Caesar ble felt av gamle venner
Han lovet å gjøre Roma stort igjen. Men Julius Caesar falt for eget grep da han lot seg utrope til diktator på livstid og utfordret rikets konservative elite med omfattende reformer. Det gikk galt da også hans gamle venner og allierte vendte ham ryggen.
Julius Caesar var født i juli 100 f.kr. Måneden het den gang quintilis, men ble oppkalt etter ham. Kartago var blitt ødelagt 46 år tidligere og herskerne i det østlige Hellas tvunget til å underkaste seg. Slik gjensto den romerske republikken som den dominerende makt rundt hele Middelhavet. Men alt var ikke vel.
Noen måneder senere førte politiske opptøyer til en massakre i Forum i Roma. Dette var ikke første gang det brøt ut slik vold. I 133 var en populaer politiker ved navn Tiberius Gracchus blitt slått brutalt i hjel sammen med mange av sine tilhengere. Det skulle bli verre. Da Caesar var 12 år gammel, sendte en misfornøyd general ved navn Sulla sine legioner mot Roma og tok kontroll over byen. Han drepte motstanderne og alle andre som våget å stille seg i veien for ham. Deretter dro Sulla for å føre krig mot Mitridates, konge av Pontos (nord i dagens Tyrkia). Knapt et år senere ble Roma selv angrepet av en annen haer, denne gang ledet av fiender som var unnsluppet og som vendte tilbake for å ta blodig hevn.
Da Sulla kom hjem etter seieren i Pontos, hadde borgerkrigen tiltatt i både omfang og brutalitet. Han gjenerobret Roma i 82 f.kr., og hengte opp dødslister i Forum med navn på personer som hvem som helst kunne ta livet av. Hvis de leverte inn offerets avskårne hode til myndighetene, kunne de gjøre krav på en del av avdødes konfiskerte eiendommer.
Av ADRIAN GOLDSWORTHY Studerte ved universitetet i Oxford. Har skrevet mange bøker om romersk historie, blant dem Caesar: Life of a Colossus og How Rome Fell, i tillegg til flere historiske romaner. Hans nyeste bok er Hadrian’s Wall.
Dømt til døden som tenåring
Som tenåring ble Caesar gift med Cornelia, datteren til Cinna, en av Sullas sterkeste motstandere, og ble dømt til døden da han nektet å skille seg fra henne. I flere måneder levde han på flukt som en fredløs, inntil familieforbindelser – og det faktum at han simpelthen var for ung og ukjent til at noen fant det bryet verdt å drepe ham – skaffet ham den benådningen han lenge hadde håpet på. Den romerske republikken hadde ikke noen formell grunnlov, og benyttet i stedet en blanding av lover, tradisjoner og gammel sedvane for å regulere det offentlige liv.
Caesar sa en gang kynisk at «republikken er ingenting», men han fulgte selv tradisjoner i alt han foretok seg, og det var et grunnleggende prinsipp at ingen enkelt person eller gruppe noensinne skulle sitte permanent med makten i samfunnet. Statens øverste embetsmenn var de to konsulene, som var valgt for bare 12 måneder, uten mulighet til å stille for en ny periode før det var gått ti år. Under en krisesituasjon, som da Hannibal Barca herjet rundt i Italia under den andre punerkrigen fra 218 til 201 f.kr., ble det utpekt en diktator. Han skulle lede staten uten sidemann i inntil seks måneder.
Sulla blåste liv i tittelen igjen for å gi et lovlig skinn til makten han hadde grepet med de militaeres hjelp. Han gjennom-
Caesars navn er opprinnelsen til titlene «tsar», «keiser» og 28 andre herskertitler over hele verden.
førte en serie reformer med tanke på å sikre langsiktig stabilitet ved å stadfeste gamle tradisjoner i det offentlige liv og fornye senatets prestisje og innflytelse. Da han hadde gjort sitt beste for å gjøre statsmaskineriet funksjonsdyktig igjen, ga Sulla fra seg makten og trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Caesar hånet ham som en «politisk analfabet» fordi han gjorde dette.
Slet med å holde imperiet samlet
Mens Sulla levde et privatliv i fred og ro, gikk det ikke så bra med Roma. Noen av diktatorens reformer ble trukket tilbake i løpet av et tiår, og ingen kunne viske ut minnet om borgerkrigen – eller de avskårne hodene som var satt på stang i Forum og likene som fløt i elven Tiber. Caesar og hans samtidige hadde opplevd alt dette, og det var ingen grunn til å tro at det ikke kunne skje igjen.
Mindre enn et år etter at Sulla hadde trukket seg tilbake, gjennomførte en av konsulene et mislykket kupp, og ble henrettet. Men i likhet med Caesar visste politikeren og juristen Marcus Tullius Cicero og den militaere lederen Gnaeus Pompeius Magnus, senere kalt «den store», at det når som helst kunne bryte ut vold, og at rivalene deres lett kunne gripe til makt. Så det var ingen sunn og stabil republikk Caesar styrtet, men en stat som slet med å holde et voksende imperium samlet. I etterpåklokskapens lys hevdet folk at Sulla og andre kan ha forutsett Caesars diktatur, men det finnes ingen bevis for at han hadde noen ambisjoner ut over det å utmerke seg, akkurat som alle andre aristokrater. Roma hadde ingen politiske partier i moderne forstand – et embete kunne ikke deles av flere personer. Kandidatene snakket sjelden om politikk, men skrøt i stedet av sine personlige evner og prestasjoner.
Suksess avlet suksess
Velgerne holdt seg for det meste til de etablerte «merkenavnene» til noen få aristokratiske familier, som rekrutterte flertallet av konsulene i Roma. Folk tenkte som så at når en mann hadde en far, bror eller onkel som hadde gjort en god jobb i staten, ville også han vaere like dyktig. Suksess avlet suksess, for høye embeter brakte med seg velstand og gjorde det lettere å vise frem familiens bragder. Det ga dem også muligheten til å stille masser av folk i takknemlighetsgjeld, som de kunne innkassere når som helst.
Caesar så angivelig en statue av Aleksander den store og klaget over hvor lite han selv hadde oppnådd her i livet.
INGEN KUNNE VISKE UT MINNET OM BORGERKRIGEN – OM AVSKÅRNE HODER SOM BLE SATT PÅ STANG.
Caesar sto utenfor den indre kretsen. Selv om slekten hans kunne vise til en eldgammel stamtavle med aner tilbake til gudinnen Venus, var det flere århundrer siden noen av dem hadde vaert helt fremme i romersk politikk. Caesar måtte skape seg et navn selv, fordi få velgere ville stemme på en så ukjent person. Tidlig i 20-årene tjenestegjorde han i en kort periode i den romerske haeren og ble belønnet med corona civica, den høyeste militaere orden, som vanligvis ble tildelt for å ha reddet en medborgers liv.
Korsfestet sine kidnappere
Men på samme tid gikk det rykter om at han var blitt forført av den aldrende kongen i Bithynia. Diskret homoseksuell aktivitet var i seg selv ikke noen stor sak blant Romas elite, men å spille den skamfulle, passive rollen – saerlig med en løssluppen gresk monark – var nedverdigende. Denne saftige sladderen plaget Caesar hele resten av livet. Når det er sagt; rykteflommen innebar i det minste at hans navn ble kjent. Han begynte å skille seg ut fra alle de andre unge mennene som håpet å gjøre karrière i det offentlige liv.
Tilbake i Roma dukket Caesar opp som advokat i flere prominente rettssaker. Samtlige ble holdt på opphøyde plattformer i Forum, der de var åpne for forbipasserende og potensielle velgere. På vei tilbake til det østlige Middelhavet for å perfeksjonere sine taleferdigheter ble han bortført av sjørøvere og satt fri mot løsepenger – for snart å vende tilbake med en rask flåtestyrke. Han fant sine tidligere kidnappere og korsfestet alle sammen, akkurat slik han hadde sagt han ville gjøre.
Som et tegn på mildhet lot han strupene deres skjaere over, slik at de slapp å lide en langsom død på korset. Historien spredte seg, utvilsomt fortalt i all beskjedenhet av Caesar selv – som var eneste vitne av betydning. En annen kilde til folkesnakk var Caesars mange affaerer med andre senatorers koner, noe som selvsagt også skaffet ham mange fiender.
Deres romanse var legendarisk, men Caesar og Kleopatra kunne ikke ha giftet seg, fordi hun ikke var romersk statsborger.
Best på kynisk pengebruk
Når han fylte 30, kunne en mann søke offentlige embeter, og for en aristokrat var det av stor betydning å vinne en slik post så snart han var valgbar. Caesar gjorde dette, delvis fordi han var flink til å bli lagt merke til, men også fordi han hadde en usedvanlig sjarm og karisma. Den gjorde at han kunne forføre en folkemengde like lett som en annen manns kone. Dessuten lånte han svimlende pengesummer og brukte dem på gaver, offentlige opptredener og åpenlyse bestikkelser for å vinne stemmer. Alle de andre kandidatene gjorde det samme, men Caesar var best, og han brukte pengene kynisk.
Snart var gjelden så høy at han måtte fortsette å vinne magistratjobber. Bare hvis han ble konsul og fikk kommandoen i en innbringende krig, var det en mulighet for at han kunne bli i stand til å betale tilbake til noen av sine kreditorer. Ett enkelt feilgrep ville ha betydd politisk død, slik det skjedde med mange. Fordi alle kjempet for å utmanøvrere konkurrentene og strødde om seg med penger, gikk det nødvendigvis inflasjon i omfanget av bestikkelsene som måtte til for å vinne et valg. Da Caesar søkte den høyt politiserte jobben som Romas øverste prest, eller pontifex maximus, lovte han angivelig sin mor da han gikk hjemmefra, at han ville «komme tilbake som seierherre, eller ikke i det hele tatt». Heldigvis for moren vant Caesar til slutt den ettertraktede konsulposten i 59 f.kr. Han fikk hjelp gjennom en hemmelig avtale med Crassus og Pompeius, to av republikkens rikeste menn. Førstnevnte var en investor og eiendomsutvikler som hadde slått opprørslederen Spartacus og hans haer av rømte slaver. Han skrøt av at ingen kunne si de var rike dersom de ikke hadde råd til å utruste sin egen legion. Pompeius, på den annen side, hadde arvet så enorme eiendommer at han faktisk samlet tre legioner som en privat haer, slik at han kunne støtte Sulla under borgerkrigen. I sin karrière hadde han brutt alle regler, inkludert dem som diktatoren hadde knesatt. Ikke desto min-
dre følte Caesar at det var bedre å benytte seg av «den unge slakteren», som folk kalte ham, og hans soldater enn å straffe ham.
Hundretusener levde på almisser
Pompeius hadde endelig nedkjempet kong Mitridates av Pontos, og på vei tilbake til Roma hadde han oppløst haeren sin, i den tro at han ville bli ønsket velkommen hjem som en ledende statsmann i senatet og overta en viktig og aerefull rolle i samfunnslivet. I stedet ble han, uvant som han var med hverdagspolitikk, satt på sidelinjen av de fleste senatorene, som ikke hadde noe ønske om å komme i noen annens skygge.
Prinsippet om å hindre at noen fikk for mye og langvarig makt, var nå blitt en besettelse for eliten i Roma. Altfor mange senatorer satset på en videre politisk karrière for å kunne skvise mer penger ut av folk på landsbygden, betale ned på gjelden og øke sin egen velstand.
ALLE DE ANDRE KANDIDATENE GJORDE DET SAMME, MEN CAESAR VISTE SEG SOM DEN BESTE.
De etablerte familiene ønsket å forsikre seg om at det var muligheter nok for dem og deres venner. Derfor mislikte de at bare noen få menn fikk viktige kommandoposter, selv om dette var beste måte å håndtere et problem på.
De fleste senatorer følte det var bedre å la et problem ligge enn å la en av deres rivaler få aeren av å løse det. Arbeidsledigheten blant vanlige folk var svimlende høy, og hundretusener levde bare av almisser og korn som ble delt ut i Roma.
Belønnet krigsveteranene
Ved hjelp av sin egen innflytelse, penger og tilhengere presset konsul Caesar igjennom en lov som stykket opp store statlige landeiendommer og fordelte dem blant krigsveteraner. Motstanden var heftig, men det handlet mindre om prinsippet og mer om frykten for at Caesar ville bli for populaer blant folk flest. Etter å ha gitt sine allierte det de ønsket, fikk Caesar en spesialopprettet kommando i provinsen, som ble forlenget til ti år. Fra denne posten erobret han Gallia og sendte styrker inn i Tyskland og England – alt nøye beskrevet i hans egen beretning om gallerkrigen, Commentarii de Bello Gallico. Det var her han viste med omhu at alt han gjorde, var til beste for Roma, og han feiret tapperheten og seirene til «nostri» – «våre gutter». Kanskje så mange som en million mennesker døde, og like mange ble solgt som slaver, men romerne så ikke på imperialismen som noe negativt. Caesar ble belønnet med flere offentlige takksigelser enn noen annen general før ham. Plyndringene satte ham i stand til å betale ned på sin kolossale gjeld, kjøpe seg nye politiske venner og bygge enorme monumenter, som ga jobb til fattigfolk i Roma. Caesars motstandere hadde ikke greid å blokkere ham mens han var konsul, men de hadde sådd tvil om hans handlinger var lovlige. Mens Caesar oppholdt seg i Gallia, var Crassus begynt å drømme om nye militaere triumfer, og invaderte Partia helt uprovosert. Der ble han selv drept. Pompeius og Caesar gled fra hverandre, ikke minst da Julia, Caesars datter og Pompeius’ kone, døde i barselseng. Motstanderne skjønte at alliansen var svekket, og gjorde alt de kunne for å splitte de to mennene. De ante at de kunne sette en stopper for Caesars strålende karrière med støtte fra Pompeius.
Senere hevdet dikteren Lucan at Pompeius ikke kunne tåle en likemann, mens Caesar ikke kunne tåle en overmann. Han kunne ha lagt til at et stort antall ledende senatorer var villige til å risikere en ny kostbar borgerkrig bare for å jekke ned Caesar.
Men Caesar var på samme måte villig til å styrte verden ut i kaos bare for å bevare sin status og aere. Da han fikk oversikt over døde
I strid med utbredt folketro ble ikke Caesar født ved keisersnitt, «sectio caesarea», men metoden var i bruk i romertiden.
senatorer etter slaget ved Farsalos i 48 f.kr., var alt han hadde å si at «De ville det slik».
Eliten tok tilbake sin frihet
Caesar hadde den beste haeren og sto fremde- les på toppen av sin militaere karrière, så han triumferte i denne nye borgerkrigen. Roma hadde igjen en diktator, men Caesar overrasket alle med sin «mildhet» da han sparte motstandere som overga seg, nemlig Brutus og Cassius. Begge fikk heder og jobber under hans nye regime.
Selv om han tilbrakte mye av sin tid på felttog og den berømte affaeren med Kleopatra, førte hans besøk i Roma til intens reformvirksomhet, som gjorde at staten begynte å fungere igjen. De fleste av disse reformene var fornuftige, selv om det i mange tilfeller ikke var tid nok til at de kunne begynne å virke. Dette var ikke noe brutalt tyranni, men altfor mange senatorer mente at det ikke var slik staten skulle arbeide. En mann, uansett hvor dyktig og velmenende han var, skulle aldri ha så mye makt og motta så mye heder at det stilte alle andre i skyggen.
Brutus, Cassius og flere titalls andre senatorer innså at de ikke hadde noen annen mulighet enn å drepe Caesar, og dolket ham i hjel den 15. mars 44. f.kr., en dag kjent som Idus Martiae i den romerske kalenderen. De ble overrasket da folket ikke delte deres entusiasme over den friheten de nå utbasunerte med Caesars død – når alt kom til alt, elitens frihet til å fordele høye embeter og inntekter seg imellom.
Borgerkrigen blusset snart opp igjen, og ble til slutt vunnet av Caesars grandnevø og arving, som ble Caesar Augustus, Romas første keiser. Etter alt kaos og blodsutgytelse var alle nå glade for å få ro og stabilitet, uansett til hvilken politisk pris. Republikken var død.