VENNER OG FIENDER
Ikke alle kommer overens i politikken.
Som ventet hadde det første triumviratet (Caesar, Crassus, Pompeius) både sine tilhengere og fiender. Men Cicero sto fast på deres side. Han var en politiker og folketaler som var sterkt imot de konservative i senatet. Faktisk sto han på så god fot med triumviratet at han anmodet Pompeius og Caesar om hjelp til å vende tilbake til Roma fra eksil i 57 f.kr. Antagelig ble han bedt om å gå med i triumviratet fra starten. Han takket nei, men det hindret ham ikke i å yte juridisk bistand.
Hans venn Lucius Lucceius var også kandidat til å bli konsul sammen med Caesar i 60 f.kr., og finansierte begge, selv om han selv til slutt mislyktes. Men trioen hadde flere fiender enn venner. Bibulus, Caesars medkonsul, tilhørte gruppen av konservative som forsøkte å blokkere reformene til gruppen av såkalte populares. En annen motstander var Cato den yngre, som senere kritiserte triumviratet for deres langvarige guvernørjobber.
Det var imidlertid en motstander av de tre som førte til at triumviratet i det hele tatt ble dannet. Lucius Licinius Lucullus, en av de konservative, ble fjernet fra sin post øst i riket da hans invasjon av Armenia nesten trakk de fryktede parterne med i konflikten. Pompeius ble sendt ut for å overta både hans plass og all aere. Og da konsul Quintus Caecilius Metellus Celer stemte mot Pompeius’ veteran-bosettinger, så ikke Pompeius noen grunn til ikke å gå sammen med Caesar og Crassus.