner og al­li­er­te vend­te ham ryg­gen.

Aftenposten Historie - - FORSIDE -

Julius Ca­esar var født i juli 100 f.kr. Må­ne­den het den gang quin­ti­lis, men ble opp­kalt etter ham. Kar­ta­go var blitt øde­lagt 46 år tid­li­ge­re og hers­ker­ne i det øst­li­ge Hel­las tvun­get til å un­der­kas­te seg. Slik gjen­sto den ro­mers­ke re­pub­lik­ken som den do­mi­ne­ren­de makt rundt hele Mid­del­ha­vet. Men alt var ikke vel.

Noen må­ne­der se­ne­re før­te po­li­tis­ke opp­tøy­er til en mas­sa­kre i Fo­rum i Ro­ma. Det­te var ikke førs­te gang det brøt ut slik vold. I 133 var en po­pu­la­er po­li­ti­ker ved navn Ti­be­ri­us Gracchus blitt slått bru­talt i hjel sam­men med man­ge av sine til­hen­ge­re. Det skul­le bli ver­re. Da Ca­esar var 12 år gam­mel, send­te en mis­for­nøyd ge­ne­ral ved navn Sul­la sine le­gio­ner mot Ro­ma og tok kon­troll over byen. Han drep­te mot­stan­der­ne og alle and­re som vå­get å stil­le seg i vei­en for ham. De­ret­ter dro Sul­la for å føre krig mot Mitri­da­tes, kon­ge av Pon­tos (nord i da­gens Tyr­kia). Knapt et år se­ne­re ble Ro­ma selv an­gre­pet av en an­nen ha­er, den­ne gang le­det av fien­der som var unn­slup­pet og som vend­te til­ba­ke for å ta blo­dig hevn.

Da Sul­la kom hjem etter sei­e­ren i Pon­tos, had­de bor­ger­kri­gen til­tatt i både om­fang og bru­ta­li­tet. Han gjen­erob­ret Ro­ma i 82 f.kr., og heng­te opp døds­lis­ter i Fo­rum med navn på per­soner som hvem som helst kun­ne ta li­vet av. Hvis de le­ver­te inn of­fe­rets av­skår­ne hode til myn­dig­he­te­ne, kun­ne de gjø­re krav på en del av av­dø­des kon­fis­ker­te ei­en­dom­mer.

Av ADRIAN GOLDSWORTHY Stu­der­te ved uni­ver­si­te­tet i Ox­ford. Har skre­vet man­ge bø­ker om ro­mersk his­to­rie, blant dem Ca­esar: Li­fe of a Co­los­sus og How Ro­me Fell, i til­legg til fle­re his­to­ris­ke ro­ma­ner. Hans ny­es­te bok er Hadri­an’s Wall.

Dømt til dø­den som ten­åring

Som ten­åring ble Ca­esar gift med Corne­lia, dat­te­ren til Cin­na, en av Sul­las ster­kes­te mot­stan­de­re, og ble dømt til dø­den da han nek­tet å skil­le seg fra hen­ne. I fle­re må­ne­der lev­de han på flukt som en fred­løs, inn­til fa­mi­lie­for­bin­del­ser – og det fak­tum at han sim­pelt­hen var for ung og ukjent til at noen fant det bry­et verdt å dre­pe ham – skaf­fet ham den be­nåd­nin­gen han len­ge had­de hå­pet på. Den ro­mers­ke re­pub­lik­ken had­de ikke noen for­mell grunn­lov, og be­nyt­tet i ste­det en blan­ding av lo­ver, tra­di­sjo­ner og gam­mel sed­vane for å re­gu­le­re det of­fent­li­ge liv.

Ca­esar sa en gang ky­nisk at «re­pub­lik­ken er in­gen­ting», men han fulg­te selv tra­di­sjo­ner i alt han fore­tok seg, og det var et grunn­leg­gen­de prin­sipp at in­gen en­kelt per­son el­ler grup­pe noen­sin­ne skul­le sit­te per­ma­nent med mak­ten i sam­fun­net. Sta­tens øvers­te em­bets­menn var de to kon­su­le­ne, som var valgt for bare 12 må­ne­der, uten mu­lig­het til å stil­le for en ny pe­rio­de før det var gått ti år. Un­der en krise­si­tua­sjon, som da Han­ni­bal Bar­ca her­jet rundt i Ita­lia un­der den and­re pu­ner­kri­gen fra 218 til 201 f.kr., ble det ut­pekt en dik­ta­tor. Han skul­le lede sta­ten uten side­mann i inn­til seks må­ne­der.

Sul­la blås­te liv i tit­te­len igjen for å gi et lov­lig skinn til mak­ten han had­de gre­pet med de mi­li­ta­eres hjelp. Han gjen­nom-

Ca­esars navn er opp­rin­nel­sen til tit­le­ne «tsar», «kei­ser» og 28 and­re hers­ker­tit­ler over hele ver­den.

før­te en se­rie re­for­mer med tan­ke på å sik­re lang­sik­tig sta­bi­li­tet ved å stad­fes­te gam­le tra­di­sjo­ner i det of­fent­li­ge liv og for­nye se­na­tets pre­sti­sje og inn­fly­tel­se. Da han had­de gjort sitt bes­te for å gjø­re stats­ma­ski­ne­ri­et funk­sjons­dyk­tig igjen, ga Sul­la fra seg mak­ten og trakk seg til­ba­ke fra det of­fent­li­ge liv. Ca­esar hå­net ham som en «po­li­tisk an­alfa­bet» for­di han gjor­de det­te.

Slet med å hol­de im­pe­ri­et sam­let

Mens Sul­la lev­de et pri­vat­liv i fred og ro, gikk det ikke så bra med Ro­ma. Noen av dik­ta­to­rens re­for­mer ble truk­ket til­ba­ke i lø­pet av et ti­år, og in­gen kun­ne viske ut minnet om bor­ger­kri­gen – el­ler de av­skår­ne ho­de­ne som var satt på stang i Fo­rum og li­ke­ne som fløt i el­ven Ti­ber. Ca­esar og hans sam­ti­di­ge had­de opp­levd alt det­te, og det var in­gen grunn til å tro at det ikke kun­ne skje igjen.

Mind­re enn et år etter at Sul­la had­de truk­ket seg til­ba­ke, gjen­nom­før­te en av kon­su­le­ne et mis­lyk­ket kupp, og ble hen­ret­tet. Men i lik­het med Ca­esar viss­te po­li­ti­ke­ren og ju­ris­ten Mar­cus Tul­li­us Ci­ce­ro og den mi­li­ta­ere le­de­ren Gna­eus Pom­pei­us Mag­nus, se­ne­re kalt «den sto­re», at det når som helst kun­ne bry­te ut vold, og at ri­va­le­ne de­res lett kun­ne gri­pe til makt. Så det var in­gen sunn og sta­bil re­pub­likk Ca­esar styr­tet, men en stat som slet med å hol­de et vok­sen­de im­pe­ri­um sam­let. I etterpå­klok­ska­pens lys hev­det folk at Sul­la og and­re kan ha for­ut­sett Ca­esars dik­ta­tur, men det fin­nes in­gen be­vis for at han had­de noen am­bi­sjo­ner ut over det å ut­mer­ke seg, ak­ku­rat som alle and­re aris­to­kra­ter. Ro­ma had­de in­gen po­li­tis­ke par­ti­er i mo­der­ne for­stand – et em­be­te kun­ne ikke de­les av fle­re per­soner. Kan­di­da­te­ne snak­ket sjel­den om po­li­tikk, men skrøt i ste­det av sine per­son­li­ge ev­ner og pre­sta­sjo­ner.

Suk­sess av­let suk­sess

Vel­ger­ne holdt seg for det mes­te til de etab­ler­te «merke­nav­ne­ne» til noen få aris­to­kra­tis­ke fa­mi­li­er, som re­krut­ter­te fler­tal­let av kon­su­le­ne i Ro­ma. Folk tenk­te som så at når en mann had­de en far, bror el­ler on­kel som had­de gjort en god jobb i sta­ten, vil­le også han va­ere like dyk­tig. Suk­sess av­let suk­sess, for høye em­be­ter brak­te med seg vel­stand og gjor­de det let­te­re å vise frem fa­mi­li­ens brag­der. Det ga dem også mu­lig­he­ten til å stil­le mas­ser av folk i takk­nem­lig­hets­gjeld, som de kun­ne inn­kas­se­re når som helst.

Ca­esar så an­gi­ve­lig en sta­tue av Alek­san­der den sto­re og kla­get over hvor lite han selv had­de opp­nådd her i li­vet.

IN­GEN KUN­NE VISKE UT MINNET OM BOR­GER­KRI­GEN – OM AV­SKÅR­NE HODER SOM BLE SATT PÅ STANG.

Ca­esar sto uten­for den ind­re kret­sen. Selv om slek­ten hans kun­ne vise til en eld­gam­mel stam­tav­le med aner til­ba­ke til gud­in­nen Ve­nus, var det fle­re år­hund­rer si­den noen av dem had­de va­ert helt frem­me i ro­mersk po­li­tikk. Ca­esar måt­te ska­pe seg et navn selv, for­di få vel­ge­re vil­le stem­me på en så ukjent per­son. Tid­lig i 20-åre­ne tje­neste­gjor­de han i en kort pe­rio­de i den ro­mers­ke ha­eren og ble be­løn­net med co­ro­na ci­vi­ca, den høy­es­te mi­li­ta­ere or­den, som van­lig­vis ble til­delt for å ha red­det en med­bor­gers liv.

Kors­fes­tet sine kid­nap­pe­re

Men på sam­me tid gikk det ryk­ter om at han var blitt for­ført av den ald­ren­de kon­gen i Bit­hy­nia. Dis­kret homo­sek­su­ell ak­ti­vi­tet var i seg selv ikke noen stor sak blant Ro­mas eli­te, men å spil­le den skam­ful­le, pas­si­ve rol­len – sa­er­lig med en løs­slup­pen gresk mo­nark – var ned­ver­di­gen­de. Den­ne saf­ti­ge slad­de­ren pla­get Ca­esar hele res­ten av li­vet. Når det er sagt; rykte­flom­men in­ne­bar i det mins­te at hans navn ble kjent. Han be­gyn­te å skil­le seg ut fra alle de and­re unge men­ne­ne som hå­pet å gjø­re kar­riè­re i det of­fent­li­ge liv.

Til­ba­ke i Ro­ma duk­ket Ca­esar opp som ad­vo­kat i fle­re pro­mi­nen­te retts­sa­ker. Samt­li­ge ble holdt på opp­høy­de platt­for­mer i Fo­rum, der de var åpne for forbi­pas­se­ren­de og po­ten­si­el­le vel­ge­re. På vei til­ba­ke til det øst­li­ge Mid­del­ha­vet for å per­fek­sjo­ne­re sine tale­fer­dig­he­ter ble han bort­ført av sjø­rø­ve­re og satt fri mot løse­pen­ger – for snart å ven­de til­ba­ke med en rask flåte­styr­ke. Han fant sine tid­li­ge­re kid­nap­pe­re og kors­fes­tet alle sam­men, ak­ku­rat slik han had­de sagt han vil­le gjø­re.

Som et tegn på mild­het lot han stru­pe­ne de­res skja­ere over, slik at de slapp å lide en lang­som død på kor­set. His­to­ri­en spred­te seg, utvil­somt for­talt i all be­skje­den­het av Ca­esar selv – som var enes­te vit­ne av be­tyd­ning. En an­nen kilde til folke­snakk var Ca­esars man­ge af­fa­erer med and­re se­na­to­rers ko­ner, noe som selv­sagt også skaf­fet ham man­ge fien­der.

De­res ro­man­se var le­gen­da­risk, men Ca­esar og Kle­opa­tra kun­ne ikke ha gif­tet seg, for­di hun ikke var ro­mersk stats­bor­ger.

Best på ky­nisk penge­bruk

Når han fyl­te 30, kun­ne en mann søke of­fent­li­ge em­be­ter, og for en aris­to­krat var det av stor be­tyd­ning å vin­ne en slik post så snart han var valg­bar. Ca­esar gjor­de det­te, del­vis for­di han var flink til å bli lagt mer­ke til, men også for­di han had­de en used­van­lig sjarm og ka­ris­ma. Den gjor­de at han kun­ne for­fø­re en folke­meng­de like lett som en an­nen manns kone. Dess­uten lån­te han svim­len­de penge­sum­mer og bruk­te dem på ga­ver, of­fent­li­ge opp­tre­de­ner og åpen­lyse be­stik­kel­ser for å vin­ne stem­mer. Alle de and­re kan­di­da­te­ne gjor­de det sam­me, men Ca­esar var best, og han bruk­te pen­ge­ne ky­nisk.

Snart var gjel­den så høy at han måt­te fort­set­te å vin­ne ma­gist­rat­job­ber. Bare hvis han ble kon­sul og fikk kom­man­do­en i en inn­brin­gen­de krig, var det en mu­lig­het for at han kun­ne bli i stand til å be­ta­le til­ba­ke til noen av sine kre­di­to­rer. Ett en­kelt feil­grep vil­le ha be­tydd po­li­tisk død, slik det skjed­de med man­ge. For­di alle kjem­pet for å ut­ma­nøv­re­re kon­kur­ren­te­ne og strød­de om seg med pen­ger, gikk det nød­ven­dig­vis in­fla­sjon i om­fan­get av be­stik­kel­se­ne som måt­te til for å vin­ne et valg. Da Ca­esar søk­te den høyt po­li­ti­ser­te job­ben som Ro­mas øvers­te prest, el­ler pon­ti­fex maxi­mus, lov­te han an­gi­ve­lig sin mor da han gikk hjemme­fra, at han vil­le «kom­me til­ba­ke som sei­er­her­re, el­ler ikke i det hele tatt». Hel­dig­vis for mo­ren vant Ca­esar til slutt den etter­trak­te­de kon­sul­pos­ten i 59 f.kr. Han fikk hjelp gjen­nom en hem­me­lig av­ta­le med Cras­sus og Pom­pei­us, to av republikkens ri­kes­te menn. Først­nevn­te var en in­ves­tor og ei­en­doms­ut­vik­ler som had­de slått opp­rørs­le­de­ren Spar­ta­cus og hans ha­er av røm­te sla­ver. Han skrøt av at in­gen kun­ne si de var rike der­som de ikke had­de råd til å ut­rus­te sin egen le­gion. Pom­pei­us, på den an­nen side, had­de ar­vet så enor­me ei­en­dom­mer at han fak­tisk sam­let tre le­gio­ner som en pri­vat ha­er, slik at han kun­ne støt­te Sul­la un­der bor­ger­kri­gen. I sin kar­riè­re had­de han brutt alle reg­ler, in­klu­dert dem som dik­ta­to­ren had­de kne­satt. Ikke desto min-

dre føl­te Ca­esar at det var bed­re å be­nyt­te seg av «den unge slak­te­ren», som folk kal­te ham, og hans sol­da­ter enn å straf­fe ham.

Hundre­tu­se­ner lev­de på al­mis­ser

Pom­pei­us had­de en­de­lig ned­kjem­pet kong Mitri­da­tes av Pon­tos, og på vei til­ba­ke til Ro­ma had­de han opp­løst ha­eren sin, i den tro at han vil­le bli øns­ket vel­kom­men hjem som en le­den­de stats­mann i se­na­tet og over­ta en vik­tig og aere­full rol­le i sam­funns­li­vet. I ste­det ble han, uvant som han var med hver­dags­po­li­tikk, satt på side­lin­jen av de fles­te se­na­to­re­ne, som ikke had­de noe øns­ke om å kom­me i noen an­nens skyg­ge.

Prin­sip­pet om å hind­re at noen fikk for mye og lang­va­rig makt, var nå blitt en be­set­tel­se for eli­ten i Ro­ma. Alt­for man­ge se­na­to­rer sat­set på en vi­de­re po­li­tisk kar­riè­re for å kun­ne skvi­se mer pen­ger ut av folk på lands­byg­den, be­ta­le ned på gjel­den og øke sin egen vel­stand.

ALLE DE AND­RE KAN­DI­DA­TE­NE GJOR­DE DET SAM­ME, MEN CA­ESAR VIS­TE SEG SOM DEN BES­TE.

De etab­ler­te fa­mi­lie­ne øns­ket å for­sik­re seg om at det var mu­lig­he­ter nok for dem og de­res ven­ner. Der­for mis­lik­te de at bare noen få menn fikk vik­ti­ge kom­mando­pos­ter, selv om det­te var bes­te måte å hånd­te­re et pro­blem på.

De fles­te se­na­to­rer føl­te det var bed­re å la et pro­blem lig­ge enn å la en av de­res ri­va­ler få aeren av å løse det. Ar­beids­le­dig­he­ten blant van­li­ge folk var svim­len­de høy, og hundre­tu­se­ner lev­de bare av al­mis­ser og korn som ble delt ut i Ro­ma.

Be­løn­net krigs­ve­te­ra­ne­ne

Ved hjelp av sin egen inn­fly­tel­se, pen­ger og til­hen­ge­re pres­set kon­sul Ca­esar igjen­nom en lov som styk­ket opp sto­re stat­li­ge land­ei­en­dom­mer og for­del­te dem blant krigs­ve­te­ra­ner. Mot­stan­den var hef­tig, men det hand­let mind­re om prin­sip­pet og mer om fryk­ten for at Ca­esar vil­le bli for po­pu­la­er blant folk flest. Etter å ha gitt sine al­li­er­te det de øns­ket, fikk Ca­esar en spe­sial­opp­ret­tet kom­man­do i pro­vin­sen, som ble for­len­get til ti år. Fra den­ne pos­ten erob­ret han Gal­lia og send­te styr­ker inn i Tysk­land og Eng­land – alt nøye be­skre­vet i hans egen be­ret­ning om gal­ler­kri­gen, Com­men­tarii de Bel­lo Gal­li­co. Det var her han vis­te med omhu at alt han gjor­de, var til bes­te for Ro­ma, og han fei­ret tap­per­he­ten og sei­re­ne til «nostri» – «våre gut­ter». Kan­skje så man­ge som en mil­lion men­nes­ker døde, og like man­ge ble solgt som sla­ver, men ro­mer­ne så ikke på im­pe­ria­lis­men som noe ne­ga­tivt. Ca­esar ble be­løn­net med fle­re of­fent­li­ge takk­si­gel­ser enn noen an­nen ge­ne­ral før ham. Plynd­rin­ge­ne sat­te ham i stand til å be­ta­le ned på sin ko­los­sa­le gjeld, kjø­pe seg nye po­li­tis­ke ven­ner og byg­ge enor­me mo­nu­men­ter, som ga jobb til fat­tig­folk i Ro­ma. Ca­esars mot­stan­de­re had­de ikke greid å blok­ke­re ham mens han var kon­sul, men de had­de sådd tvil om hans hand­lin­ger var lov­li­ge. Mens Ca­esar opp­holdt seg i Gal­lia, var Cras­sus be­gynt å drøm­me om nye mi­li­ta­ere tri­um­fer, og in­va­der­te Par­tia helt upro­vo­sert. Der ble han selv drept. Pom­pei­us og Ca­esar gled fra hver­and­re, ikke minst da Ju­lia, Ca­esars dat­ter og Pom­pei­us’ kone, døde i bar­sel­seng. Mot­stan­der­ne skjøn­te at al­li­an­sen var svek­ket, og gjor­de alt de kun­ne for å split­te de to men­ne­ne. De ante at de kun­ne set­te en stop­per for Ca­esars strå­len­de kar­riè­re med støt­te fra Pom­pei­us.

Se­ne­re hev­det dik­te­ren Lu­can at Pom­pei­us ikke kun­ne tåle en like­mann, mens Ca­esar ikke kun­ne tåle en over­mann. Han kun­ne ha lagt til at et stort an­tall le­den­de se­na­to­rer var vil­li­ge til å ri­si­ke­re en ny kost­bar bor­ger­krig bare for å jek­ke ned Ca­esar.

Men Ca­esar var på sam­me måte vil­lig til å styr­te ver­den ut i kaos bare for å be­va­re sin sta­tus og aere. Da han fikk over­sikt over døde

I strid med ut­bredt folke­tro ble ikke Ca­esar født ved kei­ser­snitt, «sec­tio caes­area», men me­to­den var i bruk i ro­mer­ti­den.

se­na­to­rer etter sla­get ved Far­sa­los i 48 f.kr., var alt han had­de å si at «De vil­le det slik».

Eli­ten tok til­ba­ke sin fri­het

Ca­esar had­de den bes­te ha­eren og sto frem­de- les på top­pen av sin mi­li­ta­ere kar­riè­re, så han tri­um­fer­te i den­ne nye bor­ger­kri­gen. Ro­ma had­de igjen en dik­ta­tor, men Ca­esar over­ras­ket alle med sin «mild­het» da han spar­te mot­stan­de­re som over­ga seg, nem­lig Bru­tus og Cas­si­us. Beg­ge fikk he­der og job­ber un­der hans nye re­gi­me.

Selv om han til­brak­te mye av sin tid på felt­tog og den be­røm­te af­fa­eren med Kle­opa­tra, før­te hans be­søk i Ro­ma til in­tens re­form­virk­som­het, som gjor­de at sta­ten be­gyn­te å fun­ge­re igjen. De fles­te av dis­se re­for­me­ne var for­nuf­ti­ge, selv om det i man­ge til­fel­ler ikke var tid nok til at de kun­ne be­gyn­ne å vir­ke. Det­te var ikke noe bru­talt ty­ran­ni, men alt­for man­ge se­na­to­rer men­te at det ikke var slik sta­ten skul­le ar­bei­de. En mann, uan­sett hvor dyk­tig og vel­me­nen­de han var, skul­le ald­ri ha så mye makt og mot­ta så mye he­der at det stil­te alle and­re i skyg­gen.

Bru­tus, Cas­si­us og fle­re ti­talls and­re se­na­to­rer inn­så at de ikke had­de noen an­nen mu­lig­het enn å dre­pe Ca­esar, og dol­ket ham i hjel den 15. mars 44. f.kr., en dag kjent som Idus Mar­tiae i den ro­mers­ke ka­len­de­ren. De ble over­ras­ket da fol­ket ikke del­te de­res en­tu­si­as­me over den fri­he­ten de nå ut­ba­su­ner­te med Ca­esars død – når alt kom til alt, eli­tens fri­het til å for­de­le høye em­be­ter og inn­tek­ter seg imel­lom.

Bor­ger­kri­gen blus­set snart opp igjen, og ble til slutt vun­net av Ca­esars grand­nevø og ar­ving, som ble Ca­esar Au­gus­tus, Ro­mas førs­te kei­ser. Etter alt kaos og blods­ut­gy­tel­se var alle nå gla­de for å få ro og sta­bi­li­tet, uan­sett til hvil­ken po­li­tisk pris. Re­pub­lik­ken var død.

CA­ESAR BLE DØMT TIL DØ­DEN DA HAN NEK­TET Å SKIL­LE SEG FRA SIN KONE.

Ro­mers­ke po­li­ti­ke­re ble­ket to­ga­ene sine for å va­ere sik­re på å bli sett i det full­sat­te Fo­rum Ro­ma­num. Få pre­si­se av­bild­nin­ger av Ca­esar fra hans egen tid er be­vart, og in­gen har lyk­tes i å gjen­gi hans for­mi­dab­le per­son­li­ge ka­ris­ma. Ca­esar skap­te seg et navn ved å erob­re Gal­lia.

Det­te mar­mor­re­li­ef­fet fra 1700-tal­let skild­rer Ca­esars kar­riè­re og er et bil­de på hans va­ri­ge arv.

Gna­eus Pom­pei­us – kjent som Pom­pei­us den sto­re – var en be­rømt ge­ne­ral.

Mar­kus Ju­ni­us Bru­tus var sønn av Ca­esars els­ker­in­ne Ser­vi­lia, og var vel an­sett av dik­ta­to­ren.

Cato den yng­re var så sterkt imot at Ca­esar satt ved mak­ten, at han tok sitt eget liv i 46 f.kr.

Ca­esars ha­er slo Pom­pei­us’ styr­ker i sla­get ved Far­sa­los i 48 f. Kr.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.