Kam­pen mot po­ker i Nor­ge

Skep­si­sen til po­ker er en del av den norske folke­sje­len. År­sa­ken fin­ner vi i Nor­ge på 1800-tal­let.

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av ARNFINN MAUREN Jour­na­list

For tre år si­den åp­net norske myn­dig­he­ter for førs­te gang dø­ren på gløtt for lov­lig po­ker­spill på norsk jord. Un­der det år­li­ge of­fi­si­el­le NM i po­ker har fle­re tu­sen nord­menn va­ert sam­let i en kon­gressal på Gar­der­moen.

Et slikt mes­ter­skap vil­le det va­ert uten­ke­lig å ha i Nor­ge for bare et ti­år si­den. Og går du 100 år til­ba­ke, var hold­nin­gen enda skar­pe­re fra lan­dets eli­te: Po­ker og kort­stokk ble be­trak­tet som en veder­styg­ge­lig­het som ikke hørte hjem­me her i lan­det.

Der­for kom også for­bu­det mot lykke­spill inn i straffe­lo­ven i 1902.

Po­ker­en­tu­si­as­ter vil nok ar­gu­men­te­re mot at po­ker be­skri­ves som lykke­spill, men det er en de­talj. Det var ikke tvil om at det var nett­opp po­ker­spil­lin­gen lo­ven i førs­te rek­ke var myn­tet på.

– Spil­let slø­ver re­spek­ten for verdi­ska­pen­de ar­beid, skrev pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap, Jon Skeie i 1946, i en tolk­ning av for­ar­bei­det til straffe­lo­ven.

Det var ikke til­fel­dig at den­ne pa­ra­gra­fen kom inn i straffe­lo­ven i 1902. For­ar­bei­det til den be­gyn­te på slut­ten av 1800-tal­let, og det var en tid da Nor­ge gikk igjen­nom sto­re end­rin­ger. Sy­net på fle­re sam­funns­for­hold var i end­ring.

Baktep­pet var føl­gen­de: På midt­en av 1800-tal­let var al­ko­hol­for­bru­ket høyt. Fat­tig­dom var ut­bredt. Men det var en van­lig opp­fat­ning at de som fikk pro­ble­mer som føl­ge av rus el­ler fat­tig­dom, bare had­de seg selv å skyl­de på. Det var et re­sul­tat av per­son­lig svak­het, hev­det man­ge.

Det sam­me gjaldt penge­spill. Po­ker had­de kom­met over At­lan­ter­ha­vet med nord­menn som had­de ut­vand­ret og vendt til­ba­ke. Det ble sat­set pen­ger rundt po­ker­bord over hele lan­det, og be­gre­pet «spil­te seg fra gård og grunn» opp­sto. Fle­re og fle­re inn­så der­for at penge­spill var blitt et sam­funns­pro­blem, i lik­het med rus, fat­tig­dom og pro­sti­tu­sjon.

På 1880-tal­let voks­te det også frem en ster­ke­re av­holds­be­ve­gel­se. Sam­ti­dig kom det en ny, hau­gi­ansk vek­kel­ses­bøl­ge over lan­det, hvor fle­re indre­mi­sjons­for­bund ble opp­ret­tet. Kort­spill fikk et syn­dig stem­pel på seg, for­di det ble knyt­tet til al­ko­hol og kri­mi­na­li­tet. Men også for­di det ikke pas­set inn i det stren­ge pie­tis­tis­ke sy­net på ar­bei­dets be­tyd­ning.

Sam­fun­net måt­te rea­ge­re

Penge­spil­lets ut­vik­ling på den ti­den – og etter hvert re­ak­sjo­ne­ne – kan til dels sam­men­lig­nes med det som had­de skjedd i Frank­ri­ke 100 år tid­li­ge­re. Spill og gam­bling var en av de størs­te – om ikke den størs­te – form for un­der­hold­ning og for­lys­tel­se i 1700-tal­lets Frank­ri­ke. Mot­stan­den mot fe­no­me­net kom først stort sett fra kir­ken, men ut­over 1700-tal­let er­kjen­te myn­dig­he­te­ne at virk­som­he­ten måt­te re­gu­le­res.

Spil­lin­gen opp­tok etter hvert ikke bare krist­ne, men også lo­vens hånd­he­ve­re. Det ble ut­stedt en rek­ke be­stem­mel­ser som skul­le for­by spill. Men den gan­gen, som nå, var det vans­ke­lig å få på plass en kon­se­kvent prak­ti-

se­ring av lov­ver­ket. Der­for klar­te man ald­ri hel­ler å bli kvitt penge­spill.

Mye av den sam­me til­na­er­min­gen slo rot i Nor­ge hund­re år se­ne­re. Det var ikke nok med mo­rals­ke for­ma­nin­ger fra kir­ken el­ler an­net hold. Myn­dig­he­te­ne be­trak­tet det som et sam­funns­pro­blem, og det måt­te inn i lov­giv­nin­gen. Der­for fikk vi pa­ra­graf 298 i straffe­lo­ven, en pa­ra­graf som sto der i 113 år, helt til 2015. Da ble den fjer­net, og all lov­giv­ning in­nen spill ble sam­let i lot­teri­lo­ven.

Fol­ket skul­le be­skyt­tes

«Hele ide­en om å få inn et spill­for­bud i lov­ver­ket var at be­folk­nin­gen skul­le be­skyt­tes mot det som ble be­skre­vet som «lykke­spil­ler­nes for­der­ve­lig­het». Der­for var lo­ven også myn­tet på dem som gjor­de en «na­e­rings­vei» ut av gam­bling – alt­så de som or­ga­ni­ser­te spil­lin­gen, for ek­sem­pel book­ma­ke­re el­ler hus­ei­ere som stil­te lo­ka­ler til dis­po­si­sjon for spill. Det­te var også pro­fes­sor Jon Skeie in­ne på i tolk­nin­gen av for­ar­bei­det:

«Når den som dri­ver et lykke­spill, ver­ver del­ta­ge­re i meng­de, og sa­er­lig blant ube­mid­le­de og uer­far­ne, kan det vol­de ska­de i vide kret­ser. Det hen­der ikke sjel­den at for­mues­inn­grep, og da sa­er­lig un­der­slag, skjer i den hen­sikt å skaffe mid­ler til lykke­spill».

Skeie men­te pa­ra­gra­fen kom inn for­di det var en opp­fat­ning at gam­bling had­de sam­me ka­rak­ter som le­dig­gang. Spil­le­ren bru­ker sine mid­ler på en måte som ikke bare er upro­duk­tiv, men også de­mo­ra­li­se­ren­de.

– Det fø­rer ofte til ruin og der­med til ulyk­ke for spil­le­rens fa­mi­lie, skrev Skeie.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen bi­dro til å spre po­ker­spil­let. Det­te bil­det av of­fi­se­rer i et in­fan­teri­re­gi­ment er tatt i au­gust 1864.

Foto: Mu­sea i Nord-øs­ter­da­len

Fire stau­te norske ka­rer rundt po­ker­bor­det. Dis­se ser ikke ut til å ha spilt seg fra gård og grunn, men his­to­ri­er om per­soner som ble rui­nert av spil­lin­gen, bi­dro til at for­bud mot «lykke­spill» kom inn i straffe­lo­ven i 1902.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.