Kampen mot poker i Norge
Skepsisen til poker er en del av den norske folkesjelen. Årsaken finner vi i Norge på 1800-tallet.
For tre år siden åpnet norske myndigheter for første gang døren på gløtt for lovlig pokerspill på norsk jord. Under det årlige offisielle NM i poker har flere tusen nordmenn vaert samlet i en kongressal på Gardermoen.
Et slikt mesterskap ville det vaert utenkelig å ha i Norge for bare et tiår siden. Og går du 100 år tilbake, var holdningen enda skarpere fra landets elite: Poker og kortstokk ble betraktet som en vederstyggelighet som ikke hørte hjemme her i landet.
Derfor kom også forbudet mot lykkespill inn i straffeloven i 1902.
Pokerentusiaster vil nok argumentere mot at poker beskrives som lykkespill, men det er en detalj. Det var ikke tvil om at det var nettopp pokerspillingen loven i første rekke var myntet på.
– Spillet sløver respekten for verdiskapende arbeid, skrev professor i rettsvitenskap, Jon Skeie i 1946, i en tolkning av forarbeidet til straffeloven.
Det var ikke tilfeldig at denne paragrafen kom inn i straffeloven i 1902. Forarbeidet til den begynte på slutten av 1800-tallet, og det var en tid da Norge gikk igjennom store endringer. Synet på flere samfunnsforhold var i endring.
Bakteppet var følgende: På midten av 1800-tallet var alkoholforbruket høyt. Fattigdom var utbredt. Men det var en vanlig oppfatning at de som fikk problemer som følge av rus eller fattigdom, bare hadde seg selv å skylde på. Det var et resultat av personlig svakhet, hevdet mange.
Det samme gjaldt pengespill. Poker hadde kommet over Atlanterhavet med nordmenn som hadde utvandret og vendt tilbake. Det ble satset penger rundt pokerbord over hele landet, og begrepet «spilte seg fra gård og grunn» oppsto. Flere og flere innså derfor at pengespill var blitt et samfunnsproblem, i likhet med rus, fattigdom og prostitusjon.
På 1880-tallet vokste det også frem en sterkere avholdsbevegelse. Samtidig kom det en ny, haugiansk vekkelsesbølge over landet, hvor flere indremisjonsforbund ble opprettet. Kortspill fikk et syndig stempel på seg, fordi det ble knyttet til alkohol og kriminalitet. Men også fordi det ikke passet inn i det strenge pietistiske synet på arbeidets betydning.
Samfunnet måtte reagere
Pengespillets utvikling på den tiden – og etter hvert reaksjonene – kan til dels sammenlignes med det som hadde skjedd i Frankrike 100 år tidligere. Spill og gambling var en av de største – om ikke den største – form for underholdning og forlystelse i 1700-tallets Frankrike. Motstanden mot fenomenet kom først stort sett fra kirken, men utover 1700-tallet erkjente myndighetene at virksomheten måtte reguleres.
Spillingen opptok etter hvert ikke bare kristne, men også lovens håndhevere. Det ble utstedt en rekke bestemmelser som skulle forby spill. Men den gangen, som nå, var det vanskelig å få på plass en konsekvent prakti-
sering av lovverket. Derfor klarte man aldri heller å bli kvitt pengespill.
Mye av den samme tilnaermingen slo rot i Norge hundre år senere. Det var ikke nok med moralske formaninger fra kirken eller annet hold. Myndighetene betraktet det som et samfunnsproblem, og det måtte inn i lovgivningen. Derfor fikk vi paragraf 298 i straffeloven, en paragraf som sto der i 113 år, helt til 2015. Da ble den fjernet, og all lovgivning innen spill ble samlet i lotteriloven.
Folket skulle beskyttes
«Hele ideen om å få inn et spillforbud i lovverket var at befolkningen skulle beskyttes mot det som ble beskrevet som «lykkespillernes fordervelighet». Derfor var loven også myntet på dem som gjorde en «naeringsvei» ut av gambling – altså de som organiserte spillingen, for eksempel bookmakere eller huseiere som stilte lokaler til disposisjon for spill. Dette var også professor Jon Skeie inne på i tolkningen av forarbeidet:
«Når den som driver et lykkespill, verver deltagere i mengde, og saerlig blant ubemidlede og uerfarne, kan det volde skade i vide kretser. Det hender ikke sjelden at formuesinngrep, og da saerlig underslag, skjer i den hensikt å skaffe midler til lykkespill».
Skeie mente paragrafen kom inn fordi det var en oppfatning at gambling hadde samme karakter som lediggang. Spilleren bruker sine midler på en måte som ikke bare er uproduktiv, men også demoraliserende.
– Det fører ofte til ruin og dermed til ulykke for spillerens familie, skrev Skeie.