Norske of­fi­se­rer i sam­let tropp til fan­gen­skap

Ble etter kri­gen be­skyldt for svik mot fedre­lan­det

Aftenposten Historie - - 75 ÅR SIDEN AKSJON POLARSIRKEL - Av AASMUND WILLERSRUD Jour­na­list

«Et krigs­fan­gen­skap er in­gen pa­trio­tisk inn­sats som gjør noen krigs­mann for­tjent til noe slags min­nes­mer­ke, hver­ken i stein el­ler i ord. Det er vi krigs­fan­ger de førs­te til å er­kjen­ne», skrev kap­tein Hall­vard Sand Bak­ken i for­or­det til bo­ken I tysk krigs­fan­gen­skap, som kom ut i 1950. Det var nok en un­der­dri­vel­se.

De fles­te av de i alt 1300 norske of­fi­se­re­ne som had­de sit­tet i fan­gen­skap i Po­len fra høs­ten 1943 til fri­gjø­rin­gen vår­en 1945, kom med skip til Oslo i må­neds­skif­tet mai-juni. De var blitt kjørt i bus­ser via Dan­mark, der de had­de fått en hjer­te­lig mot­ta­gel­se med flagg og horn­mu­sikk, iføl­ge man­ge av dem som var med. Oberst Jo­han­n­es Schiøtz skrev i dag­bo­ken om fer­den nord­over på Jyl­land: «Ove­r­alt var det flagg og folk som jub­let langs vei­ene.»

– De som kun­ne va­ert hel­ter

Det ble gans­ke an­ner­le­des i Nor­ge. Felt­prest As­le En­ger var om bord i det dans­ke ski­pet «Cim­bria» på fer­den opp­over Oslo­fjor­den: «Ja vi els­ker» run­ger over norsk far­vann. Men kald­du­sjen kom­mer idet de ank­rer opp ved Drø­bak og får norske avi­ser om bord:

– Da sank hjer­te­ne våre i et mer og mer lam­slått hu­mør. For hva skrev de ikke om oss? Jo. Vi of­fi­se­rer had­de svik­tet vårt fedre­land. Nå skul­le alt­så dis­se of­fi­se­re­ne kom­me hjem igjen og la seg fei­re som de hel­ter de kun­ne ha va­ert, het det. Vi bur­de ald­ri ha latt oss ta til fan­ge, men­te pres­sen. Vi skul­le ha kjem­pet bed­re i 1940, da sla­ge­ne sto, men­te jour­na­lis­te­ne. Nor­ge har lite el­ler in­gen­ting å tak­ke sine of­fi­se­rer for, sto det i Dag­bla­det.

– Det ble en tung ned­tur inn­over Oslo­fjor­den. Fest­nings­kaia var så tom at of­fi­se­re­ne selv måt­te hjel­pe til med for­tøy­nin­gen av bå­te­ne. «Det må jeg sgu sie», kom­men­ter­te en av dans­ke­ne om bord. Nord­men­ne­ne had­de ikke ven­tet seg noen over­då­dig mot­ta­gel­se, men had­de reg­net med at de­res egne skul­le va­ere på bryg­gen, si­den de had­de tele-

Vår­en 1943 var na­zis­te­ne ner­vø­se. Krigs­lyk­ken had­de snudd ved Sta­lin­grad, og her i Nor­ge fryk­tet de ster­ke­re mot­stand og en al­li­ert in­va­sjon. 16. au­gust slo tys­ker­ne til mot norske of­fi­se­rer og po­liti­folk. Alle ble sendt med DS «Do­nau» til fange­lei­rer i Po­len. Da de kom hjem til et land i freds­rus i 1945, fikk de mi­li­ta­ere in­gen helte­mot­ta­gel­se.

gra­fert både navn og an­komst­tid til Oslo kvel­den før.

Hav­nen var av­sper­ret

– En el­ler an­nen had­de fun­net det rik­tig å gi oss en nøk­tern ram­me om vår hjem­komst, skrev felt­pres­ten bit­tert. As­le En­ger var gått fri­vil­lig i fan­gen­skap sam­men med of­fi­se­re­ne. Se­ne­re på da­gen strøm­met imid­ler­tid man­ge på­rø­ren­de til, blant dem En­gers 10 år gam­le sønn El­ling, som i etter­tid har for­talt at også han rea­ger­te på at det ikke var noen ta­ler el­ler mu­sikkorps. Men det kom seg etter hvert, da folk fikk vite at de førs­te krigs­fan­ge­ne var kom­met hjem. Om kvel­den holdt Røde Kors en til­stel­ning for of­fi­se­re­ne på selv­es­te Grand Ho­tel, og både norske sol­da­ter og Mil­org-folk møt­te opp for å hil­se dem på Karl Jo­han. Først da opp­lev­de de tid­li­ge­re krigs­fan­ge­ne en slags hyl­lest, uten at de var tatt of­fi­si­elt imot med åpen favn. Da den sis­te pul­jen of­fi­se­rer an­kom med bå­ten en drøy uke se­ne­re, den 4. juni, var stem­nin­gen mye bed­re. Den dans­ke

kap­tei­nens «an­sikt lys­te opp i et stort smil da Fest­nings­kai­en ble syn­lig. Den var svart av folk, og det var hengt ut flagg på pakk­hu­set». Af­ten­pos­ten skrev at «tu­se­ner ga dem en strå­len­de mot­ta­gel­se».

Det om­strid­te aeres­or­det

Bak­grun­nen for den av­mål­te mot­ta­gel­sen har mo­der­ne his­to­ri­ke­re, sa­er­lig Lars Bor­gers­rud, skre­vet ut­før­lig om i se­ne­re år. Mye av kri­tik­ken ret­ter seg mot of­fi­se­rer som had­de for­holdt seg pas­si­ve, el­ler til og med sym­pa­ti­ser­te med tys­ker­ne og Vid­kun Quis­lings par­ti Na­sjo­nal Sam­ling, un­der invasjonen. I en rek­ke av­de­lin­ger var det ikke for­svars­ev­nen, men for­svars­vil­jen som svik­tet den 9. april, iføl­ge Bor­gers­rud.

En spe­si­ell mi­li­ta­er un­der­sø­kel­ses­kom­mi­sjon ble opp­nevnt av regjeringen i 1946 for å grans­ke de mi­li­ta­eres opp­tre­den før og un­der det tys­ke an­gre­pet. Den kom i til­legg til Un­der­sø­kel­ses­kom­mi­sjo­nen av 1945, som gjen­nom­gikk de øvers­te po­li­tis­ke og mi­li­ta­ere le­der­nes opp­tre­den. Rap­por­ten kom i 1950 og kri­ti­ser­te sa­er­lig at man­ge av yr­kes­of­fi­se­re­ne, etter ka­pi­tu­la­sjo­nen i den en­kel­te av­de­ling, had­de av­gitt et aeres­ord til tys­ke mi­li­ta­ere myn­dig­he­ter om ikke å del­ta i vi­de­re krigs­hand­lin­ger mot Tysk­land, mot til gjen­gjeld å slip­pe krigs­fan­gen­skap.

«Det er klart at det had­de va­ert bed­re om aeres­ord ikke var blitt gitt», het det først litt di­plo­ma­tisk i rap­por­ten, som imid­ler­tid raskt skjer­pet to­nen og vis­te til at kri­gen etter hvert kom til å kre­ve blo­di­ge ofre av man­ge nord­menn, menn og kvin­ner, unge og gam­le, som før­te kam­pen vi­de­re med el­ler uten vå­pen i hånd. «Un­der slik krig­fø­ring, og hvor det gjel­der lan­dets ek­sis­tens, må ikke krigs­menn, som nett­opp er ut­dan­net for kri­gens hånd­verk, ri­si­ke­re å bli satt uten­for i utrengs­mål.»

Ot­to Ru­ges fan­gen­skap og råd

Kampi­v­ri­ge Ot­to Ru­ge, som var blitt ut­nevnt til kom­man­de­ren­de ge­ne­ral den 10. april etter at hans for­gjen­ger Kris­ti­an Laa­ke var av­skje­di­get for åpen­bar pas­si­vi­tet og hand­lings­lam­mel­se, var blant dem som nek­tet å avgi noe aeres­ord. Der­med ble han in­ter­nert på Gri­ni i Bae­rum kort etter ka­pi­tu­la­sjo­nen, før han ble over­ført til fan­gen­skap i Tysk­land som førs­te norske krigs­fan­ge.

I en kort, na­er­mest mot­vil­lig be­ret­ning om sine per­son­li­ge opp­le­vel­ser un­der fem år i fan­gen­skap – «om dem er det ikke stort å si» – av­slut­ter Ru­ge med en fyn­dig opp­ford­ring til le­ser­ne: «Skul­le du en­gang bli krigs­fan­ge, så følg mitt råd. Men al­ler helst: Sørg for at du ikke blir fan­ge, slåss hel­ler til det sis­te!»

Ru­ge satt først på den spek­ta­ku­la­ere mid­del­al­der­fest­nin­gen Kö­nigstein øst for Dres­den fra ok­to­ber 1940, før han ble flyt­tet til Thorn (da­gens Torun) og se­ne­re Schild­berg (Ostrzeszów) i Po­len, der han ble for­ent med de øv­ri­ge norske of­fi­se­re­ne som al­le­re­de var på plass der som­me­ren 1944. De var blitt hen­tet i sine hjem i by og bygd den 16. au­gust 1943.

Masse­ar­resta­sjo­ner i Wehr­macht-regi

Kort etter ka­pi­tu­la­sjo­nen i 1940 var de al­ler fles­te sol­da­ter og of­fi­se­rer i det norske for­sva­ret blitt løs­latt av ok­ku­pan­te­ne og kun­ne fritt rei­se hjem. Bare yr­kes­of­fi­se­re­ne ble av­kre­vet et aeres­ord først, en er­k­la­e­ring om at de «så len­ge Nor­ge er be­satt, ikke vil fore­ta noen som helst fiendt­li­ge el­ler kri­gers­ke hand­lin­ger mot Det tys­ke rike, den tys­ke verne­makt el­ler tys­ke stats­bor­ge­re.» Alle unn­tatt tre of­fi­se­rer un­der­teg­net, iføl­ge den mi­li­ta­ere un­der­sø­kel­ses­kom­mi­sjon. Ge­ne­ral Ru­ge vis­te til sin spe­si­el­le stil­ling da han sa nei.

Noen brøt aeres­or­det etter hvert, men man­ge «tok det sva­ert al­vor­lig, og for dis­se lam­met det full­sten­dig en­hver tan­ke på mot­stand», skri­ver Norsk krigs­lek­si­kon.

Vår­en 1942 had­de For­sva­rets over­kom­man­do i Lon­don sendt ut en for­sik­tig opp­ford­ring til of­fi­se­re­ne om å ta seg over til Stor­bri­tan­nia: «Regjeringen har bruk for Dem.» Mil­org men­te det var en plikt å dra, og vars­let at de som unn­dro seg, kun­ne bli ute­luk­ket. Norske of­fi­se­rer var like fullt del av grunn­stam­men i mot­stands­or­ga­ni­sa­sjo­nen som be­gyn­te å or­ga­ni­se­re seg alt høs­ten 1940.

Ak­sjon Po­lar­sir­kel

I be­gyn­nel­sen av 1942 gikk tys­ker­ne til på­gri­pel­se av over hund­re norske «spe­sialof­fi­se­rer», som ble sendt til leir i Schok­ken (pols­ke Sko­ki nord for Poznan). Tid­lig på som­me­ren 1943 ryk­tes det at også fle­re vil­le bli tatt inn, men in­gen had­de ven­tet en så mas­siv ak­sjon som Wehr­macht iverk­sat­te nat­ten til 16. au­gust som ledd i Ak­sjon Po­lar­sir­kel (Ak­tion Po­lark­reis). Den ret­tet seg mot det tys­ker­ne men­te var «il­lo­ja­le el­ler po­ten­si­elt il­lo­ja­le» norske of­fi­se­rer og po­liti­folk. 1100 mi­li­ta­ere, prak­tisk talt hele res­ten av of­fi­sers­korp­set, ble hen­tet i hjem­me­ne sine. Over hele lan­det ban­ket tys­ke pa­trul­jer med stål­hjel­mer på dø­ren til of­fi­sers­fa­mi­li­er og vis­te ar­rest­ord­ren.

Noen var blitt vars­let på for­hånd og had­de ruk­ket å ta på seg uni­for­men, som man­ge had­de hengt in­nerst i ska­pet med møll­ku­ler i 1940. And­re ble hen­tet som de sto og gikk.

De var verne­plik­ti­ge of­fi­se­rer ned til løyt­nants grad, noen ut­dan­net ved Krigs­sko­len,

and­re had­de gått be­fals­sko­len og var ryk­ket opp til of­fi­se­rer ved an­si­en­ni­tet. De fles­te var godt voks­ne og fa­mi­lie­folk i det si­vi­le, og tenk­te ikke sa­er­lig mi­li­ta­ert len­ger. Sva­ert få var kri­ge­re av inn­stil­ling, og etter ka­pi­tu­la­sjo­nen var de fles­te dratt til­ba­ke til gårds­bru­ket el­ler for­ret­nin­gen de drev. Noen had­de en­ga­sjert seg i mot­stands­ar­beid, men langt­fra alle. En­kel­te tenk­te på mu­li­ge ut­vei­er til å unn­slip­pe ar­resta­sjo­nen, og vur­der­te til­bud om hjelp til å kom­me seg over til Eng­land. Men trus­ler om re­pre­sa­li­er mot kone og barn gjor­de det­te lite fris­ten­de, skrev Knut Spen­ning i bo­ken I tysk fan­gen­skap i 1950.

Over­fart med DS «Do­nau»

Of­fi­se­re­ne ble sam­let på Hvals­moen ved Høne­foss før de skul­le frak­tes til Tysk­land. Det tys­ke laste­ski­pet DS «Do­nau» lå klar ved Filip­stad­kaia i Oslo. Nord­men­ne­ne ble plas­sert i skit­ne laste­rom med halm­ma­dras­ser på dør­ken. Ove­r­alt kun­ne de lese navn som tid­li­ge­re «pas­sa­sje­rer» had­de ris­set inn, blant dem noen av de 532 norske jø­de­ne som i no­vem­ber året før var blitt frak­tet i sam­me laste­rom til sin gru­ful­le skjeb­ne i Aus­chwitz. Døds­lei­ren lå bare vel 20 mil sør­øst for Schild­berg (pols­ke Ostrzeszow), som var de norske of­fi­se­re­nes be­stem­mel­ses­sted.

Ostrzeszow var, den gang som nå, en litt for­kom­men, søv­nig små­by om­gitt av flatt åker­land og sko­ger. Før kri­gen lev­de rundt 6000 po­lak­ker her, i 1943 var de fles­te men­ne­ne bor­te, en­ten drept el­ler på tvangs­ar­beid i tys­ke an­legg. Om­rå­det var inn­lem­met i det tys­ke rike un­der nav­net Reichs­gau Wart­he­land. Fange­lei­ren had­de be­teg­nel­sen Of­lag XXI-C, og om­fat­tet tre sto­re of­fent­li­ge byg­nin­ger – blant dem gym­na­set – i sen­trum. Det sto­re an­tal­let norske fan­ger sat­te uve­ger­lig preg på byen, og noen av dem har for­talt hvor­dan man­ge lo­ka­le kvin­ner kas­tet lan­ge blikk mot of­fi­se­re­ne al­le­re­de da de mar­sjer­te inn. De var sult­ne, og blik­ket var nok først og fremst ret­tet mot nord­men­ne­nes vel­fyl­te rygg­sek­ker.

In­gen fy­sisk nød

Li­vet i lei­ren var både ens­for­mig og trist, men of­fi­se­re­ne led strengt tatt in­gen fy­sisk nød.

– Nei, sna­re­re tvert imot, ut­brøt Wla­dys­law Graf, som var 81 år gam­mel da Af­ten­pos­ten intervjuet ham i 2004.

Han sa han had­de va­ert med i den hem­me­li­ge pols­ke un­der­grunnsar­me­en i Schild­berg- trak­te­ne, og lus­ket rundt of­fi­sers­lei­ren med øyne og ører på stilk.

– Nord­men­ne­ne ble me­get hu­mant be­hand­let av tys­ker­ne, for­tal­te han.

De fikk spa­sere, bade og dri­ve gym­nas­tikk, de spil­te revy og ar­ran­ger­te pa­ro­di på mote­show. Til og med eget bren­ne­ri fikk de inn­ret­tet, og la­get sin egen vod­ka. Fo­to­gra­fi­er som do­ku­men­te­rer li­vet i lei­ren, er ut­stilt i mu­se­et som pols­ke myn­dig­he­ter har opp­ret­tet i by­ens gam­le, sta­se­li­ge råd­hus. En stor del av sam­lin­ge­ne er viet de norske of­fi­se­re­nes opp­hold, med uni­for­mer, to­bakks­pak­ker og bø­ker fra Nor­ge.

Av med silke­hans­ke­ne da rus­ser­ne kom

Ut­over høs­ten 1944 be­gyn­te øst­fron­ten å na­er­me seg Schild­berg med storm­skritt, og på ny­året hand­let tys­ker­ne i pa­nikk. Den 19.

ja­nu­ar ble de norske of­fi­se­re­ne kom­man­dert ut på lande­vei­en. De skul­le gå til Lucken­wal­de sør for Ber­lin, en strek­ning på over 420 kilometer. De ble del av den enor­me bøl­gen med hundre­tu­se­ner av fan­ger fra kon­sen­tra­sjons­lei­rer og and­re an­stal­ter som be­ve­get seg øst­over i Euro­pa, ja­get ut på døds­mar­sjer i vin­ter­kul­den foran de frem­ryk­ken­de sov­je­tis­ke styr­ke­ne. Men of­fi­se­re­ne fra Nor­ge fikk sit­te på med et gods­tog en del av vei­en.

– Det var surt og kaldt på de åpne vog­ne­ne, men de slapp da i hvert fall å gå, slik Ey­vind Grudt be­skrev det i Fred­rik­sstad Blad i 1993. Hans far var en av of­fi­se­re­ne som til­brak­te bort­imot halv­an­net år i tysk fan­gen­skap.

I lei­ren i Lucken­wal­de ble nord­men­ne­ne be­fridd av rus­ser­ne den 22. april 1945, og det ble først be­slut­tet at de skul­le eva­ku­eres via Mur­mansk. Let­tel­sen var stor i den norske lei­ren da de ble over­latt til Røde Kors og trans­port med tog og buss via Ham­burg og Dan­mark hjem­over.

Kil­der:

Knut Lind­boe Spen­ning (red.): I tysk krigs­fan­gen­skap. Norske of­fi­se­rers opp­le­vel­ser i Po­len og Tysk­land.

Lars Bor­gers­rud: Like gode nord­menn?

Eli Schiøtz: Of­fi­ser og krigs­fan­ge. Fra oberst Jo­han­n­es Schiøtz’ dag­bok.

As­le En­ger: Fri­vil­lig fan­ge.

For­talt til Sver­re In­ge Ape­nes. Rap­port fra den mi­li­ta­ere un­der­sø­kel­ses­kom­mi­sjon av 1946

Ter­je Em­ber­land og Matt­hew Kott: Him­m­lers Nor­ge. Nord­menn i det stor­ger­mans­ke pro­sjek­tet.

Olaf R. Wal­le: Norsk po­li­ti bak pigg­tråd. Stutt­hof­po­li­ti­ets his­to­rie.

Norsk krigs­lek­si­kon 1940–45

Foto: De­utsch-pol­nische Ju­gend­werk

Norske of­fi­se­rer opp­mar­sjert i noe na­er slut­tet or­den i Schild­berg, der fan­ge­ne i tråd med Genève­kon­ven­sjo­nen had­de ut­strakt selv­ad­mi­ni­stra­sjon. Øvers­te leir­sjef var fra juli 1944 ge­ne­ral Ot­to Ru­ge, mens i hver av av­de­lin­ge­ne – Se­mi­nar, Gym­nas, Sko­len og Rich­ter­haus – var eldste­mann leir­sjef. Hver leir had­de sin kjøk­ken­of­fi­ser, pakke­of­fi­ser, bade­of­fi­ser, post­of­fi­ser og vas­ke­tøy­of­fi­ser. Ad­mi­ni­stra­sjo­nen før­te ofte dis­ku­sjo­ner med den tys­ke leir­kom­man­dan­ten om fan­ge­nes ret­tig­he­ter.

Foto: De­utsch-pol­nische Ju­gend­werk

Of­fi­sers­fan­ge­ne la stor vekt på å hol­de seg i god fy­sisk form, noe som kom dem sa­er­lig til gode un­der eva­ku­e­rin­gen fra Schild­berg i ja­nu­ar 1945. Nord­men­ne­ne var ikke full­sten­dig iso­lert, fra tid til an­nen kun­ne de ta en tur uten­for lei­ren, men ald­ri mer enn to ti­mer om for­mid­da­gen.

Foto: De­utsch-pol­nische Ju­gend­werk

Krok­ket var en po­pu­la­er del av ad­spre­del­se­ne som­mers­tid. Fan­ge­ne or­ga­ni­ser­te også sin egen un­der­hold­ning, blant an­net med revy­fore­stil­lin­ger. I etter­tid min­tes man­ge det tys­ke leir­reg­le­men­tet av 1944, med den fa­mø­se pa­ra­graf 2: «Det er på det stren­ges­te for­budt for krigs­fan­ger å søke kontakt med tys­ke kvin­ner. Over­tre­del­se blir straf­fet som uly­dig­het med inn­til 10 års feng­sel, (...) even­tu­elt etter pa­ra­graf 5a, med dø­den.»

Ge­ne­ral Ot­to Ru­ge, øverst­kom­man­de­ren­de un­der felt­to­get i Nor­ge, uten­for ho­ved­inn­gan­gen til ge­ne­ral­sta­bens til­holds­sted i Nord-nor­ge.

Foto: Rolf Øh­man/af­ten­pos­ten

Wla­dys­law Graf var som ung mann med i den pols­ke un­der­grunnsar­me­en i Schild­berg, og lus­ket mye om­kring lei­ren med de norske fan­ge­ne. Her er han fo­to­gra­fert i 2004 i det som var lufte­går­den til av­de­ling Se­mi­nar.

Foto: De­utsch-pol­nische Ju­gend­werk

Of­fi­se­rer i kø med vann­mug­ger og koke­kar. Lei­ren Gym­nas, med sine 300 fan­ger, og de mind­re av­de­lin­ge­ne had­de fel­les kjøk­ken­tje­nes­te, kan­ti­ne, un­der­vis­ning og un­der­hold­ning. Nord­men­ne­ne fikk også inn­ret­te sitt eget bren­ne­ri, der de kun­ne pro­du­se­re sin egen snaps.

Ge­ne­ral Ot­to Ru­ge (t.h.) kom­mer til Forne­bu etter na­er fem år i tysk fan­gen­skap. Han blir mot­tatt av oberst Ni­ko­lai Ramm Øst­gaard (t.v.). Ru­ge (1882–1961), var kom­man­de­ren­de ge­ne­ral fra 10. april 1940 og sjef for det ny­opp­ret­te­de For­sva­rets over­kom­man­do fra 18. mai 1940.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.