Svarte­kås – krigs­helt og bonde­pla­ger

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av NILS JO­HAN STOA

I mars 1716 in­va­der­te Karl 12. Nor­ge i et for­søk på å erob­re nabo­lan­det. Men «hjältek­un­gen» mis­lyk­tes. Svens­ke­ne klar­te å inn­ta Chris­tia­nia, men her kjør­te felt­to­get seg fast. Den norske ha­eren stan­set vi­de­re frem­ryk­ning, og med en be­man­ning på 3000 sol­da­ter var også Akers­hus fest­ning na­er­mest uinn­ta­ge­lig.

Dris­tig, far­lig og mis­lyk­ket

I midt­en av april send­te svens­ke­ne en stor del av styr­ken sin ut av Chris­tia­nia i et for­søk på å bry­te gjen­nom de norske lin­je­ne vest for ho­ved­sta­den. Med så man­ge av fien­den ute av byen åp­net det seg en mu­lig­het for den be­lei­re­de gar­ni­so­nen på Akers­hus. Gjen­nom åre­ne had­de Chris­tia­nias be­byg­gel­se krø­pet sta­dig na­er­me­re fest­nin­gen.

Blant de myte­om­spun­ne fi­gu­rer som trer frem med den sto­re nor­dis­ke kri­gen mel­lom 1700 og 1720, er Christian von Koss. Som 17-åring vant han helte­sta­tus i for­sva­ret av Akers­hus fest­ning mot svenske­kon­gen Karl 12.s in­va­sjons­ha­er. Men i Tele­mark og Se­tes­dal skul­le han bli hus­ket som bonde­pla­ger av ver­ste sort.

I dik­tet Kier­lig­hed og Mand­haf­tig­hed ud­vi­ist i en norsk Liig­be­gi­en­gel­se blir den unge ser­sjan­ten i ti­dens svuls­ti­ge orde­lag sam­men­lig­net med an­tik­kens sto­re helte­skik­kel­ser.

Det­te var ri­si­ka­belt un­der en be­lei­ring. Her­fra kun­ne an­gri­per­ne stor­me frem og kom­me seg over fest­nings­mu­re­ne. Nå be­slut­tet nord­men­ne­ne å kom­me dem i for­kjø­pet ved å øde­leg­ge byg­nin­ge­ne. Opp­dra­get gikk til en av de mest er­far­ne of­fi­se­re­ne på fest­nin­gen, kap­tein Jo­han Chris­top­her von Koss, sjef for Ei­kers­ke in­fan­teri­kom­pa­ni.

An­gre­pet var dris­tig, far­lig – og mis­lyk­ket. Svens­ke­ne var for­be­redt, og da nord­men­ne­ne ryk­ket frem, ble de møtt med vold­som­me skudd­sal­ver. Koss selv og to av men­ne­ne falt, og etter in­tens skudd­veks­ling måt­te nord­men­ne­ne trek­ke seg til­ba­ke med ufor­ret­tet sak.

Helte­då­den

På fest­nin­gen var også kap­tei­nens sønn, den 17 år gam­le ser­sjan­ten Christian von Koss. Vi vet ikke om han del­tok i an­gre­pet som kos­tet fa­ren li­vet, men sam­men med tre ka­me­ra­ter dro han til­ba­ke for å hen­te fa­rens lik. På nytt opp­sto en vold­som skudd­veks­ling, og to av nord­men­ne­ne ble drept, mens den tred­je ble tatt til fan­ge. Christian Koss selv klar­te på mi­ra­ku­løst vis å kom­me seg til­ba­ke med fa­rens lik over skuld­re­ne – så­ret, men i live.

Brag­den gjor­de inn­trykk helt opp i ri­kets øvers­te kret­ser. Kon­gen for­frem­met unge Koss til second­løyt­nant. Dans­ke Fre­de­rik Rost­gaard, frem­stå­en­de em­bets­mann og lit­te­rat, for­evi­get helte­då­den un­der tit­te­len Kier­lig­hed og Mand­haf­tig­hed ud­vi­ist i en norsk Liig­be­gi­en­gel­se. Dik­tet ble en suk­sess og ble trykt i fle­re opp­lag. Her blir den unge ser­sjant i ti­dens svuls­ti­ge orde­lag sam­men­lig­net med an­tik­kens sto­re helte­skik­kel­ser.

Den sto­re nor­dis­ke kri­gen skul­le by på mer dra­ma­tikk for Christian von Koss. Etter at svens­ke­ne had­de truk­ket seg ut av Chris­tia­nia, ble kom­pa­ni­et hans over­ført til flå­ten som ma­rine­sol­da­ter. Her var han med i Tor­den­skiolds an­grep på Göte­borg og Ström­stad, før han ble tatt til fan­ge av svens­ke­ne uten­for Bå­hus­län­kys­ten. Etter hvert klar­te han å røm­me, og del­tok de­ret­ter i nye ope­ra­sjo­ner mot fien­den.

I 1720 tok kri­gen slutt, og Koss’ be­drif­ter gikk i glemme­bo­ken. Det skul­le gå hele 23 år før han ble for­frem­met til kap­tein, men til slutt end­te han kar­riè­ren som oberst og øverst­kom­man­de­ren­de for det 1. ves­ter­lens­ke in­fan­teri­re­gi­ment, som had­de re­krut­te­rings­base i Tele­mark og Aust-ag­der.

Sag­ne­ne le­ver i lo­kal­sam­fun­net

Som re­gi­ments­sjef bo­sat­te Koss seg i VestTele­mark. Her i hans nye re­vir ble den be­jub-

lede krigs­helt trans­for­mert til Svar­te-koss, el­ler Svarte­kås, som de lo­ka­le sa – en skik­kel­se folke­tra­di­sjo­nen har like­stilt med dje­ve­len selv. Nav­net skal hen­spil­le både på hår­far­gen og på de egen­ska­per han la for da­gen, og som var opp­ha­vet til hans nye, tvil­som­me sta­tus. Det har vand­ret man­ge sagn om Svarte­kås i Øv­re Tele­mark og Se­tes­dal, og de teg­ner ikke noe for­del­ak­tig bil­de av sin opp­havs­mann.

Her i fjell­byg­de­ne ble han in­kar­na­sjo­nen av ar­ro­gan­se, grå­dig­het, makt­mis­bruk og kor­rup­sjon. Her ble han selve le­gem­lig­gjø­rin­gen av alle de åk og pla­ger som bonde­folk kun­ne mane frem i kon­fron­ta­sjon med em­bets­verk og bor­ger­skap. Svarte­kås ble en trus­sel mot vel­ferd og eien­dom, mot lov og rett­fer­dig­het, mot folks selv­fø­lel­se og de­res råde­rett i eget lo­kal­sam­funn.

Tra­di­sjo­nen for­tel­ler friskt og fro­dig: Som be­fa­lings­mann mis­hand­let han soldatene sine, han mot­tok be­stik­kel­ser og bruk­te trus­ler og tvang mot bøn­de­ne. Han var en li­den­ska­pe­lig sam­ler av an­tik­vi­te­ter, som han stjal fra bygde­fol­ket, og han ble en be­ty­de­lig jord­ei­er, an­gi­ve­lig for­di han svind­let bøn­de­ne og drev dem fra gård og grunn.

Byg­get ut tra­di­sjons­rik gruve­drift

For å for­stå bil­det his­to­ri­en har teg­net av Christian von Koss, må vi ta i be­trakt­ning hans mar­kan­te engasjement i dis­trik­tets na­e­rings­liv. Uten de spor han sat­te her, had­de sann­syn­lig­vis obers­ten glidd inn i his­to­ri­en som en mis­likt og kan­skje ha­tet, men gans­ke or­di­na­er land­sens plage­ånd.

I til­legg til å va­ere mi­li­ta­er sjef slo han seg opp som ei­en­doms­be­sit­ter og na­e­rings­dri­ven­de. På Ban­dak byg­de han vind­møl­ler på sto­re tøm­mer­flå­ter. Han la også pla­ner for å gra­ve ut Stor­strau­men i Byg­lands­fjor­den, slik at den ble far­bar med båt. Ar­bei­det med det­te måt­te av­bry­tes da de møt­te fast fjell på elve­bun­nen. Som en skjeb­nens iro­ni var det nett­opp her obers­ten om­si­der møt­te sitt en­de­likt og druk­net noen år se­ne­re.

Men det er sa­er­lig på to om­rå­der han har

Svarte­kås ble en trus­sel mot vel­ferd og eien­dom, mot lov og rett­fer­dig­het, mot folks selv­fø­lel­se og de­res råde­rett i eget lo­kal­sam­funn.

satt spor etter seg: som dri­ver av Åm­dals kob­ber­verk og i pro­duk­sjon og han­del med bryne­stein fra Eids­borg. I 1745 tok han opp drif­ten ved Åm­dals kob­ber­verk i Skaf­så, som had­de lig­get nede i man­ge år.

Gruve­drif­ten her går til­ba­ke til 1500-tal­let. Koss og kom­pan­jon­ge­ne hans fikk kon­ge­lig pri­vi­le­gi­um, in­ves­ter­te i nye drifts­byg­nin­ger og ut­vi­det virk­som­he­ten. Da han døde, besto ver­ket av syv gru­ver og noen skjerp, og ble tak­sert til 8300 riks­da­ler.

Entre­pre­nør i evig kran­gel

Den egen­rå­di­ge Koss lå hele ti­den i kran­gel med kom­pan­jon­ge­ne, og hel­ler ikke lo­kal­be­folk­nin­gen gikk fri for den nye verks­ei­e­ren. Le­ve­ran­ser av tre­kull til drif­ten var en kon­stant kilde til kon­flik­ter og kran­gel mel­lom Koss og bøn­de­ne.

En kom­bi­na­sjon av drif­tig en­tre­pre­nør­skap og hen­syns­løs frem­ferd la han også for da­gen da han en­ga­sjer­te seg i den lu­kra­ti­ve bryne­steins­ut­vin­nin­gen i Eids­borg. Her var det brutt bryne­stein i umin­ne­li­ge ti­der, et ver­di­fullt pro­dukt både på hjemme­mar­ke­det og i eks­port til ut­lan­det. Opp gjen­nom år­hund­re­ne gikk utal­li­ge tonn på heste­rygg og båt ned tele­marks­byg­de­ne til Ski­en, hvor stei­nen ble las­tet over på skip og sendt ut i den sto­re ver­den.

Da Koss kjøp­te Eids­borg stav­kir­ke av sta­ten i 1727, fikk han ret­tig­he­ter i bryne­steins­ut­vin­nin­gen, og det­te ut­nyt­tet han for alt det var verdt, og vel så det. Han sat­te i gang stor­stilt bry­ting av stein – sann­syn­lig­vis langt mer enn han had­de rett til. Men om grunn­ei­er­ne kun­ne ta ut mind­re kvan­ta bryne­stein, så var selve ho­ved­pro­duk­sjo­nen ba­sert på kon­ge­li­ge pri­vi­le­gi­er. Det sam­me gjaldt ret­ten til om­set­ning, men det­te ga Koss en god dag i. Han hav­net i en rek­ke retts­sa­ker om det­te, og om­si­der klar­te han å leg­ge un­der seg hele bryne­steins­drif­ten.

Tu­ret frem som han vil­le

Pro­duk­sjo­nen steg så sterkt at bun­nen falt ut av mar­ke­det. I 1730 skri­ver hans bror i et brev fra Drammen at dit måt­te det ikke sen­des en

enes­te stein mer, for nå had­de man la­ger for de na­er­mes­te hund­re år! Da Koss døde, var det sto­re opp­lag av bryne­stein både i Ski­en, Chris­ti­ans­sand og Chris­tia­nia.

Ka­rak­te­ris­tisk er det at Koss or­ga­ni­ser­te sitt eget trans­port­ap­pa­rat for å frak­te stei­nen ned til Ski­en, der den ble ski­pet vi­de­re til norske og euro­pe­is­ke mar­ke­der. Han kon­stru­er­te egne laste­pram­mer for det­te for­må­let, flat­bun­ne­de far­kos­ter som mest­ret elve­stry­ke­ne langs vann­vei­en. Pram­me­ne skaf­fet også eks­tra­inn­tek­ter ved å ta med pas­sa­sje­rer, og på re­tu­ren ble de las­tet med for­bruks­va­rer fra byen. Det­te var over hund­re år før den førs­te or­di­na­ere rute­tra­fik­ken kom i gang på tele­marks­van­ne­ne. Det had­de vel hel­ler ikke va­ert den gode Koss om han ikke had­de ut­kom­man­dert sine egne sol­da­ter som mann­skap på pram­me­ne.

Alt i alt teg­ner bryne­steins­drif­ten et bil­de av en for­ret­nings­virk­som­het der Koss tu­ret frem etter eget for­godt­be­fin­nen­de, bruk­te lov­verk og retts­ve­sen så langt han kun­ne for å sik­re egne in­ter­es­ser – og brøt de sam­me lo­ve­ne når det­te pas­set ham bed­re.

Sagn­fi­gu­ren

Den ener­gi Koss la for da­gen som entre­pre­nør og na­e­rings­dri­ven­de, gjen­spei­les også i sagn­tra­di­sjo­nen. En gang dro han an­gi­ve­lig til Kø­ben­havn for å få kon­gen til å kau­sjo­ne­re da han skul­le låne pen­ger til kob­ber­ver­ket. Her traff han ma­jes­te­ten på vand­ring i slotts­par­ken og la frem sitt aerend. Kon­gen nik­ket vel­vil­lig og var straks be­redt til å bi­stå, men had­de na­tur­lig nok ikke med seg skrive­sa­ker på sin spa­ser­tur. Det had­de Koss, som trakk frem pa­pir, blekk og penn og bøy­de seg. Med obers­tens rygg som skrive­un­der­lag sat­te kon­gen sin sig­na­tur på låne­do­ku­men­tet!

Også en an­nen gang måt­te han til Kon­gens by for å skaffe pen­ger til ver­ket. Det var vin­ters­tid og så kna­ken­de kaldt at et tynt is­lag had­de lagt seg på selve ha­vet. Obers­ten var ikke snau­e­re enn at han kas­tet seg på hes­ten og storm­red over til Dan­mark, i ra­sen­de fart mens isen brast bak ham. Frem kom han, og pen­ge­ne fikk han.

Beg­ge his­to­rie­ne er med på å teg­ne bil­det av en per­son som på na­er­mest over­na­tur­lig vis dri­ver frem sine fore­ha­ven­der på tross av både mu­li­ge og umu­li­ge hind­rin­ger. En slik ge­stalt måt­te jo stå i led­tog med Den onde selv!

Kri­ger­slekt

Slek­ten von Koss til­hø­rer tys­ke Mech­len­burgs uradel. Stam­fa­ren og kors­fa­re­ren Jo­han Cotz vant rid­der­sta­tus på 1200-tal­let da han kjem­pet mot hed­nin­ger i Det hel­li­ge land. Det gikk hardt for seg, og der i ør­ke­nen ble Jo­han på­ført hele 14 sår – bles­su­rer som det het på kri­ger­språk. Men i takk­nem­lig­het lot Vår­her­re sin arme rid­der få le­ve, og de fjor­ten så­re­ne skul­le bli slek­tens mer­ke, sym­bo­li­sert med fjor­ten røde blods­drå­per i det vå­pen­skjold etter­kom­mer­ne bar med seg gjen­nom his­to­ri­en.

Kos­se­ne var kri­ge­re. Ikke bare var Christian sønn av en kap­tein, også hans fire brød­re og tolv bror­søn­ner var of­fi­se­rer. Det sam­me var hans egen sønn. Koss døde ugift, men i 1733 fikk han søn­nen Christian Fre­de­rik uten­for ek­te­skap. Koss skal ha sør­get godt for gut­ten,

men han ble ald­ri «lyst i kull og kjønn» slik at han kun­ne få arv etter fa­ren. I lik­het med sitt opp­hav og de fles­te and­re i slek­ten valg­te også junior en mi­li­ta­er løpe­bane. Christian Fre­de­rik von Koss døde som pen­sjo­nert løyt­nant og barn­løs enke­mann i Au­re på Nord­møre i au­gust 1813.

Obers­tens en­de­likt

Christian von Koss om­kom i en ulyk­ke på Byg­lands­fjord i Se­tes­dal 1. no­vem­ber 1758. Bå­ten hans kant­ret i strøm­men der han had­de for­søkt å gra­ve ut elve­lø­pet noen år tid­li­ge­re. Han had­de tru­et ferge­man­nen til å set­te ut­for stry­ke­ne, sier et av sag­ne­ne om ham. Han ble myr­det av se­tes­dø­le­ne på et av sine plynd­rings­tokt, for­tel­ler et an­net. Beg­ge ver­sjo­ner sier sitt om den om­strid­te obers­ten. Etter for­li­set ble han truk­ket i land, men døde like etter­på. Der han ut­ån­det, gikk han se­ne­re igjen om net­te­ne og sat­te støkk i folk, sies det.

Obers­ten ble bi­satt i Au­stad kir­ke i Byg­land. Her ble det også satt opp en minne­tav­le som

se­ne­re

ble flyt­tet til fa­mi­lie­grav­ste­det i Mech­len­burg. Da kir­ken ble om­bygd i 1880, ble det fun­net en kis­te med et bal­sa­mert lik un­der gul­vet. Den inne­holdt en stor og kraf­tig mann, med langt hår og skjegg, iført uni­for­men til det Ves­ter­lens­ke re­gi­men­tet. Sann­syn­lig­vis var det­te Svarte­kås’ sis­te opp­tre­den her i den­ne ver­den, hvis vi ser bort fra de gan­ger gjen­fer­det hans har skremt vet­tet av tele­mar­kin­ger og se­tes­dø­ler i mør­ke høst­net­ter.

My­ter og vir­ke­lig­het

På mer enn én måte var av­stan­den lang fra Akers­hus fest­ning til fjell­byg­de­ne i Inn­lands­nor­ge. Helte­glan­sen fra den sto­re kri­gen var de­fi­ni­tivt bor­te da Koss noen år se­ne­re had­de inn­tatt sin nye sce­ne. I den rike folke­tra­di­sjo­nen frem­står Christian von Koss som bygde­fol­kets svø­pe, en ond ånd som hjem­søk­te øv­re Tele­mark og ind­re Ag­der med trus­ler og ut­pres­sing, som tvang til seg gård og grunn, hus og hjem, inn­bo og løs­øre fra en kuet lo­kal­be­folk­ning. Med sam­me kom­pro­miss­løse på­gangs­mot som den for­dums krigs­helt had­de tros­set svens­ke kår­der og mus­ket­ter med, fór han frem mot bygde­fol­ket. Det­te skaf­fet ham uven­ner og bit­re fien­der.

Men folke­tra­di­sjo­nen har utvil­somt gjort Koss til en stør­re de­mon enn han vir­ke­lig var. Det var man­ge som slo seg opp på jord- og skog­ei­en­dom på 1700-tal­let. Få av dem ble godt likt. Det de la un­der seg, var and­re men­nes­kers livs­grunn­lag. De fles­te ga ikke slipp på sitt fri­vil­lig, men for­di de måt­te; kan­skje for­di de ble lurt, ma­ni­pu­lert el­ler pres­set. Christian von Koss var ikke den enes­te ul­ven i sko­gen, men på folke­mun­ne ble han li­ke­vel til­delt en helt spe­si­ell rol­le.

Som sagn­fi­gur voks­te han ut av vir­ke­lig­he­tens ram­mer. Grisk, hen­syns­løs og usym­pa­tisk, men nep­pe ver­re enn man­ge and­re i hans sam­tid. Når Koss inn­tok sin sa­ereg­ne rol­le i folke­tra­di­sjo­nen, skyld­tes det nok en kom­bi­na­sjon av fle­re fak­to­rer. En farge­rik fi­gur har han åpen­bart va­ert; med en iøyne­fal­len­de frem­to­ning og ro­bust fy­sikk, med pran­gen­de of­fi­sers­uni­form, ener­gisk og all­tid på far­ten har han na­tur­lig nok gjort dy­pe­re inn­trykk enn en bygdeg­ni­er som tal­te da­ler og skil­ling bak lås­te dø­rer nat­tes­tid. Det måt­te bli ståk og strid rundt en per­son som Christian von Koss der han tram­pet om­kring som en stridsele­fant i fjell­byg­de­ne.

Kul­tur­kol­li­sjon

Sagn­fi­gu­ren Svarte­kås tar opp i seg den la­ten­te mot­set­nin­gen mel­lom øv­rig­het og un­der­såt­ter. Som re­pre­sen­tant for over­klas­sen ble han en mot­pol til den fol­ke­li­ge bonde­kul­tu­ren. Når han i til­legg mar­ker­te seg slik han gjor­de i sin na­e­rings­virk­som­het, ble han ikke bare et frem­med­ele­ment der in­ne i fjell­byg­de­ne, men en mot­stan­der, en fien­de av dem som lev­de der.

En slik per­son ble ikke els­ket i et tra­di­sjons­bun­det bonde­sam­funn. På de kan­ter skul­le det hel­ler ikke mye til for en uten­for­stå­en­de å fal­le i unå­de. Pros­ten og lo­kal­his­to­ri­ke­ren J.L. Qvis­ling be­mer­ker tørt at det­te «skul­de det nu den Tid ikke me­get til i øv­re Tele­mar­ken, isa­er ikke naar det gjaldt en Em­beds­mand!» Opp gjen­nom ti­den har tele­ne på­dratt seg et ryk­te som et kra­kilsk og opp­set­sig folke­ferd. På 1500-tal­let til­la pres­ten Pe­der Claus­søn Fri­is dis­se «ufor­skam­me­de Djef­fu­els Krop­pe» all ver­dens ne­ga­ti­ve egen­ska­per, med en sa­er­lig hang til å slå i hjel re­pre­sen­tan­ter for øv­rig­he­ten. For­øv­rig et ryk­te tele­bøn­de­ne selv sy­nes å ha levd gans­ke så kom­for­ta­belt med. En selv­be­visst og kri­gersk oberst blant en li­ke­så selv­be­visst og strid­bar all­mue. Det kun­ne knapt gå bra, og gjor­de det hel­ler ikke.

For­res­ten, full­sten­dig svart var hel­ler ikke Svarte­kås. Det er Christian von Koss’ for­tje­nes­te at Eids­borg stav­kir­ke står som den gjør i dag. Etter å ha kjøpt kir­ken res­tau­rer­te han den og byg­de en ny tårn­fløy med spir, der vi fort­satt le­ser års­tal­let 1727 og ini­tia­le­ne C.V.K – i ta­len­de po­si­tur høyt he­vet over bygde­land­ska­pet.

Lit­te­ra­tur:

Dansk Bio­gra­fisk Lek­si­kon Si­gurd En­gel­stad: Aet­ten von Koss (1938) Rolf Falck-mu­us: Bryne­stens­in­du­stri­en i Eids­borg, Nor­ges geo­lo­gis­ke un­der­sø­kel­se år­bok 1920–21.

Ei­nar Keim: Svarte­kås. Bi­drag til Ag­ders his­to­rie (1930) Michael Lund: For­søg til Be­skri­vel­se over Øv­re Telle­mar­ken (Kø­ben­havn, 1785) Erik Oluf Mel­vold: Pro­sjekt Oslo-pa­triots tema­hef­te om Karl XII i Chris­tia­nia.

J.L. Qvis­ling: Til Øv­re Tele­mar­kens his­to­rie. Spred­te bi­drag fra det 18de og 19de Aar­hund­re­de (1908)

Foto Ukjent/norsk Folke­mu­se­um

Krigs­hel­ten, in­du­stri­byg­ge­ren, kirke­ei­e­ren og bonde­pla­ge­ren Christian von Koss end­te sine da­ger i Byg­lands­fjor­den i Se­tes­dal 1. no­vem­ber 1758 da bå­ten han satt i, kant­ret. Lo­kal­be­folk­nin­gen men­te li­ke­vel de ikke var kvitt ham, men på­sto at han gikk igjen om net­te­ne. Det­te bil­det fra 1894 skal va­ere tatt fra hus­manns­plas­sen Li­bakk un­der Byg­lands­gar­den.

Foto: Kart­ver­ket

Det­te kar­tet over «Akers­hus Fa­est­ning og Ho­ved­tan­gens Vaer­ker» er la­get i 1700, 16 år før den svens­ke kri­ger­kon­gen Karl 12. gikk til an­grep på Nor­ge. Da Dan­mark-nor­ge etter fle­re kri­ger måt­te av­stå Jemt­land, Her­je­da­len og Bå­hus­len til Sve­ri­ge midt på 1600-tal­let og det ble truk­ket nye gren­ser, ble fest­nin­gens be­tyd­ning enda vik­ti­ge­re.

Il­lust­ra­sjon: Andreas Bloch/nor­dic Ima­ges Rue

Karl 12. le­det selv sine sol­da­ter frem til Chris­tia­nia, men måt­te nøye seg med å se Akers­hus fest­ning uten­fra. Svens­ke­nes ha­er på 7000 sol­da­ter gjen­nom­før­te en be­lei­ring, men klar­te ald­ri å erob­re fest­nin­gen, som had­de en be­man­ning på 3000. Sto­re og mek­ti­ge stein­kled­de vol­ler med frem­skut­te bas­tio­ner gikk rundt hele fest­nin­gen, som opp­tok et nes­ten like stort are­al som res­ten av byen.

Foto: Na­sjo­nal­bi­blio­te­ket

Christian von Koss ble ut­nevnt til oberst og sjef for 1. ves­ter­lens­ke in­fan­teri­re­gi­ment. Det ble opp­ret­tet 24. de­sem­ber 1718, da Ves­ter­lens­ke in­fan­teri­re­gi­ment ble delt i to. Re­gi­men­tet had­de i star­ten 13 kom­pa­ni­er, et an­tall som se­ne­re økte til 17. Re­krut­te­rin­gen skjed­de i Tele­mark og Ag­der-fyl­ke­ne. Teg­nin­gen vi­ser uni­for­me­ne til 1. ves­ter­lens­ke in­fan­teri­re­gi­ment.

Fre­de­rik Rost­gaard (1671–1745), dansk ju­rist, språk­vi­ter og salme­dik­ter, hyllet Christian von Koss i et eget dikt.

Foto: Hen­ry Rosling/norsk

Øv­re Tele­mark var i mid­del­al­de­ren et av om­rå­de­ne i Nor­ge med flest selv­ei­en­de bøn­der (i mot­set­ning til lei­len­din­ger). De mid­del­al­ders­ke tele­marks­bøn­de­ne had­de også ryk­te på seg for å ha va­ert gans­ke så vol­de­li­ge. I 1395 skrev bis­kop Øystein As­laks­son at bøn­de­ne i Tele­mark var ukris­te­li­ge, og dess­uten de mest vol­de­li­ge i Nor­ge. De be­tal­te hver­ken skatt el­ler tien­de, tro­lig for­di det var et ut­kant­strøk der det var vans­ke­lig å kre­ve inn skatt. 350 år se­ne­re kom Christian von Koss til Tele­mark, og obers­ten fikk snart ryk­te på seg for å bru­ke trus­ler og tvang mot bøn­de­ne for å skaffe seg både eien­dom og ver­di­ful­le gjen­stan­der. Det­te bil­det, fra Tin­no­set, er tatt i an­nen halv­del av 1800-tal­let.

Foto: olav­fin/wikimedia Commons

Christian von Koss plan­la å gra­ve ut Stor­strau­men i Otra­vass­dra­get i Byg­land for å gjø­re den far­bar med båt. Ste­det er en na­tur­lig bar­riè­re mel­lom øv­re del (Åraks­fjor­den) og ned­re del av Byg­lands­fjor­den. Fra gam­melt av var Byg­lands­fjor­den mye la­ve­re enn Åraks­fjor­den. For å sik­re båt­tra­fik­ken mel­lom de to de­le­ne av fjor­den ble det an­lagt en slu­se ved Stor­strau­men. Men det skjed­de len­ge etter at von Koss var død.

Foto: Vest-tele­mark Mu­se­um

Den dansk-norske kon­gen Christian 3. send­te i 1540 tys­ke berg­menn til Tele­mark for å star­te gruve­drift. Malm­gan­ge­ne på Åm­dals verk ble fun­net i 1689. Etter at drif­ten had­de lig­get nede i man­ge år, over­tok Christian von Koss drif­ten og fore­tok be­ty­de­li­ge in­ves­te­rin­ger. I dag er Åm­dals Verk Gru­ver et mu­se­um for ar­beids­kul­tur og gruve­drift i Vest-tele­mark. Her fin­nes teg­nin­ger, bil­der, kart, bø­ker og uli­ke red­ska­per fra kob­ber­ver­kets his­to­rie. Vi­de­re er det mo­del­ler av gam­le byg­nin­ger og ar­beids­si­tua­sjo­ner som gir godt inn­syn i drif­ten gjen­nom 400 år. Det­te bil­det av ar­bei­der­ne er fra rundt 1900 og kan va­ere tatt ved den gam­le gru­ven. Sk­eide­jen­te­ne hak­ket ut mal­men så den ble så ren som mu­lig. På over­sikts­bil­det av an­leg­get kan man bl.a. se smelte­hyt­te, kraft­sta­sjon og kap­teins­byg­nin­gen.

Foto: Bit­jung­le/wikimedia Commons

Bryne­stein fra Eids­borg er en av de vir­ke­lig sto­re eks­port­ar­tik­le­ne fra Tele­mark gjen­nom ti­de­ne. Stei­nen er sa­er­lig godt eg­net til sli­ping av red­ska­per og vå­pen av me­tall. Al­le­re­de på 700-tal­let be­gyn­te man å ta ut stein fra brud­det i Eids­borg.

Teg­ning: Jo­han J. Mey­er (1886)/Norsk Folke­mu­se­um

Eids­borg kir­ke fra midt­en av 1200-tal­let er blant de mins­te stav­kir­ke­ne i lan­det. Sag­net sier at den ble bygd av de un­der­jor­dis­ke. Da pas­ser det sak­tens godt at den også ble ber­get og res­tau­rert av en fi­gur som Svarte­kås et halvt år­tu­sen se­ne­re. Kir­ken er viet til St. Ni­ko­las, lo­kalt kjent som St. Ni­kuls, som blant an­net er de rei­sen­des verne­hel­gen. For Eids­borg med sin bryne­steins­pro­duk­sjon var det an­ta­ge­lig også re­le­vant at St. Ni­ko­las var stein­hug­ger­nes verne­hel­gen. Kir­ken lig­ger ved fyl­kes­vei 45, nord­øst for Da­len.

Slek­ten von Koss til­hø­rer Mech­len­burgs uradel. Vå­pen­skjol­det har 14 blods­drå­per som sym­bo­li­se­rer så­re­ne som stam­fa­ren Jo­han Cotz på­dro seg un­der kam­per i Det hel­li­ge land.

Foto: Na­sjo­nal­bi­blio­te­ket

Hvi­te flek­ker på kar­tet for­bin­des gjer­ne med gam­le afri­kans­ke kart. Men på 1600-tal­let var det ikke uvan­lig at Tele­mark var et slikt Ter­ra inc­og­ni­ta, el­ler ukjent land. Da ne­der­len­der­ne Jan og Corne­li­us Bla­eu ga ut sitt kart over Sør-nor­ge i 1640, skal de ha byg­get på et kart Stav­an­ger-bis­pen Lau­ridts Sca­ve­ni­us la­get over stif­tet, el­ler bispe­døm­met, sitt i 1618. Han had­de an­svar for sje­le­ne i et stort om­rå­de, fra Sør-vest­lan­det og helt opp til Vald­res og Hal­ling­dal. Men han had­de ikke tid el­ler in­ter­es­se for de om­kring­lig­gen­de her­lig­he­te­ne. Om­rå­det som i dag ut­gjør Tele­mark, er et helt hvitt felt, det har en stor inn­sjø og inn­skrif­ten Tel­le Marck, ikke noe mer. Om­rå­det lå un­der Op­slo Stift.

Ma­le­ri av Pe­ter Rei­mers/ Foto: Kol­bjørn An­der­sen/wikimedia Commons

Pe­der Claus­søn Fri­is (1545–1614) var for­fat­ter og prest. Hans ho­ved­ar­beid er over­set­tel­sen av Snor­res Heims­kring­la, som han etter opp­drag fra statt­hol­de­ren, Axel Gyl­denstier­ne, tok fatt på 1599. Den ble trykt i 1633 un­der tit­te­len Norske Kon­gers Chro­ni­ca. Fri­is ut­tryk­te stor skep­sis til bøn­de­ne i Tele­mark.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.