Norsk politi skulle laere å tenke germansk
271 av politifolkene som var pågrepet samme dag som offiserene, ble sendt til Stutthof nord i Polen for omskolering i germansk tenkning.
Aksjon Polarsirkel, som skulle skjerpe sikkerheten i det okkuperte Norge, rettet seg også mot «gjenstridige» politifolk. Tyskerne skaffet seg et påskudd: Den 15. august 1943 ble politifullmektig Gunnar Eilifsen dømt til døden av en saerdomstol i Oslo. Han ble skutt dagen etter, samtidig med at tysk sikkerhetspoliti aksjonerte mot 1100 norske offiserer og rundt 500 politifolk.
Eilifsen hadde vaert leder av den sivile kriminalavdelingen ved Oslo politikammer, og ble henrettet for å statuere et eksempel. Han ble dømt for ordrenekt etter en lov som ble hasteinnført etter ordre fra rikskommissaer Josef Terboven. Politifullmektig Eilifsen hadde fått ordre om å avgi fem mann til Statspolitiet, en spesialavdeling for politisk kriminalitet og spionasje.
De skulle arrestere tre unge kvinner som hadde unnlatt å møte til arbeidstjeneste for nazi-regimet. Men konstablene nektet, og fikk støtte av Eilifsen.
Svekket ideologisk motivasjon
Aksjonen mot politiet skjedde på et tidspunkt da nazi-myndighetene i Norge begynte å ane tegn til passivitet og manglende iver i rekkene, skriver historikeren og forfatteren Terje Emberland. Alle norske politifolk hadde tidligere fått ordre om å melde seg inn i Nasjonal Samling, og til tross for at Vidkun Quisling hadde truet med sparken for alle som falt fra, gikk stadig flere ut av partiet. Umiddelbart etter at Eilifsen var henrettet, ble politifolk avkrevd en lojalitetserklaering. I Oslo var det 16 mann som nektet og ble truet med krigsrett.
Aksjon Polarsirkel ble gjennomført med maksimal dramatikk. I grålysningen den 16. august banket gestapomenn med skuddsikre vester og maskinpistoler på døren hjemme hos mange av de utvalgte. Hensikten med massearrestasjonen var å true norsk politi til lydighet, mener Emberland. Mange av dem som ble innbrakt var slett ikke tyskfiendtlige, og nesten halvparten ble løslatt igjen. Men 271 ble stuet om bord i D/S «Donau», sammen med blant andre 291 norske studenter.
Politifolkene ble straks ekspedert videre fra havnen i Stettin til Stutthof (dagens Sztutowo), 35 kilometer øst for Danzig (Gdansk). Dette var et stort anlegg med mange ulike avdelinger, blant dem en spesialleir for omskolering av germanske fanger. Over 60.000 mennesker, blant dem 28.000 jøder, ble utryddet i konsentrasjonsleiren, der regimet var rått og brutalt.
Norske Ss-folk var instruktører
Nordmennene fikk mildere fysisk behandling. De skulle overbevises om germansk samhold innenfor den ariske rase. Blant «foreleserne» var også en norsk nazist, Sverre Lie fra Hamar, en liten, undersetsig, men stram kar med merket Germanske SS Norge på jakkeermet, slik Olaf R. Walle beskriver ham i den velskrevne boken om Stutthofpolitiets historie, som kom ut i 1946. Lie var fotograf i det sivile, og fortalte selv at han var blant de «personlig overbeviste», en av de første som gikk inn i NS, med nr. 86 i medlemsregisteret. Lie foreleste om bolsjevisme, plutokrati, jødedom og det storgermanske rike. En dag hadde han med en tysk undervisningsleder, som holdt foredrag – med lysbilder – om kunst og musikk.
– Dere nordmenn har jo komponisten Peer Gynt, en stor kunstner nesten på høyde med Richard Wagner, forklarte han.
Øyenvitner til overgrep mot jøder og russere
En dansk frivillig Ss-mann, Unterscharführer (lagfører, korporal) Peter Lodahl Petersen, var direkte ansvarlig for nordmennene. Hans oppdrag var å overtale dem til å melde seg til tjeneste for SS, enten ved fronten eller i en politibataljon på Balkan. Han forsøkte først med smiger, så trusler om overføring til en straffeleir «der gasskammeret ikke er langt unna». Men han kom ingen vei.
De norske politifolkene fikk arbeide på en bondegård, uten spesielt hard disiplin, men ble daglig øyenvitne til grusomhetene som Ss-mannskaper utsatte sine ofre for. I beretningene skildrer de en massehenrettelse av 80 jødiske kvinner med gass i en godsvogn, russiske fanger som ble drept med nakkeskudd, og en jødisk mann som ble slått halvt i hjel før han ble slengt levende på likhaugen utenfor krematoriet. Disse inntrykkene bidro i høy grad til at omskoleringen i tysk fangenskap ikke hadde den ønskede effekt på de norske politifolkene.
13 av dem ble ikke med på ferden hjem i 1945, de var bukket under som følge av de påkjenningene de hadde vaert utsatt for.