– Fylkesmann gjeng no an – i al tarvelighet
I juli 1918 var det på tide å «renske ud alt det danske som mindede om vor vanmagtstid». Amtene skulle bli til fylker og få nye, norske navn. Dette skal vaere «kransen paa vor nationale gjenreisningsbygning», fastslo Venstres Ivar Tveiten under odelstingsdebatten.
Men om amtene fikk nytt navn, måtte også amtmennene få ny tittel. Oddmund Vik, amtmann i Romsdal, ville gjerne bli jarl: «Det tykkjest ikkje rimelegt at eit so stutt, greit og rimelegt navn skal koma burt. Um dei som no er amtmenn, tykkjest aa minna lite um dei gamle jarlar, so kan ikkje det heller segja noko. Namnet ville snart faa den meining som det skulle hava.»
Aftenposten bemerket: «Et forslag som Oddmund Viks har ikke statsraad Løvland kunnet staa for, og jarlenavnet er derfor blevet Kirkedepartementet og regjeringens forslag.»
Amtmann Daniel Bremer Juell Koren i Lister og Mandals Amt syntes det var grunn til å «opta den gamle gode betegnelse høvding. Det en amtmand skal vaere om han fylder sin stilling, er netop høvding for sit amt», mente Koren.
Hverken jarl, som kirkeminister Jørgen Løvland og regjeringen støttet, eller tittelen fylkeshøvding fikk flertall. Fylkesstyrer ble foreslått, men var for kjedelig, syntes Løvland, og fylkesråd ble avvist som unorsk av stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel. Kompromisset ble betegnelsen fylkesmann. Fylkesmann «gjeng no an – i al tarvelighet», skulle Løvland ha uttalt under lagtingsdebatten, ifølge avisen Gula Tidend.
Saerlig målfolket mislikte både den vedtatte fylkesmannstittelen og de nye navnene på fylkene. Professor Halvdan Koht skrev i et innlegg i Dagbladet at et amt «samstundes er et ord for embaette og for embaetsumraade, og liksom ein daa segjer embaetsmann, kan ein segja syslemann, lensmann, amtsmann og. Men fylke er baerre landumraade ikkje embaette og likeso lite som ein kan kalle ein sokneprest for soknemann, er det raa aa kalle fylkestyraren for fylkesmann.»
Gula Tidend fulgte opp med denne: «Sidan faekunningarne i odelstinget vedtok at amtmann skal kallast fylkesmann, turvte dei halda fram med same meiningsløysa og kalla: konge – landsmann, ordførar – heradsmann, byfut – bymann, kyrkjesongar – soknemann, laerar – krinsmann, prest – gjeldsmann, kaptein – kompanimann, statsministar – regjeringsmann, disponent – selskapsmann.»
Det var også kamp om navnene på fylkene, og Venstres Peder Rinde ble utpekt som syndebukk. Ved å spille «ei blandingsrolle av clown og frifant» kjempet han for at Kristiania fylke skulle hete Oslo, og tapte.
«Til hemn fyr det røysta han fyr Østfold istadenfyr Austfold og den danske formi sigra med 13 mot 12 røyster.» «Med Østfold fekk danemaalspartiet blod paa tonn.» Upland ble til Opland og «det embaets-idiotiske Hedemark i staden fyr Heidmark. Soleis er det naar grovsmeddrengjer vert sette til urmakarar», murret Gula Tidend.