Norske offiserer i samlet tropp til fangenskap
Ble etter krigen beskyldt for svik mot fedrelandet
«Et krigsfangenskap er ingen patriotisk innsats som gjør noen krigsmann fortjent til noe slags minnesmerke, hverken i stein eller i ord. Det er vi krigsfanger de første til å erkjenne», skrev kaptein Hallvard Sand Bakken i forordet til boken I tysk krigsfangenskap, som kom ut i 1950. Det var nok en underdrivelse.
De fleste av de i alt 1300 norske offiserene som hadde sittet i fangenskap i Polen fra høsten 1943 til frigjøringen våren 1945, kom med skip til Oslo i månedsskiftet mai-juni. De var blitt kjørt i busser via Danmark, der de hadde fått en hjertelig mottagelse med flagg og hornmusikk, ifølge mange av dem som var med. Oberst Johannes Schiøtz skrev i dagboken om ferden nordover på Jylland: «Overalt var det flagg og folk som jublet langs veiene.»
– De som kunne vaert helter
Det ble ganske annerledes i Norge. Feltprest Asle Enger var om bord i det danske skipet «Cimbria» på ferden oppover Oslofjorden: «Ja vi elsker» runger over norsk farvann. Men kalddusjen kommer idet de ankrer opp ved Drøbak og får norske aviser om bord:
– Da sank hjertene våre i et mer og mer lamslått humør. For hva skrev de ikke om oss? Jo. Vi offiserer hadde sviktet vårt fedreland. Nå skulle altså disse offiserene komme hjem igjen og la seg feire som de helter de kunne ha vaert, het det. Vi burde aldri ha latt oss ta til fange, mente pressen. Vi skulle ha kjempet bedre i 1940, da slagene sto, mente journalistene. Norge har lite eller ingenting å takke sine offiserer for, sto det i Dagbladet.
– Det ble en tung nedtur innover Oslofjorden. Festningskaia var så tom at offiserene selv måtte hjelpe til med fortøyningen av båtene. «Det må jeg sgu sie», kommenterte en av danskene om bord. Nordmennene hadde ikke ventet seg noen overdådig mottagelse, men hadde regnet med at deres egne skulle vaere på bryggen, siden de hadde tele-
Våren 1943 var nazistene nervøse. Krigslykken hadde snudd ved Stalingrad, og her i Norge fryktet de sterkere motstand og en alliert invasjon. 16. august slo tyskerne til mot norske offiserer og politifolk. Alle ble sendt med DS «Donau» til fangeleirer i Polen. Da de kom hjem til et land i fredsrus i 1945, fikk de militaere ingen heltemottagelse.
grafert både navn og ankomsttid til Oslo kvelden før.
Havnen var avsperret
– En eller annen hadde funnet det riktig å gi oss en nøktern ramme om vår hjemkomst, skrev feltpresten bittert. Asle Enger var gått frivillig i fangenskap sammen med offiserene. Senere på dagen strømmet imidlertid mange pårørende til, blant dem Engers 10 år gamle sønn Elling, som i ettertid har fortalt at også han reagerte på at det ikke var noen taler eller musikkorps. Men det kom seg etter hvert, da folk fikk vite at de første krigsfangene var kommet hjem. Om kvelden holdt Røde Kors en tilstelning for offiserene på selveste Grand Hotel, og både norske soldater og Milorg-folk møtte opp for å hilse dem på Karl Johan. Først da opplevde de tidligere krigsfangene en slags hyllest, uten at de var tatt offisielt imot med åpen favn. Da den siste puljen offiserer ankom med båten en drøy uke senere, den 4. juni, var stemningen mye bedre. Den danske
kapteinens «ansikt lyste opp i et stort smil da Festningskaien ble synlig. Den var svart av folk, og det var hengt ut flagg på pakkhuset». Aftenposten skrev at «tusener ga dem en strålende mottagelse».
Det omstridte aeresordet
Bakgrunnen for den avmålte mottagelsen har moderne historikere, saerlig Lars Borgersrud, skrevet utførlig om i senere år. Mye av kritikken retter seg mot offiserer som hadde forholdt seg passive, eller til og med sympatiserte med tyskerne og Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling, under invasjonen. I en rekke avdelinger var det ikke forsvarsevnen, men forsvarsviljen som sviktet den 9. april, ifølge Borgersrud.
En spesiell militaer undersøkelseskommisjon ble oppnevnt av regjeringen i 1946 for å granske de militaeres opptreden før og under det tyske angrepet. Den kom i tillegg til Undersøkelseskommisjonen av 1945, som gjennomgikk de øverste politiske og militaere ledernes opptreden. Rapporten kom i 1950 og kritiserte saerlig at mange av yrkesoffiserene, etter kapitulasjonen i den enkelte avdeling, hadde avgitt et aeresord til tyske militaere myndigheter om ikke å delta i videre krigshandlinger mot Tyskland, mot til gjengjeld å slippe krigsfangenskap.
«Det er klart at det hadde vaert bedre om aeresord ikke var blitt gitt», het det først litt diplomatisk i rapporten, som imidlertid raskt skjerpet tonen og viste til at krigen etter hvert kom til å kreve blodige ofre av mange nordmenn, menn og kvinner, unge og gamle, som førte kampen videre med eller uten våpen i hånd. «Under slik krigføring, og hvor det gjelder landets eksistens, må ikke krigsmenn, som nettopp er utdannet for krigens håndverk, risikere å bli satt utenfor i utrengsmål.»
Otto Ruges fangenskap og råd
Kampivrige Otto Ruge, som var blitt utnevnt til kommanderende general den 10. april etter at hans forgjenger Kristian Laake var avskjediget for åpenbar passivitet og handlingslammelse, var blant dem som nektet å avgi noe aeresord. Dermed ble han internert på Grini i Baerum kort etter kapitulasjonen, før han ble overført til fangenskap i Tyskland som første norske krigsfange.
I en kort, naermest motvillig beretning om sine personlige opplevelser under fem år i fangenskap – «om dem er det ikke stort å si» – avslutter Ruge med en fyndig oppfordring til leserne: «Skulle du engang bli krigsfange, så følg mitt råd. Men aller helst: Sørg for at du ikke blir fange, slåss heller til det siste!»
Ruge satt først på den spektakulaere middelalderfestningen Königstein øst for Dresden fra oktober 1940, før han ble flyttet til Thorn (dagens Torun) og senere Schildberg (Ostrzeszów) i Polen, der han ble forent med de øvrige norske offiserene som allerede var på plass der sommeren 1944. De var blitt hentet i sine hjem i by og bygd den 16. august 1943.
Massearrestasjoner i Wehrmacht-regi
Kort etter kapitulasjonen i 1940 var de aller fleste soldater og offiserer i det norske forsvaret blitt løslatt av okkupantene og kunne fritt reise hjem. Bare yrkesoffiserene ble avkrevet et aeresord først, en erklaering om at de «så lenge Norge er besatt, ikke vil foreta noen som helst fiendtlige eller krigerske handlinger mot Det tyske rike, den tyske vernemakt eller tyske statsborgere.» Alle unntatt tre offiserer undertegnet, ifølge den militaere undersøkelseskommisjon. General Ruge viste til sin spesielle stilling da han sa nei.
Noen brøt aeresordet etter hvert, men mange «tok det svaert alvorlig, og for disse lammet det fullstendig enhver tanke på motstand», skriver Norsk krigsleksikon.
Våren 1942 hadde Forsvarets overkommando i London sendt ut en forsiktig oppfordring til offiserene om å ta seg over til Storbritannia: «Regjeringen har bruk for Dem.» Milorg mente det var en plikt å dra, og varslet at de som unndro seg, kunne bli utelukket. Norske offiserer var like fullt del av grunnstammen i motstandsorganisasjonen som begynte å organisere seg alt høsten 1940.
Aksjon Polarsirkel
I begynnelsen av 1942 gikk tyskerne til pågripelse av over hundre norske «spesialoffiserer», som ble sendt til leir i Schokken (polske Skoki nord for Poznan). Tidlig på sommeren 1943 ryktes det at også flere ville bli tatt inn, men ingen hadde ventet en så massiv aksjon som Wehrmacht iverksatte natten til 16. august som ledd i Aksjon Polarsirkel (Aktion Polarkreis). Den rettet seg mot det tyskerne mente var «illojale eller potensielt illojale» norske offiserer og politifolk. 1100 militaere, praktisk talt hele resten av offiserskorpset, ble hentet i hjemmene sine. Over hele landet banket tyske patruljer med stålhjelmer på døren til offisersfamilier og viste arrestordren.
Noen var blitt varslet på forhånd og hadde rukket å ta på seg uniformen, som mange hadde hengt innerst i skapet med møllkuler i 1940. Andre ble hentet som de sto og gikk.
De var vernepliktige offiserer ned til løytnants grad, noen utdannet ved Krigsskolen,
andre hadde gått befalsskolen og var rykket opp til offiserer ved ansiennitet. De fleste var godt voksne og familiefolk i det sivile, og tenkte ikke saerlig militaert lenger. Svaert få var krigere av innstilling, og etter kapitulasjonen var de fleste dratt tilbake til gårdsbruket eller forretningen de drev. Noen hadde engasjert seg i motstandsarbeid, men langtfra alle. Enkelte tenkte på mulige utveier til å unnslippe arrestasjonen, og vurderte tilbud om hjelp til å komme seg over til England. Men trusler om represalier mot kone og barn gjorde dette lite fristende, skrev Knut Spenning i boken I tysk fangenskap i 1950.
Overfart med DS «Donau»
Offiserene ble samlet på Hvalsmoen ved Hønefoss før de skulle fraktes til Tyskland. Det tyske lasteskipet DS «Donau» lå klar ved Filipstadkaia i Oslo. Nordmennene ble plassert i skitne lasterom med halmmadrasser på dørken. Overalt kunne de lese navn som tidligere «passasjerer» hadde risset inn, blant dem noen av de 532 norske jødene som i november året før var blitt fraktet i samme lasterom til sin grufulle skjebne i Auschwitz. Dødsleiren lå bare vel 20 mil sørøst for Schildberg (polske Ostrzeszow), som var de norske offiserenes bestemmelsessted.
Ostrzeszow var, den gang som nå, en litt forkommen, søvnig småby omgitt av flatt åkerland og skoger. Før krigen levde rundt 6000 polakker her, i 1943 var de fleste mennene borte, enten drept eller på tvangsarbeid i tyske anlegg. Området var innlemmet i det tyske rike under navnet Reichsgau Wartheland. Fangeleiren hadde betegnelsen Oflag XXI-C, og omfattet tre store offentlige bygninger – blant dem gymnaset – i sentrum. Det store antallet norske fanger satte uvegerlig preg på byen, og noen av dem har fortalt hvordan mange lokale kvinner kastet lange blikk mot offiserene allerede da de marsjerte inn. De var sultne, og blikket var nok først og fremst rettet mot nordmennenes velfylte ryggsekker.
Ingen fysisk nød
Livet i leiren var både ensformig og trist, men offiserene led strengt tatt ingen fysisk nød.
– Nei, snarere tvert imot, utbrøt Wladyslaw Graf, som var 81 år gammel da Aftenposten intervjuet ham i 2004.
Han sa han hadde vaert med i den hemmelige polske undergrunnsarmeen i Schildberg- traktene, og lusket rundt offisersleiren med øyne og ører på stilk.
– Nordmennene ble meget humant behandlet av tyskerne, fortalte han.
De fikk spasere, bade og drive gymnastikk, de spilte revy og arrangerte parodi på moteshow. Til og med eget brenneri fikk de innrettet, og laget sin egen vodka. Fotografier som dokumenterer livet i leiren, er utstilt i museet som polske myndigheter har opprettet i byens gamle, staselige rådhus. En stor del av samlingene er viet de norske offiserenes opphold, med uniformer, tobakkspakker og bøker fra Norge.
Av med silkehanskene da russerne kom
Utover høsten 1944 begynte østfronten å naerme seg Schildberg med stormskritt, og på nyåret handlet tyskerne i panikk. Den 19.
januar ble de norske offiserene kommandert ut på landeveien. De skulle gå til Luckenwalde sør for Berlin, en strekning på over 420 kilometer. De ble del av den enorme bølgen med hundretusener av fanger fra konsentrasjonsleirer og andre anstalter som beveget seg østover i Europa, jaget ut på dødsmarsjer i vinterkulden foran de fremrykkende sovjetiske styrkene. Men offiserene fra Norge fikk sitte på med et godstog en del av veien.
– Det var surt og kaldt på de åpne vognene, men de slapp da i hvert fall å gå, slik Eyvind Grudt beskrev det i Fredriksstad Blad i 1993. Hans far var en av offiserene som tilbrakte bortimot halvannet år i tysk fangenskap.
I leiren i Luckenwalde ble nordmennene befridd av russerne den 22. april 1945, og det ble først besluttet at de skulle evakueres via Murmansk. Lettelsen var stor i den norske leiren da de ble overlatt til Røde Kors og transport med tog og buss via Hamburg og Danmark hjemover.
Kilder:
Knut Lindboe Spenning (red.): I tysk krigsfangenskap. Norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland.
Lars Borgersrud: Like gode nordmenn?
Eli Schiøtz: Offiser og krigsfange. Fra oberst Johannes Schiøtz’ dagbok.
Asle Enger: Frivillig fange.
Fortalt til Sverre Inge Apenes. Rapport fra den militaere undersøkelseskommisjon av 1946
Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjektet.
Olaf R. Walle: Norsk politi bak piggtråd. Stutthofpolitiets historie.
Norsk krigsleksikon 1940–45