Han brakte jazzen til en hel verden
Det startet med en kamp mot rasisme. Så fulgte en turnévirksomhet som ble en internasjonal institusjon innen jazzens verden. Og som følge av konsertene kom et vell av plateinnspillinger, som fortsatt danner en solid bauta over mannen bak hele fenomenet. 6. august er det 100 år siden han ble født.
Natt til søndag 2. august 1942 ble en ung mann ved navn José Gallardo Diaz funnet bevisstløs i en veigrøft sørøst for Los Angeles. Han døde senere på sykehus. Obduksjonen viste at han hadde vaert beruset og var påført store hodeskader. Skadene var forenlige med en bilpåkjørsel, men politiet valgte likevel å etterforske saken som et drap.
Dette utløste en kjede av begivenheter som jazzelskere verden over den dag i dag har grunn til å glede seg over.
Politiet knyttet dødsfallet til et oppgjør mellom rivaliserende ungdomsbander i Los Angeles, og snart ble søkelyset rettet mot en gruppe unge mexicansk-amerikanere i området. Etter hvert ble 17 medlemmer av denne gruppen stilt for retten, tiltalt for drap. Ni av dem ble kjent skyldige og idømt lange fengselsstraffer etter en parodisk rettssak med klare rasistiske overtoner.
Bevismaterialet mot de ni var enten fravaerende eller oppkonstruert. De tiltalte fikk ikke rådføre seg med sine forsvarere så lenge rettssaken pågikk. Og et «sakkyndig» vitne fikk forklare at mexicanere som gruppe er «blodtørstige» og at dette er genetisk betinget – en arv fra de menneskeofringer som ble praktisert av deres forfedre i aztekerriket.
En gruppe opprørte borgere i Los Angeles reagerte kraftig både på gjennomføringen av rettssaken og på dommene. De satte i gang en aksjon for å få tatt saken opp igjen, og startet en innsamling for å skaffe de dømte nødvendig juridisk hjelp. Og det er her en ung mann ved navn Norman Granz kommer inn i bildet.
Innvandrersønn
Granz ble født og vokste opp i Los Angeles som sønn av jødiske innvandrere fra Ukraina. Etter filosofistudier ved University of California i hjembyen tok hans liv en ny vending i 1939. Da fikk han høre tenorsaksofonisten
Coleman Hawkins’ legendariske innspilling av Body and Soul. Deretter opptok jazzen mer og mer av hans tid.
Han begynte å henge rundt på jazzklubbene i Los Angeles, hvor han etter hvert ble kjent med noen av de største navnene i jazz på den tiden. Blant dem var ikke minst den fremragende pianisten (senere den populaere vokalisten) Nat King Cole, som ble en av Granz’ naere venner og introduserte ham for det svarte jazzmiljøet i byen.
Etter et par år begynte han selv å organi- sere uformelle jazzkonserter, såkalte jam sessions, der han skaffet musikere fra sin omgangskrets til ulike klubber på kvelder der de hadde gitt sine egne orkestre fri og ellers ville ha stått tomme. Her stilte Granz tre klare krav: Det skulle ikke vaere noe raseskille, hverken på scenen eller i salen. Musikerne skulle få skikkelig betalt og ikke bare spille «for hatten». Og bord og stoler skulle plasseres på dansegulvet; her skulle lyttes, ikke danses.
Da aksjonen til støtte for de drapsdømte innvandrerne startet, tok Granz et skritt videre. Han fikk lånt 300 dollar og leide selve byens kulturelle storstue, Philharmonic Auditorium, til en jazzkonsert som ble avviklet den 2. juli 1944. For å spare plass på plakatene som kunngjorde evenementet, ble det rett og slett kalt «Jazz at the Philharmonic».
Konserten ble en suksess på alle måter: Den innbrakte 1000 dollar til hjelpefondet. Dommen over de ni ble tre måneder senere opphevet av en appelldomstol, som samtidig ga dommeren i saken en skarp irettesettelse. Og Jazz at the Philharmonic (eller JATP) ble etter
hvert et verdensomspennende fenomen.
Også til Norge
Suksessen ga mersmak. Granz satte de naermeste månedene opp flere slike konserter i Los Angeles. Så ble virksomheten utvidet – først til resten av USA, så Canada, deretter Europa med flere besøk i Norge fra og med 1953, og til slutt til Japan.
Publikumsoppslutningen var vanligvis stor, med fullsatte konsertlokaler de fleste stedene. Samtidig var turneene organisert slik at overskudd fra de større byene ble brukt til å finansiere konserter på mindre steder, slik at jazzen kunne bringes ut til flest mulig mennesker.
Musikalsk sett var utbyttet noe mer blandet. Spesielt til å begynne med falt både musikere og publikum for fristelsen til å oppildne hverandre, slik at deler av konsertene utviklet seg til de rene brøl, både fra scene og sal.
Etter en konsert i Chicago i 1946 skrev for eksempel en anmelder i jazztidsskriftet Downbeat at «alt som er råttent i samtidens jazz, er å finne i denne musikalske katastrofen.» Samtidig ble publikum betegnet som «skrullinger» og «idioter».
Tross slike musikalske eksesser samlet JATPkonsertene etter hvert noen av USAS fremste jazzmusikere, med navn som Ella Fitzgerald og Oscar Peterson som de absolutt største trekkplastrene.
Anti-rasist
Som sønn av jødiske innvandrere må Norman Granz på et tidlig tidspunkt i sitt liv ha registrert den rasismen som preget store deler av det amerikanske samfunnet – ikke bare i sørstatene, men også på steder som ble regnet som mer liberale, deriblant Los Angeles.
Møtet med to kvinner bidro til at han ble en aktiv anti-rasist. Den ene var hans første kjaereste, den fargede sangeren, danseren og koreografen Marie Bryant. I selskap med henne ble han til stadighet minnet om svarte amerikaneres situasjon, ikke minst når han skulle bestille bord på restaurant.
Den andre var sangeren Billie Holiday, som Granz ble godt kjent med i den tiden han vanket rundt om på jazzklubbene i Los Angeles. En dag traff han henne bak scenen på en klubb hvor hun opptrådte. Der satt hun fullstendig oppløst i tårer. Det viste seg at hun hadde invitert noen venner til å komme for å høre på henne, men de var blitt avvist i døren på grunn av sin hudfarge.
Tenke seg til at slikt skjedde i Los Angeles «og ikke i Mississippi», som Granz senere uttrykte det i et intervju med en henvisning til en av USAS mest rasistiske stater.
Trusler og arrestasjoner
Selv fastholdt Granz at jazzen for ham i første rekke var et middel i kampen mot rasisme. Tittelen på Tad Hershorns biografi understreker da også at han var «mannen som brukte jazz for å oppnå rettferdighet». Og det er ikke tvil om at han tok denne oppgaven alvorlig.
I 1949 avlyste han en planlagt konsert i New Orleans da den lokale arrangøren nektet å gå med på kravet om at publikum skulle integreres, det vil si at svarte og hvite skulle sitte side om side i salen og ikke i hver sin øremerkede seksjon.
Ved en konsert i Houston i 1955 fikk han presset igjennom en slik ordning. Samtidig gikk han selv rundt med et skrujern før konserten og fjernet skilt der det sto hvilke toaletter som skulle benyttes av «hvite» og hvilke av «negre». I de tilfeller der hvite konsertgjengere kom og ba om å få byttet billett fordi de
ikke ville sitte side om side med svarte, fikk de pengene tilbake og ble sendt hjem.
Det var ikke til å unngå at en slik politikk vakte reaksjoner, spesielt i sørstatene. I Houston ble to av turneens svarte musikere anholdt i pausen under en konsert og siktet for å ha spilt terninger om penger. De ble løslatt mot en kausjon på 10 dollar hver. Granz engasjerte advokat som sørget for å få siktelsen henlagt. De to fikk sine penger tilbake, og Granz betalte 2000 dollar i advokathonorar.
En atskillig alvorligere situasjon oppsto under en konsert i Charleston i North Carolina i 1954, da Granz og hele hans ensemble måtte flykte hals over hode fra en hvit mobb som under konserten hadde samlet seg for å «ta» dem.
Rusproblemer
Det var ingen hemmelighet at flere av de musikerne som var på turne med Granz, slet med store rusproblemer, enten i form av alkohol eller narkotika. Under en konsert i Carnegie Hall i New York i 1952 måtte Granz gå ut på scenen og hente en tydelig ruset Billie Holiday etter at hun tre ganger hadde gjort forgjeves forsøk på å komme i gang med sangen I Only Have Eyes for You.
Dette fikk imidlertid ingen konsekvenser for hans forhold til henne. «Det er sånt som hender», forklarte han senere. Og på direkte spørsmål fra en journalist om hvordan han kunne tillate slikt, svarte Granz at «når du drar på turné med folk du vet har problemer, må du finne deg i at de tar sine problemer med seg».
Samtidig insisterte han på at musikerne skulle verdsettes høyt. «Dette er kunstnere på linje med (fiolinisten Jascha) Heifetz og (dirigenten Leonard) Bernstein. De skal vises den samme respekt som dem», pleide han å si.
Frittalende
Granz kunne samtidig vaere usedvanlig fritttalende og nølte ikke med å skjelle ut folk, spesielt hvis de hadde uttalt seg fornaermen-
de eller nedsettende om en av hans musikere. Iblant gikk det også ut over naere forhold.
I en periode var
Oscar Peterson så fornaermet på Granz at han brøt all kontakt med ham. Dette skjedde etter at Granz vedvarende hadde klaget over stjernepianistens omfangsrike korpus og dertil hadde skjelt ut hans sekretaer på det groveste. Først da Grete Granz – impresarioens danskfødte tredje kone – hadde gått imellom, ble de to forsonet.
Hans evne til å snakke rett fra levra kan også ha kostet Granz penger. Da pianisten Dave Brubecks kontrakt med plateselskapet Fantasy Records utløp en gang rundt 1953, forsøkte Granz å kapre ham til sitt eget plateselskap. Brubeck og hans kvartett ble tilbudt så mye studiotid de ønsket, de kunne selv avgjøre hva de ville spille inn, og hvordan de ville gjøre det.
– Kommer du til å vaere til stede? spurte Brubeck. – Nei. – Hvorfor ikke det? – Fordi jeg ikke liker musikken din, svarte Granz.
Brubeck ønsket ikke å arbeide for en produsent som ikke verdsatte hva han gjorde. Han gikk derfor til plateselskapet Columbia, hvor kvartetten etter hvert spilte inn en liten trudelutt som het Take Five, og som ble historiens mest solgte jazzplate.
Konserter på plate
Norman Granz var en banebryter når det gjaldt å utgi konsertopptak på plate. Dette var noe de fleste plateselskapene i sterk grad mislikte, fordi musikken aldri ble perfekt gjengitt, og fordi reaksjonene fra publikum kunne høres – iblant i saerdeles sterk grad. Det viste seg imidlertid å vaere naermest en genistrek. Platene ble brukt til å skape blest om Jatpkonsertene, samtidig som konsertene ble brukt til å skape blest om platene.
I tillegg sørget Granz for å feste musikken til datidens fremste jazzutøvere til rillene. Typisk for ham var innspillinger han gjorde med Art Tatum. Granz mente jazzen sto i gjeld til den ekvilibristiske pianisten, som hadde problemer med å skaffe seg konsertoppdrag. Så han tok i romjulen 1953 med seg Tatum i studio, og over en periode på to dager spilte de inn 69 melodier. Ytterligere innspillingssesjoner i april 1954 og januar 1955 ga et samlet resultat på 120 låter som dekket en god del av jazzens standardrepertoar.
Tatum-albumene ble en enestående samling, en klar parallell til Ella Fitzgeralds innspillinger av The Great American Songbook med melodier av USAS fremste populaerkomponister, som George Gershwin. Jerome Kern, Irving Berlin og Cole Porter. Også dette var et prosjekt som Norman Granz tok initiativet til.
Stor raushet
Gjennom sine plateselskaper bygget Granz opp en enorm katalog av jazzmusikk. Og han tjente seg styrtrik på det. I løpet årene han bodde i Europa, fra 1959 til sin død, brukte han mye av formuen til å skaffe seg en betydelig kunstsamling, blant annet med en rekke verker av Pablo Picasso, som Granz var blitt kjent med.
Samtidig viste han stor raushet overfor sine musikervenner. Etter at gitaristen Barney Kessel i 1992 ble rammet av slag og ikke kunne spille mer, sørget Granz for å understøtte ham inntil hans død 12 år senere. Og han sendte i all stillhet penger til Roy Eldridges kone Viola etter at trompetisten – en av Granz’ absolutte favoritter – fikk hjerteinfarkt i 1980. Han sørget også for å betale for Eldridges begravelse i New York i 1989.
Andre som fikk slik støtte, var bassisten Red Callender og trompeteren Harry Edison. Og Granz kjøpte en bil til enken etter saksofonisten Eddie «Lockjaw» Davis da hun fikk problemer med å bevege seg ved egen hjelp.
Da Granz selv ble diagnostisert med kreft i 1980, begynte han å sende penger til venner og tidligere medarbeidere. Trommeslageren Louis Bellson fikk for eksempel tilsendt hva han selv kalte «en stor, stor, stor sjekk» med «takk for alle årene». Folkloristen Archie Green mottok først en sjekk på 10.000 dollar og noen dager senere en ny sjekk på det samme beløpet.
Hyllet verden over
Granz ble ved sin død i 2001 varmt hyllet verden over. Hans mest treffende ettermaele finnes trolig i uttalelser gjennom årenes løp fra tre trompetere som arbeidet sammen med ham:
«Norman gir oss den største frihet en plateprodusent kan gi en musiker – friheten til å spille hva vi ønsker på den måten vi ønsker å spille det», sa Clark Terry.
«Med Norman reiste du på første klasse, du bodde på førsteklasses hoteller, og du spilte aldri noe sted hvor publikum var segregert», fremholdt Dizzy Gillespie.
Og Roy Eldridge understreket at Granz «sørget for å gi gutta et skikkelig utkomme. Han var den første som brøt ned alle disse fordommene og plasserte musikken der oppe hvor den hører hjemme».
«De bør reise en statue av fyren», foreslo Eldridge, en uttalelse jazzskribenten Nat Hentoff kommenterte på denne måten: «Granz har en statue. En enormt stor en. Den består av alle de innspillingene som er merket ‘Produsert av Norman Granz’.»
Kilder:
John Chilton: Roy Eldridge. Little Jazz Giant.
Donald Clarke: Billie Holiday. Wishing on the Moon.
Daniel Mark Epstein: Nat King Cole.
Chuck Haddix: Bird. The Life and Music of Charlie Parker.
Tad Hershorn: Norman Granz. The Man Who Used Jazz for Justice.
Gene Lees: Oscar Peterson. The Will to Swing.