Svartekås – krigshelt og bondeplager
I mars 1716 invaderte Karl 12. Norge i et forsøk på å erobre nabolandet. Men «hjältekungen» mislyktes. Svenskene klarte å innta Christiania, men her kjørte felttoget seg fast. Den norske haeren stanset videre fremrykning, og med en bemanning på 3000 soldater var også Akershus festning naermest uinntagelig.
Dristig, farlig og mislykket
I midten av april sendte svenskene en stor del av styrken sin ut av Christiania i et forsøk på å bryte gjennom de norske linjene vest for hovedstaden. Med så mange av fienden ute av byen åpnet det seg en mulighet for den beleirede garnisonen på Akershus. Gjennom årene hadde Christianias bebyggelse krøpet stadig naermere festningen.
Blant de myteomspunne figurer som trer frem med den store nordiske krigen mellom 1700 og 1720, er Christian von Koss. Som 17-åring vant han heltestatus i forsvaret av Akershus festning mot svenskekongen Karl 12.s invasjonshaer. Men i Telemark og Setesdal skulle han bli husket som bondeplager av verste sort.
I diktet Kierlighed og Mandhaftighed udviist i en norsk Liigbegiengelse blir den unge sersjanten i tidens svulstige ordelag sammenlignet med antikkens store helteskikkelser.
Dette var risikabelt under en beleiring. Herfra kunne angriperne storme frem og komme seg over festningsmurene. Nå besluttet nordmennene å komme dem i forkjøpet ved å ødelegge bygningene. Oppdraget gikk til en av de mest erfarne offiserene på festningen, kaptein Johan Christopher von Koss, sjef for Eikerske infanterikompani.
Angrepet var dristig, farlig – og mislykket. Svenskene var forberedt, og da nordmennene rykket frem, ble de møtt med voldsomme skuddsalver. Koss selv og to av mennene falt, og etter intens skuddveksling måtte nordmennene trekke seg tilbake med uforrettet sak.
Heltedåden
På festningen var også kapteinens sønn, den 17 år gamle sersjanten Christian von Koss. Vi vet ikke om han deltok i angrepet som kostet faren livet, men sammen med tre kamerater dro han tilbake for å hente farens lik. På nytt oppsto en voldsom skuddveksling, og to av nordmennene ble drept, mens den tredje ble tatt til fange. Christian Koss selv klarte på mirakuløst vis å komme seg tilbake med farens lik over skuldrene – såret, men i live.
Bragden gjorde inntrykk helt opp i rikets øverste kretser. Kongen forfremmet unge Koss til secondløytnant. Danske Frederik Rostgaard, fremstående embetsmann og litterat, foreviget heltedåden under tittelen Kierlighed og Mandhaftighed udviist i en norsk Liigbegiengelse. Diktet ble en suksess og ble trykt i flere opplag. Her blir den unge sersjant i tidens svulstige ordelag sammenlignet med antikkens store helteskikkelser.
Den store nordiske krigen skulle by på mer dramatikk for Christian von Koss. Etter at svenskene hadde trukket seg ut av Christiania, ble kompaniet hans overført til flåten som marinesoldater. Her var han med i Tordenskiolds angrep på Göteborg og Strömstad, før han ble tatt til fange av svenskene utenfor Båhuslänkysten. Etter hvert klarte han å rømme, og deltok deretter i nye operasjoner mot fienden.
I 1720 tok krigen slutt, og Koss’ bedrifter gikk i glemmeboken. Det skulle gå hele 23 år før han ble forfremmet til kaptein, men til slutt endte han karrièren som oberst og øverstkommanderende for det 1. vesterlenske infanteriregiment, som hadde rekrutteringsbase i Telemark og Aust-agder.
Sagnene lever i lokalsamfunnet
Som regimentssjef bosatte Koss seg i VestTelemark. Her i hans nye revir ble den bejub-
lede krigshelt transformert til Svarte-koss, eller Svartekås, som de lokale sa – en skikkelse folketradisjonen har likestilt med djevelen selv. Navnet skal henspille både på hårfargen og på de egenskaper han la for dagen, og som var opphavet til hans nye, tvilsomme status. Det har vandret mange sagn om Svartekås i Øvre Telemark og Setesdal, og de tegner ikke noe fordelaktig bilde av sin opphavsmann.
Her i fjellbygdene ble han inkarnasjonen av arroganse, grådighet, maktmisbruk og korrupsjon. Her ble han selve legemliggjøringen av alle de åk og plager som bondefolk kunne mane frem i konfrontasjon med embetsverk og borgerskap. Svartekås ble en trussel mot velferd og eiendom, mot lov og rettferdighet, mot folks selvfølelse og deres råderett i eget lokalsamfunn.
Tradisjonen forteller friskt og frodig: Som befalingsmann mishandlet han soldatene sine, han mottok bestikkelser og brukte trusler og tvang mot bøndene. Han var en lidenskapelig samler av antikviteter, som han stjal fra bygdefolket, og han ble en betydelig jordeier, angivelig fordi han svindlet bøndene og drev dem fra gård og grunn.
Bygget ut tradisjonsrik gruvedrift
For å forstå bildet historien har tegnet av Christian von Koss, må vi ta i betraktning hans markante engasjement i distriktets naeringsliv. Uten de spor han satte her, hadde sannsynligvis obersten glidd inn i historien som en mislikt og kanskje hatet, men ganske ordinaer landsens plageånd.
I tillegg til å vaere militaer sjef slo han seg opp som eiendomsbesitter og naeringsdrivende. På Bandak bygde han vindmøller på store tømmerflåter. Han la også planer for å grave ut Storstraumen i Byglandsfjorden, slik at den ble farbar med båt. Arbeidet med dette måtte avbrytes da de møtte fast fjell på elvebunnen. Som en skjebnens ironi var det nettopp her obersten omsider møtte sitt endelikt og druknet noen år senere.
Men det er saerlig på to områder han har
Svartekås ble en trussel mot velferd og eiendom, mot lov og rettferdighet, mot folks selvfølelse og deres råderett i eget lokalsamfunn.
satt spor etter seg: som driver av Åmdals kobberverk og i produksjon og handel med brynestein fra Eidsborg. I 1745 tok han opp driften ved Åmdals kobberverk i Skafså, som hadde ligget nede i mange år.
Gruvedriften her går tilbake til 1500-tallet. Koss og kompanjongene hans fikk kongelig privilegium, investerte i nye driftsbygninger og utvidet virksomheten. Da han døde, besto verket av syv gruver og noen skjerp, og ble taksert til 8300 riksdaler.
Entreprenør i evig krangel
Den egenrådige Koss lå hele tiden i krangel med kompanjongene, og heller ikke lokalbefolkningen gikk fri for den nye verkseieren. Leveranser av trekull til driften var en konstant kilde til konflikter og krangel mellom Koss og bøndene.
En kombinasjon av driftig entreprenørskap og hensynsløs fremferd la han også for dagen da han engasjerte seg i den lukrative brynesteinsutvinningen i Eidsborg. Her var det brutt brynestein i uminnelige tider, et verdifullt produkt både på hjemmemarkedet og i eksport til utlandet. Opp gjennom århundrene gikk utallige tonn på hesterygg og båt ned telemarksbygdene til Skien, hvor steinen ble lastet over på skip og sendt ut i den store verden.
Da Koss kjøpte Eidsborg stavkirke av staten i 1727, fikk han rettigheter i brynesteinsutvinningen, og dette utnyttet han for alt det var verdt, og vel så det. Han satte i gang storstilt bryting av stein – sannsynligvis langt mer enn han hadde rett til. Men om grunneierne kunne ta ut mindre kvanta brynestein, så var selve hovedproduksjonen basert på kongelige privilegier. Det samme gjaldt retten til omsetning, men dette ga Koss en god dag i. Han havnet i en rekke rettssaker om dette, og omsider klarte han å legge under seg hele brynesteinsdriften.
Turet frem som han ville
Produksjonen steg så sterkt at bunnen falt ut av markedet. I 1730 skriver hans bror i et brev fra Drammen at dit måtte det ikke sendes en
eneste stein mer, for nå hadde man lager for de naermeste hundre år! Da Koss døde, var det store opplag av brynestein både i Skien, Christianssand og Christiania.
Karakteristisk er det at Koss organiserte sitt eget transportapparat for å frakte steinen ned til Skien, der den ble skipet videre til norske og europeiske markeder. Han konstruerte egne lasteprammer for dette formålet, flatbunnede farkoster som mestret elvestrykene langs vannveien. Prammene skaffet også ekstrainntekter ved å ta med passasjerer, og på returen ble de lastet med forbruksvarer fra byen. Dette var over hundre år før den første ordinaere rutetrafikken kom i gang på telemarksvannene. Det hadde vel heller ikke vaert den gode Koss om han ikke hadde utkommandert sine egne soldater som mannskap på prammene.
Alt i alt tegner brynesteinsdriften et bilde av en forretningsvirksomhet der Koss turet frem etter eget forgodtbefinnende, brukte lovverk og rettsvesen så langt han kunne for å sikre egne interesser – og brøt de samme lovene når dette passet ham bedre.
Sagnfiguren
Den energi Koss la for dagen som entreprenør og naeringsdrivende, gjenspeiles også i sagntradisjonen. En gang dro han angivelig til København for å få kongen til å kausjonere da han skulle låne penger til kobberverket. Her traff han majesteten på vandring i slottsparken og la frem sitt aerend. Kongen nikket velvillig og var straks beredt til å bistå, men hadde naturlig nok ikke med seg skrivesaker på sin spasertur. Det hadde Koss, som trakk frem papir, blekk og penn og bøyde seg. Med oberstens rygg som skriveunderlag satte kongen sin signatur på lånedokumentet!
Også en annen gang måtte han til Kongens by for å skaffe penger til verket. Det var vinterstid og så knakende kaldt at et tynt islag hadde lagt seg på selve havet. Obersten var ikke snauere enn at han kastet seg på hesten og stormred over til Danmark, i rasende fart mens isen brast bak ham. Frem kom han, og pengene fikk han.
Begge historiene er med på å tegne bildet av en person som på naermest overnaturlig vis driver frem sine forehavender på tross av både mulige og umulige hindringer. En slik gestalt måtte jo stå i ledtog med Den onde selv!
Krigerslekt
Slekten von Koss tilhører tyske Mechlenburgs uradel. Stamfaren og korsfareren Johan Cotz vant ridderstatus på 1200-tallet da han kjempet mot hedninger i Det hellige land. Det gikk hardt for seg, og der i ørkenen ble Johan påført hele 14 sår – blessurer som det het på krigerspråk. Men i takknemlighet lot Vårherre sin arme ridder få leve, og de fjorten sårene skulle bli slektens merke, symbolisert med fjorten røde blodsdråper i det våpenskjold etterkommerne bar med seg gjennom historien.
Kossene var krigere. Ikke bare var Christian sønn av en kaptein, også hans fire brødre og tolv brorsønner var offiserer. Det samme var hans egen sønn. Koss døde ugift, men i 1733 fikk han sønnen Christian Frederik utenfor ekteskap. Koss skal ha sørget godt for gutten,
men han ble aldri «lyst i kull og kjønn» slik at han kunne få arv etter faren. I likhet med sitt opphav og de fleste andre i slekten valgte også junior en militaer løpebane. Christian Frederik von Koss døde som pensjonert løytnant og barnløs enkemann i Aure på Nordmøre i august 1813.
Oberstens endelikt
Christian von Koss omkom i en ulykke på Byglandsfjord i Setesdal 1. november 1758. Båten hans kantret i strømmen der han hadde forsøkt å grave ut elveløpet noen år tidligere. Han hadde truet fergemannen til å sette utfor strykene, sier et av sagnene om ham. Han ble myrdet av setesdølene på et av sine plyndringstokt, forteller et annet. Begge versjoner sier sitt om den omstridte obersten. Etter forliset ble han trukket i land, men døde like etterpå. Der han utåndet, gikk han senere igjen om nettene og satte støkk i folk, sies det.
Obersten ble bisatt i Austad kirke i Bygland. Her ble det også satt opp en minnetavle som
senere
ble flyttet til familiegravstedet i Mechlenburg. Da kirken ble ombygd i 1880, ble det funnet en kiste med et balsamert lik under gulvet. Den inneholdt en stor og kraftig mann, med langt hår og skjegg, iført uniformen til det Vesterlenske regimentet. Sannsynligvis var dette Svartekås’ siste opptreden her i denne verden, hvis vi ser bort fra de ganger gjenferdet hans har skremt vettet av telemarkinger og setesdøler i mørke høstnetter.
Myter og virkelighet
På mer enn én måte var avstanden lang fra Akershus festning til fjellbygdene i Innlandsnorge. Helteglansen fra den store krigen var definitivt borte da Koss noen år senere hadde inntatt sin nye scene. I den rike folketradisjonen fremstår Christian von Koss som bygdefolkets svøpe, en ond ånd som hjemsøkte øvre Telemark og indre Agder med trusler og utpressing, som tvang til seg gård og grunn, hus og hjem, innbo og løsøre fra en kuet lokalbefolkning. Med samme kompromissløse pågangsmot som den fordums krigshelt hadde trosset svenske kårder og musketter med, fór han frem mot bygdefolket. Dette skaffet ham uvenner og bitre fiender.
Men folketradisjonen har utvilsomt gjort Koss til en større demon enn han virkelig var. Det var mange som slo seg opp på jord- og skogeiendom på 1700-tallet. Få av dem ble godt likt. Det de la under seg, var andre menneskers livsgrunnlag. De fleste ga ikke slipp på sitt frivillig, men fordi de måtte; kanskje fordi de ble lurt, manipulert eller presset. Christian von Koss var ikke den eneste ulven i skogen, men på folkemunne ble han likevel tildelt en helt spesiell rolle.
Som sagnfigur vokste han ut av virkelighetens rammer. Grisk, hensynsløs og usympatisk, men neppe verre enn mange andre i hans samtid. Når Koss inntok sin saeregne rolle i folketradisjonen, skyldtes det nok en kombinasjon av flere faktorer. En fargerik figur har han åpenbart vaert; med en iøynefallende fremtoning og robust fysikk, med prangende offisersuniform, energisk og alltid på farten har han naturlig nok gjort dypere inntrykk enn en bygdegnier som talte daler og skilling bak låste dører nattestid. Det måtte bli ståk og strid rundt en person som Christian von Koss der han trampet omkring som en stridselefant i fjellbygdene.
Kulturkollisjon
Sagnfiguren Svartekås tar opp i seg den latente motsetningen mellom øvrighet og undersåtter. Som representant for overklassen ble han en motpol til den folkelige bondekulturen. Når han i tillegg markerte seg slik han gjorde i sin naeringsvirksomhet, ble han ikke bare et fremmedelement der inne i fjellbygdene, men en motstander, en fiende av dem som levde der.
En slik person ble ikke elsket i et tradisjonsbundet bondesamfunn. På de kanter skulle det heller ikke mye til for en utenforstående å falle i unåde. Prosten og lokalhistorikeren J.L. Qvisling bemerker tørt at dette «skulde det nu den Tid ikke meget til i øvre Telemarken, isaer ikke naar det gjaldt en Embedsmand!» Opp gjennom tiden har telene pådratt seg et rykte som et krakilsk og oppsetsig folkeferd. På 1500-tallet tilla presten Peder Claussøn Friis disse «uforskammede Djeffuels Kroppe» all verdens negative egenskaper, med en saerlig hang til å slå i hjel representanter for øvrigheten. Forøvrig et rykte telebøndene selv synes å ha levd ganske så komfortabelt med. En selvbevisst og krigersk oberst blant en likeså selvbevisst og stridbar allmue. Det kunne knapt gå bra, og gjorde det heller ikke.
Forresten, fullstendig svart var heller ikke Svartekås. Det er Christian von Koss’ fortjeneste at Eidsborg stavkirke står som den gjør i dag. Etter å ha kjøpt kirken restaurerte han den og bygde en ny tårnfløy med spir, der vi fortsatt leser årstallet 1727 og initialene C.V.K – i talende positur høyt hevet over bygdelandskapet.
Litteratur:
Dansk Biografisk Leksikon Sigurd Engelstad: Aetten von Koss (1938) Rolf Falck-muus: Brynestensindustrien i Eidsborg, Norges geologiske undersøkelse årbok 1920–21.
Einar Keim: Svartekås. Bidrag til Agders historie (1930) Michael Lund: Forsøg til Beskrivelse over Øvre Tellemarken (København, 1785) Erik Oluf Melvold: Prosjekt Oslo-patriots temahefte om Karl XII i Christiania.
J.L. Qvisling: Til Øvre Telemarkens historie. Spredte bidrag fra det 18de og 19de Aarhundrede (1908)