Drømmen om et nytt slott
Da Frederik 4. var i Christiania på sin reise til Norge i 1704, ble han den siste kongen som ble innlosjert på Akershus festning. Med tanke på fremtidige kongebesøk ble det gjort en kraftanstrengelse for å gjøre slottet presentabelt og skaffe nok plass ti
Akershus festning sto ferdig rundt 1300. Den var først og fremst et forsvarsverk, dernest kongebolig. I mars 1527 brant nesten halvdelen av borgen etter et lynnedslag. Det gikk tregt med gjenoppbygging, og først under Christian 4. – kongen som ga byen sitt navn – ble det gjort omfattende arbeider. Etter hans tid var interessen for å vedlikeholde og bruke festningen som kongebolig liten, og slottet forfalt.
Tynget av kornet
Større deler av festningen ble disponert av de militaere, og deres behov, bl.a. for å lagre korn, var stadig økende. Alle loft ble brukt som kornlager. Også staller og andre rom ble tatt i bruk. På grunn av kornets tyngde sprakk stukktakene opp og biter av det falt ned. Trebjelker råtnet, murer falt ut. Ingen vinduer var hele, og det regnet inn.
Flere ganger startet man å planlegge større reparasjonsarbeider; mastetraer (som skulle brukes til takbjelker) ble kjøpt inn, men det kom alltid noe i veien – som f.eks. svenskekongen Karl 12.s beleiring i 1716. Dessuten måtte Rentekammeret i København, som hadde ansvar for statens økonomiske og materielle anliggender i videste forstand, godkjenne alle planer før penger kunne bevilges, og det var ofte en langvarig prosess. Hverken stattholder eller kommandant turte å sette i gang arbeider på egen hånd av redsel for at de ville ende opp med å måtte betale alt av egen lomme. Imens forfalt slottet mer og mer.
Et annet problem var å få håndverkerne i
byen til å påta seg arbeidet. De hadde ikke nok erfaring og var heller ikke dyktige nok, ble det hevdet. I 1734 tryglet stattholder Christian Rantzau Rentekammeret om ikke det «kunde bringes der hen at en kyndig og tilforladelig muurmester, bygmester eller entrepreneur joe før joe bedre førend det gandske falder ned, som dagligen at befrygte er, fra Kiøbenhavn blev hidsendt».
Berømt arkitekt
Etter noe nøling sendte Rentekammeret opp en hollandsk murmester, Philip de Lange. Han var født omkring 1704, kom til København rett etter den store bybrannen i 1728 og var med på å gjenoppbygge byen. I dag er han kjent som en av Danmarks store arkitekter og har fått en vei oppkalt etter seg i København. Der ligger i dag Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Arkitektur, Design og Konservering, grunnlagt i 1754.
I september 1734 fikk han bevilget 250 riksdaler til en norgesreise for å måle opp slottet og lage et overslag over hva reparasjonene ville koste. Han laget fem tegninger som viste hvordan situasjonen var; tre grunnriss av de ulike etasjene samt to fasadetegninger, mot vest og mot øst.
I tillegg laget han også grunnriss og fasadetegninger til tre alternative forslag til et helt nytt slott i barokk stil. Hovedtrekkene i grunnplanen var lik i alle tre forslagene, en firkant der hovedinngangen lå i østfløyen, inn mot borggården. Forskjellen på forslagene lå i hvordan hjørnene var løst.
– Burde egentlig rives
Overslaget endte på litt over 44.000 riksdaler. Men dersom man nøyde seg med lokal stein
i stedet for murstein og ikke brukte norske mastetraer, men mindre gode pommerske bjelker, kunne man redusere kostnadene til 23.389 riksdaler.
Lange innleverte sitt forslag 14. januar 1735. Deretter ble det sendt på høring, først til generalbyggmester Häuser, som rådførte seg med berghauptmann Johan Ludevig Schubart. Etter å ha besiktiget slottet konkluderte Schubart med at mesteparten var i så dårlig stand at det egentlig burde rives. Han foreslo imidlertid å bygge en ny slottskirke (som nå lå i 1. etasje i sørfløyen) på Hovedtangen, noe han anslo ville koste 8000 riksdaler. Dette forslaget ble støttet av biskop Peder Hersleb. Det samme gjorde Rentekammerkollegiet, som mente Langes forslag var meget kostbart, og dessuten syntes det var unødvendig å bygge en så stor og staselig bygning siden kongen så sjelden kom til å besøke Akershus.
Reparasjoner satt på vent
Kongen, Christian 6., bifalt innstillingen, men under forutsetning av at de militaere myndigheter, ved oberst Michael Sundt, skulle uttale seg om oppføringen av en ny kirke på Hovedtangen ville vaere til hinder for den militaere virksomheten. Når det gjaldt videre reparasjon av slottet, ble det bestemt at det skulle stilles i bero. Generalmajor Georg von Bertouch fikk ordre om at han med hjelp av soldater og fanger på festningen skulle rive de delene av slottet som sto i fare for å ramle ned.
Philip de Langes planer om et nytt slott ble ikke tatt i betraktning. Man nøyde seg med planer for en ny slottskirke, da det behovet var mer prekaert enn ny bolig for kongen som han knapt ville ha behov for.
Obersten som hindret riving
Akershus slott sto nå i fare for å bli delvis revet. Men det forhindret Michael Sundt, som ifølge resolusjonen skulle uttale seg om tomtevalget for den nye slottskirken. Obersten mente at sørfløyen kunne repareres og igjen brukes som kirke, til en pris av 6000 riksdaler.
Kongen ombestemte seg og fulgte Sundts råd. Med kgl. resolusjon 11. mars 1738 ble slottet besluttet istandsatt. Riktignok gjaldt det først og fremst sørfløyen, mens store deler av østfløyen skulle rives. I januar 1741 var arbeidet avsluttet, og slottskirken sto, i store trekk som vi kjenner den i dag, klar til bruk.